Det er pokker ikke spøk nei..

«Eller – ka meine du Tor?» Mener og mener – det er da pokker ikke bare å mene noe alltid! Det kan være skummelt å mene noe, folk merkelapper meninger – «Det er Tors mening det, hans holdning til forholdet..» synes jeg hører bruset fra de enfoldige bryggefaste sjeler i havsnød. De kikker på meg alle – nesten som om jeg skulle vært orakelet fra universet. Hvorfor må jeg mene noe om alt? Jeg vil ikke mener noe om alt! Men, hvordan gjør jeg det? Jeg mener, ikke mene noe om alt… Er det mulig forresten? I går måtte jeg mene noe om den nye kjedelige bilen til Ola – hva skal jeg si når jeg mente den var en elendig stilløs riskasse uten å fornærme han? Lyve og si at den så da stilig ut når den egentlig er et takras fra østen?

I forrige uke måtte jeg mene noe om den stripete høstbuksa til nabokjerringa hans Leif – hun stoppet og snakket med oss utenfor butikken. Da hun gikk ville han vite om jeg mente det samme som han, nemlig at bollemusa hennes viste igjennom. Hva pokker skal man svare på det? «Aner ikke – jeg har på de ekstra tjukke solbrillene» svarte jeg. Så måtte jeg mene noe om hva bunnsmøring han burde kjøpe. Nei! jeg vil ikke mene noe om bunnsmøringen! Gror snekka hans grauttjukk under vannlinja blir det: «Det va n’Tor så anbefalte den smøringa..» Og dermed ble det min feil – nei, jeg vil ikke mene noe om bunnsmøring! Selv om jeg har litt peiling da..

De venter på mitt svar, brune øyne, blå øyne og en med et øye av ubestemmelig farge. «Tja…» sier jeg ut i  lufta. Plutselig rykker de alle nærmere og venter spent på resten, dommen. Pokkers småbønder og andre vindslitte latsabber! Kan dere ikke mene selv?! Hvorfor må jeg mene nå igjen? En gang måtte jeg absolutt mene om vi skulle dra på fjellet og fiske til tross for dommedagsværvarsel med bøttefall – selv om himmelen på menetidspunktet var skyfri og vakker. «Tja – de bommer jo ofte værfolkene på sine kontorer, men hvem vet?» Dermed var det vedtatt og avsted vi for. 5 timer senere kom vi hjem som druknede galvaniserte lik med oppvaskhender. Verst var det for meg og Joleif som ikke kunne svømme – det regnet såpass heavy at man måtte svømme gjennom regnet. Etterpå het det at Tor mente at værfolkene bare bløffet og hans værmeldingen var mer å stole på. Duster!

Så nå må jeg mene noe igjen. «Tja, jeg…» Hvorfor må jeg? Jeg spør ikke om hva de mener – i hvertfall ikke så ofte! «Eg trur ikkje hu Anna elske meg lengre, eller ka meine du Tor?» Han var rimelig skjeiv både her og der etter noen sterke tomme glass. Men hvorfor måtte jeg mene noe om det? Hvor i granskauen fikk han den ideen at jeg skulle kunne mene noe om det? Og mer komplekst ble det, Anna satt nemlig på siden av oss og kikket på den snurrete sullebukken hennes. Så ser hun på meg og sier: «Ja, hva mener du Tor? Elsker jeg han fremdeles?» Gud bedre meg! Her setter de meg til å være deres dommer! Tenkte jeg først, men så dunket hun vennskapelig i siden og hadde et lurt glimt i kroken. «Det er det vel ikke tvil om Hans..» svarte jeg. Men, da begynte sannelig gubben å tute! «Det va det eg visste» kom det. Stakkaren hadde misfortstått meg – jeg mente selvsagt at hun elsket han enda. Men det tok lang tid å klare opp i den misforståelsen. Så det er skummelt å mene noe mange ganger! Ikke spør meg!

Men nå har de spurt meg – igjen. Og de forventer et svar, hva  jeg mener. De venter tolmodig, som en gjeng dresserte tøffelhunder med utstående kuleøyne og rustne pupiller. «Tja.. jeg tror…» Pokker og! Det er viktig å mene rett, fornuftig – ellers blir det igjen: «Det va n’Tor så…» De godtar ikke «samme for meg» – å nei, så enkelt slipper jeg ikke. Usj! Jeg smatter litt, smaker på svaret. De kryper nesten under skinnet mitt og venter som små unger på snopeposen. «Tja… jeg tror.. kanskje en dasj salt til?» Stor oppløsning av anspente mannfolk skjer – og Ola nikker og dasjer en skvett salt fra fajansekyllingen oppi suppa og rører med liv og lyst. Nå blir det fiskesuppe – n’Tor har smakt og mente at den er snart klar etter litt finjustering!

Det er pokker ikke spøk å måtte mene noe alltid…

6 kommentar to “Det er pokker ikke spøk nei..”

  1. Trultemors smårabbel Says:

    Ein kan meina så mangt om mångt;) Bare innom for å sjå og visa eit lite livstegn. *klem*

    • Tor Vidle Says:

      Ja, vi gjøre jo det Trultemor, men av og til hadde det vært greit å slippe å mene noe utad. Godt å se livstegn fra deg🙂 Føler vi alle er blitt veldig spredt de siste 2 årene. Nå har jeg vært her lite i sommer av forskjellige årsaker, men regner med økt aktivitet nå og utover høsten. Håper det er bra med deg.

      Klem tilbake.

      Tor

  2. Mormor Says:

    Mener du det😆
    Det er ikke greit å skulle være orakel, når man ikke er fra Delphi🙂
    Ha en fin kveld, om du mener det går an🙂

    • Tor Vidle Says:

      Hei mormor, kjekt å se deg innom🙂
      Om jeg gjør? Er ikke sikker, hehe. Nei det er stritt å være «han med svaret» for ofte, og særlig når jeg ikke har lyst, eller gidder ikke fordi jeg er irritert på andre meningsløse sullebukker. Men, noen ganger gjør jeg meg bare vanskelig for å fore den innvendige latteren, hehe.
      En gang ringte en av tullingene (jeg kan og være en tulling sikkert, av og til, men bare av og til, hehe) og ville vite om laksen bet akkurat nå. «Et øyeblikk, jeg skal gå inn i trance først» så satte jeg på Åge Samuelsen på full guffe. Og fyren ventet og ventet tolmodig i andre enden til tonene fra den kristelige sjelen. Etter en passe tid tar jeg telefonen og sier «Er du der enda Knut?» «Ja – hva fant du ut Tor?» «Jo, laksen er på hugget nå..» «Flott! Takk Tor!» «…men dessverre bare hvis jeg skal fiske, så angående deg kan du like greit fiske i badekaret og spare de kronene fiskekortet koster..» Så ble det stille i andre enden før det kom et digert sukk. Men da måtte jeg le – høyt, hehe.

      Ha en fin kveld du og.

      Tor

      • Mormor Says:

        Takk for nok et muntert øyeblikk.
        Det er rart med det der. Kunne vel bli fristet til å be dem bruke hue til noe fornuftig, stange i veggen eller … når det står på som verst.
        Jeg pleier noe ganger å glo grønt på dem og si: «Jeg ble meningsløs i 1977.» da blir det stille.
        Moro det også.
        Fortsatt fin kveld. Jeg skal humre litt til for meg selv🙂

  3. mirapisani Says:

    Hahaha..! Den var fin å lese Tor. Det letta på et mannbiskt humør.😆 Godt å se at du rører på deg igjen.
    Ha en fine kveld.😉


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: