Purple thoughts.

Det blå utav en pose sand i ørkesløs beundring av trollmannens evner i jomfrupokerens fiolette uskyldspott. Smaragdenes mysterier – de vokste ikke på verdens fjelltopp likevel. Eventyrene om tryllefeene som fikk grønne kvakk omgjort til eventyrmenn falt når sannheten kom frem og en uskyldig friskgrønn froskemann ble til en gurkende alminnelig bakgårdspadde. Det er mye en kan si, spørsmålet vil alltid bli hvor lite man kan slippe unna med – såfremt man ikke er en uredd skaldegubbe fra Jæren – eller en ordinær kvinne med ekstrem selvsympati som føler at allverdens velde er i mot henne. Det er bedre å være bunnløs i hjernen enn grunnløs. Det er heller ikke meningen at alle skal forstå det skaldegubbens hjerne leker med, ofte forstår ingen, selv ikke eieren av hjernen.

Men er dette hjernen til skaldegubben? Blåfiolett senter omkranset av uforståelighet og uendelighet?

«Purple Soul»

Å forstå alt er ingen gitt – men å forstå det er ikke like enkelt for alle. «Åh, du kjære du søte – la meg kysse deg, mmm… du  smaker som en himmelsk aprikos» – hvor mange vil forstå at ordene ikke alltid betyr det de umiddelbart tenker som en naturlig logikk? «Hvem kysset han? Oline? Anna? Turid?» Nei – faktisk det setningen sier: En solmoden aprikos. Selvsagt kan man snakke med en aprikos! Høh! Du er en fantasiløs skapning! Et fullverdi univers har ingen begrensninger, og min hjerne følger den tanken hvor metaforer går hånd i hånd med virkelighetens vesen – forresten, har noen en endelig fasit på all virkelighet? Nei, ingen har, selv ikke Abigal i sannhetens tårn. Tårnet som råtnet fra bunnen av og slukte til slutt hele forestillingen om en skrift i sannhetens navn.

«Ikke la andre bestemme sannheten for deg»

Sagaen om Atlantis kunne ikke eksistert uten medfødt tolkningsfrihet og visjoner om at mennesket ikke kjenner alle fakta og at fakta nødvendigvis ikke betyr sannhet i vår daglige forståelse. Fritenkeren Platon var en av sin tids begavelser med naturlige medfødte evner til å tolke utenforbi boksen. Om Atlantis egentlig har eksistert slik vi mennesker vanligvis oppfatter eksistens er det ingen som vet. Men å forstå hva sagnet om Atlantis innehar i verdi er ikke like enkelt for alle, de evige sannhetssøkende tørrpinnene har i grunnen en vesentlig mangel i sjelsevnene fordi de mangler forståelse for det som ikke er opplagt og korrekt bildelig dokumentarisk. Å forstå det menneskelig for de uforklarlige, er noe de ikke evner og da dømmes det med klubben tre ganger for usant. Å dømme det man ikke forstår blir ofte en dåres skjebne.

«Ikke la fantasien din tørke ut i en sparegris»

Irrgrønt sommergress er ikke ensfarget grønt, hvis du bare ser det grønne taper du synet av fargeuniversets trolldom. Pek på hva du vil så skal jeg forklare at nyansene er der, kanskje i så stort format at selv ikke jeg får med meg alle. Slik er det med mennesker og – pek på et og du ser en uendelighet i nyanser, pek på et annet og en ny uendelighet – men ikke en klone av den førstes nyanser, alle har sin helt unikitet. Menneskekroppen kjenner alder, men ikke sinnet, sjela. Har man vært ungdom så mister man ikke den om årene er mange, men når man er ungdom kjenner man ikke resten fordi man har ikke vært der enda. Man kan ikke forvente at en tjueåring skal ha samme forståelse og nyanserikdom som en femtiåring – men en bør kunne forvente at femtiåringen har forståelse for tjueåringen.

«Shades of Substance»

For enkelte kan sikkert bildet over stå som deres forståelse av andre mennesker, biter er forståelig, mens andre deler er totalt ukjente. Helheten kan kanskje virke fremmed, og muligens litt skremmende. Som bilder kan menneskers indre virke som uforståelige abstrakter av en ukjent verden. Men selv det mest avsindige fantasiskapte bilde blir enkelt i forhold til menneskets indre. At noen ikke forstår skal ikke lastes deres vekt dersom de ikke selv dømmer det de ikke begriper. Men vi er naturlig fødte dommere, noe som går i en evig arv – dessverre. En sak er å dømme noe som er fullt og helt forstått, men det er et eget tap å dømme det man ikke forstår. Og hvordan kan man unngå å dømme seg selv når egen forståelse ikke vedkjenner seg at man ikke er Mona, eller Arild – og aldri vil bli?

«Du er bare en, deg selv – og vil alltid være bare deg selv»

Så.. salte kyss er og sukker, søte. Motstridene for mange, men de evner ikke å smake nyansene, eller vil ikke erkjenne fordi ytterpunkter i skjønn forening ikke står i deres lærebok. Som Unni står foran speilet: «Jeg er perfekt» – ja du er perfekt, men ingen fasit over perfeksjonismen. Du er perfekt som deg selv, som Unni, som den du er. Ingen i hele verden kan være deg mer fullstendig enn deg selv – men du vil aldri bli en mal for Lene, så glem det. Det finnes og menneskelige illusjoner; bare se på tv’en. En verden full av glansbilder. Men det er en illusjon lik barndommens blanke glansbilder av engler. Vil man bedras så tror man på englene. Hos meg er engler illusjoner og metaforer i min fantasiverden. Om en har fått medfødt fyldige doser av fantasi betyr ikke det automatisk dårligere evner i virkelighetsforståelse. Om noen tror det så mangler de dybdeforståelse.

«Ikke frykt mørket, det lysner snart»

Noen ganger er det greit å gå i egne spor, andre ganger er det mer fruktbart å vandre der ingen spor finnes. Sikkerhet for livslykke finnes ikke, men de fleste søker så godt de evner. Om kontoen sprenger grenser eller motsatt betyr lite til slutt. Til syvende og sist er man et menneske med følelser og behov, materielle verdier har ingen sjel som kan tilfredstille de grunnleggende behovene. Det er skjønt sant at vi har det best når vi slipper å telle ører hver dag. Men det er og sant at å måtte telle hver dag når kontoen renner over kan få destruktive maniske negative påvirkninger. Men de fleste er alene i verden, svært få av oss er egentlig ikke alene. Å innse det er ikke annet enn å innse fakta, og forholde seg til omstendighetene uten å klatre ned i brønnen. Håpet der inne vil overleve uansett til siste åndedrag. Men å gå i kjelleren av og til er en del av fleres natur, og kanskje kommer vi opp igjen og har vokst i høyden. Men skygg unna brønnen..

«Glem aldri rosene som var, de vil komme tilbake en vakker dag«

4 kommentar to “Purple thoughts.”

  1. Mormor Says:

    Takk for at du matet hjernen og sjelen min.
    Vakker aften til deg og måtte du ikke bli frosset ned i snøkaoset de har lovet🙂

    • Tor Vidle Says:

      Bare koselig det Mormor🙂
      Jo takk, det har vært litt kaos her på jæren i det siste, særlig i natt med sterk storm og snøføyk. Men nå er det plutselig mildvær igjen og regn.

      Tor

      • Mormor Says:

        Mer i vente ser det ut til, om du skal bruke fire hjul eller flere, kjør forsiktig

        • Tor Vidle Says:

          Her er det nå nesten bar mark igjen, utrolig hvor kjapt mildvær og regn tok knekken på nær en meter snø. Men nå kommer visst frosten tilbake ser det ut til, dog slipper jeg nå å måke hver dag.

          Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: