Sing Sang..

En kveld jeg kom kjørende over Jæren måtte jeg bare stoppe, eventyrverden åpenbarte seg. Alle fargene i de søte drømmene ble servert på en gang – så var de ekte likevel.. Fargene til kjærligheten og varmen av å elske og bli elsket. Ømme hender og kyss, ekte ord og kjærlige blikk.. Sweet dreams, come to me..

«Sweet Dreams»

Sing Sang.

«Sing Sang, syng en sang for meg – en med klang og sjel i.» Hva skal man si til det? Jeg kunne ikke hjelpe siden jeg synger som en drita full kråke med store mandler og frostskjelv. Men så viste det seg at hun ikke snakket til meg men sitt eget speilbilde i vinglasset. Heldigvis – og  jeg rodde meg galant inn der og. Men – så fikk hun den ideen at hun skulle synge for mitt øre heller, og da med pusteøvelser inn i øret. Hva skulle man si til det tilbudet? Jaja, tenkte jeg, la hun få synge et vers så vi blir ferdige og jeg kan kjøre henne hjem, det er jo derfor jeg var der – hente fulle kjerringer fra Flatelandet og få de hjem. Så hun fikk synge – og puste varm vinduft inn i øret.

Men da hun kom til tredje vers og den ene hånden hennes landet på låret mitt, sa jeg kort og greit «Amen» og «nå går Flatelandsekspressen.» Det var på slutten av syttitallet og hvor radar var noe de bare hadde på østlandet i form av et eksemlar som gikk på rundgang. Så de halvfulle bondetuppene kom hjem fortere enn med sheriffens kjerre med fulle blålys og kattejammer.. Akk ja sann, resten holder vi fornuftig nok kjeft om..

***

Nasen te n’Hansemann.

«Du Toren» kom det begynnende fra Hansemann – «He du lagt merke te atte nasen he vokst?» «Hæ?» «Jo du ser det dei seie nasen og øyrå veks med årå så eg sjekka min i profil i spegelen her ein dag, den ligna nå på nasen te han der de Gaulle.» «Haha! Du er en tulling du Hansemann.» «Men sjå då itte nå Tor» – så la han profilen til. «Mja, mjo – enig at den ser noe lik ut, men når du har snaua skolten din gjør det og at nesen din ser større ut – så du har deg selv å takke for veksten! Haha!» «Nei, eg e sikker på at’n he vokst – din he au vokst sjølv om du ikkje he snaua deg..» «Pøh! min nese er enda stilig og ikke blitt et digert snyteskaft! Nonsens! Tror du drikker for tynn kaffe nå igjen Hansemann!» «Nei eg tulle ikkje Tor, eg trur nasen din nå lignar… hm… jo! Nå he eg det – han der Bondfyren, ka hva det nå han hette igjen? Jo Sean Connery va det!» «Dust! Min nese er enestående og unik og er bare Tors! Og ikke en forblåst skotte sin! Forresten må du slutte med å se så mange gamle filmer, nesen din blir lenger når den stadig peker inn i tvkassen!»

«Du Toren..» «Hva er det nå da?!» «He du sett på øyreflippane dine i det siste – eg studera mine forleden og fann ut atte….» «Åh! Hold snavla på deg! Se her skal du få en sterk kaffeskvett, du trenger å medisineres! – Forresten burde du heller få liv i hårstråene dine igjen og nekte Mia å barbere deg på knollen! Vettet behøver vern mot vær og vind – og masete viktige kjerringer. Husk at du mister draget på kjerringene på bygdadansen med snauskolten, så den slue Mia vet hva hun gjør! Haha!»

***

Min verden..

Rusler rundt i egne spor, ikke synlige lenger – men de er der fremdeles. Verden er så stor sier de, men jeg synes ikke det, ikke min verden. Jo, tankene kan fly langt og lenger enn universet, men min verden er det kjente kjære, det trygge. Nei, verden er full av små verdener, min og alle andres – og alle steder tankene vandrer. Steder hvor ikke sko kan gå. Minner fra andres verden kan være gode å ha, og selv om besøket var kort ga det et lite glimt av andres verden. Men hjem er alltid i min egen verden, den som er bare min. Mine spor, mine minner, mine hemmeligheter.. Der vi er alene. På godt og vondt. Noe blir vi alltid alene om. Ikke spør meg hvorfor..

Men kanskje er noen få så heldige at to smelter sammen til en i alt og begges verden blir noe som deles i alt. Kanskje er det en av drømmene det og.. Livet er så kort at en rekker ikke å finne alle svar. Men jeg blir glad når jeg rusler rundt i min egen verden og møter kjente biter av den, og vet at de alltid vil være der, de svikter ikke enten det blåser isvind eller heten blir en skjærsild. De er alle mine venner og fri for menneskelige værskifter..

«Portrait of a Friend in Sunset…»

Sing Sang II.

Jeg ville være en blå sommerfugl, en sommerfugl som aldri gråner, en glad sommerfugl som danser over enger med evige villblomster. En fri og lykkelig blå sommerfugl som skinner i det evige varme solskinnet. En sommerfugl som blir elsket for at den er en glad og fri sommerfugl. En blå sommerfugl som kanskje synger sing sang og hvisker inn i ditt øre – hvisker at du er vakker som få..

Sing Sang, kom så skal du få et lite kyss fra en blå kjærlig sommerfugl..

4 kommentar to “Sing Sang..”

  1. Tante Farmor Says:

    Nydelige bilder! Jeg sitter i min egen verden her også..med Elton John på øret….Greatest Hits…setter meg tilbake til gamle minner…»Nikita you will never know»….I need you so….😉 Gjett om jeg har spilt den mye i ungdommen….minner er bra å ha…(hvis det ikke er det eneste man har igjen da…) Vi er ikke så flinke til å skape nye minner…der vi sitter i hver vår verden..med hver vår boks….vet ikke helt om det er så lurt…i lengden….

    Håper du har det godt i ditt eget lille hjørne av verden…. *Klem*

    • Tor Vidle Says:

      (Beklager sen respons, jeg hadde problemer med å logge meg inn i flere dager og trodde det var noe med kontoen, men det var det ikke i følge wordpress. Så jeg byttet nettleser og da var alt i orden igjen)

      Takk Tante Farmor🙂 Gode gamle Elton ja – jeg husker første plata hans, men ikke spør meg om hva den het. Han har hatt mange slagere som vil gå inn i historien.

      Sakte bygger vi opp vår minnebank, og sakte, tror jeg, får minnene en større verdi ettersom årene går. Minner har så mange dimensjoner og omfang – og «klær». For meg kan ofte de små ting, kanskje og detaljer for noen, bli verdifulle minner.
      De «store» minner som f.eks reiser, blir ofte et annet nivå for min del, et underordnet nivå. Ihvertfall nå i moderne tider – det er så enkelt nå, jeg kan bestemme meg i kveld og være på andre siden av jorda i morgen kveld hvis jeg ville.

      Nei, gi meg heller en bryggekant av årgammelt tre, en pose ferske reker og norsk sommersol så sitter den stunden lenger og kjærere enn en uke i Australia. Og heldigvis har jeg både bryggekanten og rekene i gåavstand – og alt annet av kjære ting. For å ikke snakke om alt som befinner seg innen en time på hjul.. Og – mange minner er en alene om. Men de er like verdifulle selv om de ikke kan deles..

      Men for å nyte minnene må en ha ro, sjelefred..

      Klem tilbake..

      Tor

  2. Lise L Says:

    Tor.. så flotte bilder.. utrolige farger på den himmel… fantastisk..
    Godt skrevet.. jo.. Tor er tilbake… smiler.. (har ingen smileys.. aner ikke hvor jeg finner dem)

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Takk Lise🙂
      Jeg var heldig der som fikk knipset øyeblikket, det varte bare noen få minutter. Når det er mye fart i skyene og sola er lav havnært kan det om høsten og vinteren skape utrolige farger. Men ofte varer det bare et øyeblikk så jeg rekker ikke fange inntrykket. Mange ganger sitter jeg f.eks hjemme og ser at utover havet så stråler fargene ned og så freser jeg ned til havkanten på få minutter, men da er øyeblikket slutt.

      Nei her er visst ikke smileys(?) Jeg har ikke tenkt på det før nå – sikkert fordi jeg ikke bruker de særlig ofte. Her bare setter jeg smilet med tegn så blir det til en smiley ser det ut til.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: