Back from… somewhere..

Hemmeligheten i Vladivostok.

Hemmeligheten begravde jeg bak S-56 i Vladivostok, den ligger på land, ubåten – et landmerke. 39 ord på ekte skaldisk – om tusen år sitter tusen arkeologer med alvorlige ansikter og prøver å tyde runene. Hvis noen er igjen om tusen år, det vet selv ikke jeg. Etterpå la jeg gresstorven pent på plass igjen og trampet andektig med den ene skaldefoten. Signe Olava Skaldine hold vakt – hun var i det året blitt hele 473 menneskeår.  Så takket jeg og hun svevet opp til uendeligheten igjen og tok med seg minnet om hemmeligheten. Men jeg fikk magesjau av maten i Vladivostok og kaffen gikk på rustne larveføtter – så jeg reiste videre til neste landemerke. Hvor, er en hemmeliget. Det og..

«Alone Into The Unknown»

Ørkenens sønn.

Han satt der på en sandhaug og klimpet på sin ørkentromme med skjegget, trommeflaten var laget av bakre del av en kamelmage og sidespilene av lammeribbein var kledd med skinnet fra eksdamas spettete puddel. Ørkenens sønn spurte meg hvor jeg skulle og hvorfor jeg var blond uten svart skjegg. Jeg svarte at jeg bare lette etter en softisbu og at vikinger er blonde fra roten av. Han bukket for vikingen, så trommet han i dur – et svar kom med ørkenbrisen. Det var hans onkel 32 sandmil unna. Softisbua var lagt ned av hellige årsaker hadde onkelen trommet. Javel ja. Så trommet han på ny og en naken dame steg opp av sanden – «ikke hellig» smilte han og pekte på damen. Han spurte om jeg ville sjekke tennene hennes før handelen. Nei takk, svarte jeg – så hoppet jeg opp på ørkenmopeden igjen og startet den med å plystre sammen med et rapp på baken. Neste stopp kommer av seg selv..

***

Bare litt..

Men jeg har kjent deg i mer enn 30 år sa hun med store brune øyne – så du kan fortelle meg, jeg kjenner deg og vil forstå hvorfor du holder det hemmelig. Nei, svarte jeg – du har sett meg i over 30 år, men du kjenner meg ikke. Før hun fikk svart var jeg forsvunnet inn i natten – hva pokker trodde hun? Jeg røper aldri det hemmelige fiskevannet mitt for noen! Selv ikke til noen med skjørt og fluestang! Men så angret jeg, hun var jo snill og lagde gode rømmelapper – og det var jo jeg som hadde lært henne å bruke fluestanga. Så jeg gikk tilbake. Hun fikk navnet – vann nr 10 på lista, nr 1 ville vært et svakhetstegn. Det får være grenser for hvor myk jeg bør være! Dessuten, kvinnfolk kan aldri holde på hemmeligheter! Enig?

Vikkje briske vur snappjein sorgij bloia afstriks bi a veije itraii tavlji ahlu bruykkje såi ivre dailis arsta gnajo!

***

Norske visitkort.

Jeg lå under 3 palmer og kikket opp i kronene, palmer er noe herk å klatre i. Ingen apekatter, ingen nøtter eller bananer. Ikke blomster heller, men vent litt – hva er det lyserøde der oppe? Zoomer inn med falkeblikket. En bh? Hva pokker gjør den 10 meter oppe i en palmekrone? Kikker rundt for å se om Jane er nær. Eller Tarzan. Den ene bh-koppen vinker ertende i vinden – irriterende, nå får ikke øynene hvile! Underlig er det. En kjerre jeg leide et annet år her nede hadde en bh liggende i bagasjerommet – den var hvit med blondekant oppe og antatt passet til pupper size en middels jærsk kålerabi.

En innfødt med en liten rød japsebil kjørte rundt med en slitt bh hengende midt på det bakerste røret på hans rustne takgrind. Jeg stoppet og kikket forundret på fenomenet, han oppdaget meg og gliste ut vinduet av den lille rottebilen. Så spør han: «Nørska?» Hva? Eh norsk ja nikker jeg. Så gliser han enda mer og peker på halen på takgrinden «Nørska!»  og lager langt hår med hendene og yppige formater. Javel ja, en norsk bh. Han må være meget stolt av fangsten. Lurer på om den i palmen og i bagasjerommet også er norsk? Norske landemerker – nesten som før hvor man satt flagget på nordpolen, eller la igjen i flaska i røysa på høye fjelltopper: «Eg og Tor va her!» Men, «Kari va her!» i toppen på en palme, eller en rusten takgrind kjørt av en erobrer? Eller var det han som egentlig var trofeet? Og kanskje henger han på en tavle på facebook, nesten som neshornshodet til Gustav – det er arvet.

***

Buldrian.

Hans og jeg var på vei inn til Livastølsvatnet, sola skinte og himmelblå og vindstille omkranset fjellheimen. Plutselig buldret det fra vierkrattet hundre meter foran oss. Hans bråstoppet og kikket på meg med skremte øyne. «Høyrte du det Tor?!» «Ja, det er bare Liva som snudde på seg..» «Liva?» Hans er en skikkelig flatlandspadde og alt over 10 meter er fjell for Hans. «Liva er trollgubben som bor her i Livastølsdalen – han pleier hvile middag på denne tiden – det er derfor jeg alltid går forbi på denne tiden av dagen. Han er en kranglefant og krever alltid bompenger – vanligvis et nyfødt lam.» Hans så på meg med tvil i blikket «Nå juge du Tor!» Han prøver å le, men det blir noe halvkvalt for Hans er rimelig overtroisk. «Tror du det? Hvis du har bompenger kan jeg godt gå og vekke trollet så du får hilse på?»

Hans vet ikke helt hva han skal tro på, først er han overtroisk og har aldri vært så langt hjemmefra før eller så langt inne i fjellheimen og det er mange historier fra fjellet om trollgubber og andre. «Bare vent litt her du, så skal jeg gå og vekke han, får håpe jeg får kreditt en gang til..» «Nei, nei! Du trenge ikkje det Tor, Tor kom tebage!» Jeg stopper og så klarer jeg ikke holde meg mer og ler. «Åh din jugefant!» Først ser jeg en nervøs lettelse i ansiktet til Hans, så ler han litt. Vi går videre, men når vi har passert vierkrattet buldrer det igjen. «Hva var det Tor?» «Åh det er bare Liva som strekte på seg – husk at vi må ta med et kopplam fra stølen når vi går tilbake i tilfelle…» Hans kikker på meg, han er litt i tvil enda om jeg fremdeles tuller med han eller… «Nei slapp av Hans» og så ler jeg litt til.. Han puster ut og prøver å le litt.

Men lenger borte kommer det: «Du Tor, ka e det så lagde den brumlelyden?» «Åh det er bare Stølsjotnen, men du kan slappe av – han pleier bare å være våken om søndagene..» «Nei nå juge du igjen Tor!» Han humrer litt når vi rusler mot vannet, men så kommer det: «Du Tor? Va det ikkje på søndag me sko gå heim igjen…? «Jo, det må vi, jeg skal jo på jobb på mandag…» Jeg tenker jeg venter til søndag med å vise Hans hvem som bor inni vierkrattet. Han heter nemlig Buldrian, gammeloksen til eieren av stølen. Han tror at Buldrian skremmer bort rev og gaupe fra sauene hans så den store gamle oksen følger alltid med til fjells. Og midt på dagen pleier han å søke skygge i vierkrattet..

***

Sjelenes smerte.

Det er synd på alle utarmete sjeler som gjemmes bak usynlige palisadeverk. Det er synd på alle sjeler som blir tygget på for å få smake på aromaen og deretter blir spyttet ut igjen når neste fristelse dukker opp. Det er synd på alle sjeler som blir tatt i favn uten å vite at de allerede har fått tildelt en best før dato. Det er synd på alle sjeler som blir trampet på av samfunnsfoten bare fordi de ble født unike og ferdig vaksinerte mot smitte fra samfunnstrollet. Det er synd på alle sjeler som blir usynlige når de gråter. Det er synd på alle sjeler som undertrykkes bak kjøttfulle kroppsdeler og moteslaveri. Det er synd på alle sjeler som tvinges til å bare eksistere. Ta godt vare på sjelen ellers risikerer du at den til slutt begår selvmord – da er det for sent å ta ned muren..

«Shades of Indigo»

Å være der..

Hva nå? Nummeret på telefonen sa meg hvem det var – jeg tok den, igjen, for tiende gang i dag. Det er så enkelt å ikke ta den, ikke svare. Men samvittigheten ville drept meg, jeg svikter ikke en venn – selv ikke om vedkommende ringer døgnet rundt. «Jeg beklager Tor…» startet hun med, for tiende gang. «Ikke beklag deg er du snill, det må du ikke gjøre – jeg er her alltid for deg» svarte jeg for tiende gang i dag. Stemmen hennes er så trist, så uendelig trist. Jeg må få henne til å le litt, smile, gråte glade tårer, tenkte jeg.

«Du – husker du når jeg tjoret deg fast i telefonstolpen og kilet deg på nesen med med luggen min? Du lo hysterisk og tisset buksa, hehe!» Det ble rolig noen sekunder, så kom en liten start på latteren. «Du vet jeg hadde jo langt pøbelhår den gangen og det kunne nyttes på flere måter (vi var 6-7 år), hehe…» Hun lo litt mer : «Nesj – du var ingen pøbel, og mamma sa du hadde hår som en engel, en litt vill engel.» «Litt vill? Høh! Nå er du urettferdig! Jeg var helt vill, og ikke bare litt! Du var en engel – utenpå, hehe!» Hun lo mer nå, litt lettere og friere. «Forresten er jeg like vill enda – det er du nødt til å være enig i ellers trykker jeg på avknappen!» «Haha! Du lurer ikke meg Tor! Du er ikke tøff nok til å legge på så enkelt.» «Ikke?» Klikk, så trykket jeg av samtalen – men ringte opp igjen i løpet av neste sekund. «Nå? Der ser du – jeg er råtøff og vill!» «Nesj, det er du ikke.» «Skal jeg legge på en gang til?» «Hæ? Hva mener du?» «Jeg la jo på så du.» «Gjorde du? Merket ikke det jeg – tror du tuller nå.» «Nei! Jeg la jo på!» Nei du tøyser, jeg ville jo merket det.» «Å din luring!» «Haha! Der lurte jeg deg Tor!»  «Nei, for jeg lurte deg – jeg la ikke på..» «Jo! Det gjorde du!» «Hehe, hvem er lurest nå?» «Æsj – der gikk jeg i fella, haha!»

«Du.. Tor, takk for at du får meg til å le..» «Vi er ikke ferdige enda, tror du at du slipper så enkelt? hehe.. Eller vil du snakke videre…?» «Jeg tror jeg kanskje har bedre av å le litt – komme meg opp av hullet litt..» «Du, hvorfor kysset du meg foran gutta? Det var pinlig og de ertet meg i minst en uke etterpå.» «Haha! Du ble rød som en tomat!» «Hehe, ja jeg ble rimelig varm i hodet ja. Men du? Ikke prøve deg en gang til! Nå er jeg villere og hadde kastet meg over deg og hevnet meg med å rundkysse deg så mye at du måtte leve resten av livet svevende en meter over bakken!» «Hahaha!! Tror jammen jeg skal prøve det, jeg trenger å sveve litt nå..»

«Men du kan få en klem, en telefonklem – nærkontakt blir for farlig.» «Haha! Du får sagt det du Tor!» «Forresten tror jeg har glemt hvordan man kysser…» «Hm.. tror du det? Jeg kunne gitt deg et gratis kurs, men avstår fra å tilby siden du etterpå måtte ha drasset på et anker resten av livet..» «Haha! Du er noe for deg selv du, og takk for at du er. Nå tørker jeg gledestårer, takk Tor..» «Ikke noe å takke for, husk at du er noe for deg selv du og, helt unik og på en utrolig god og menneskelig måte.» «Takk Tor, jeg vet at du mener det, men akkurat nå klarer jeg ikke tenke sånn om meg selv.» «Nånå.. ikke gå ned i hullet igjen for da må jeg begynne å synge for deg, og da vet du hvordan det blir..» «Haha!….»

Det er faen ikke alltid lett å være menneske i denne kalde selvopptatte verden – og neste gang kan det være meg, eller deg..

***

Turbulensens herligheter.

Turbulens er kjekke saker, spennende – og helt gratis underholdning. Jeg hadde vært østpå en tur tidligere i år og var på vei hjem igjen i et fly med rød nese. Jeg hadde vindusplass og satt rett bak vingen, en ypperlig plassering som gir utsikt til hele verden og vingeflaps. Ved siden av meg satt en mann og en dame. Jeg var opptatt med å nyte spredt skylag og maurverden der nede og vingenes dans i luftlagene. Etter et kvarter, over fjellheimen, pirket mannen forsiktig i armen min og jeg ble dratt ut av drømmeverden. «Min kone ønsker å snakke litt med deg» kom det fra den hyggelig utseende mannen. Han pekte på damen ved siden av han. En dame på min alder bøyde seg frem og smilte mot meg: «Hei Tor! Ja for du er Tor ikke sant?» Jo, jeg var da det fremdeles, så jeg smilte tilbake og nikket. Så fortsatte en lang enetale om hvor lenge siden det var da vi gikk på samme skole og annet – jeg kunne bare smile og nikke, men hvem faen var hun?

Etter en rimelig lang snakkeperiode begynte det for meg å virke ubekvemt, for nå var det vel rimelig sent å spørre om hvem hun egentlig var følte jeg. Det ville bli nesten som om jeg hadde holdt henne for narr på en måte. Men før eller senere burde jeg jo flette hennes navn inn i de korte svarene mine? Det har alltid vært et mareritt for meg å huske navn og særlig å pare de med ansikter som var fjerne fra opprinnelsen. Jeg er imponert av folk som alltid kjenner andre igjen, selv etter mange tiår. Nå hadde hun etter det hun fortalte riktignok sett meg i avis og tv for noen år siden så litt hjelp hadde hun. Følelsen av pinlighet seg innover meg, for det virket som om hun forventet at jeg skulle si litt om skoletiden med tilknytning til henne. Men hvordan kunne jeg uten å gå helt i salaten?

Plutselig, mens varmen steg opp i ansiktet mitt, begynte flyet å danse i turbulens når vi nærmet oss flatelandet. Damen ble helt hvit og fikk redde øyne, og mannen tok rundt henne for å roe henne. Han snur seg mot meg og sier: «Berit har alltid vært livredd for turbulens.» «Det er mange som er det» svarte jeg mens flyet ristet og falt og steg i turbulensdansen. Damen hadde nå nok med å ikke få panikkanfall ettersom jeg forstod. Så jeg kikket ut vinduet igjen og nøt dansen og utsikten over skaldelandet mens jeg smilte innvendig: Puhh.. reddet av turbulensen, den velsignete turbulensen! Men, hvem pokker var Berit?

***

Du skulle bare visst
Men du vet ikke
Forstår ikke
Våger ikke
Vil ikke
Nei

Men, hvem er – du? Eller – er det meg?

2 kommentar to “Back from… somewhere..”

  1. mirapisani Says:

    En liten reise i Back From Somewhere.🙂 Koselig lesing.
    Ha en flott søndag kveld Tor.😉

    • Tor Vidle Says:

      Hei Mirapisani,
      Beklager så mye sent svar, men jeg sliter litt med å komme inn normalen igjen, jeg håper det løsner snart.
      Håper alt er bra med deg.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: