Hvor svar bor..

Noen ganger er det umulig å svare konkret – eller svare i det hele tatt fordi man kanskje vil måtte justere svaret jo lenger man dykker ned i spørsmålets reelle dybde. Et for noen enkelt spørsmål kan for andre være umulig å svare på uten å skrive en bok som svaret. Og selv ikke da ble svaret som det kanskje ville blitt neste dag.

Å elske er som 2 kronestykker
-begge deler gir samme sum i morgen og..

«Tor, er du fornøyd med livet der du står i dag?» Hun burde visst bedre enn å spørre meg om det – noe hun nok husket på samtidig som siste ord ble sagt, men da var det vanskelig å trekke tilbake spørsmålet. Så hun fikk det svaret hun allerede visste – tiden ville ikke gitt rom nok for konklusjonen.

Tiden min speiler livet mitt
-når tiden min renner ut er det for sent å svare..

Vi kan være svært forskjellige vi mennesker, jeg kjenner folk som ville kontant uten å nøle svart ja eller nei på spørsmålet – selv uten å tenke seg om lenger enn akkurat der og da. Men, det kan ikke jeg, spørsmålet er for komplekst til å sammenfattes i et eneste ord – tror jeg. Det kommer an på så mye, også hvilken dag jeg skulle svare..

Usikkerheten på isen
-den holdt de andre, men holder den meg?

Hvordan kan man summere hele livet og gi et eneste ord som svar? I perioder er en kanskje i mørkeste kjelleren og i andre på den gyldneste soltopp. Og hva med alle veiene man har gått? Noen hullete med skarpe usvinger som man enda har merkene etter, mens andre ble som The Highway to et eller annet positivt man enda bærer på.

Et lass av anger
-anger skapt av kysset man ikke våget..

«Du blir hva du selv vil» – ordtak er ofte svært grunne i tanken og hvor tilfeldighetens faktor aldri er tilstede som det kanskje viktigste momentet av alle. Men jeg lar meg alltid imponere av mennesker som mener de har hele livet styrt alle detaljene alene uten påvirkning mot sitt mål. Det høres perfekt og ideelt ut – men på samme tid: Hjelpe meg så kjedelig – selv om det man ikke styrte førte en ned i kjelleren noen ganger..

Du går og går
-vet du hvor lille menneske?

Noen vektlegger nok karrieren og hvor man er rent økonomisk som viktige lodd på vekta. Og helt sikkert er det mennesker som har levet hele livet på grønne greiner med gullblader og rosa blomster. Men for de fleste er nok livet en broket opplevelse som omfatter et vidt spekter i nyanser. Vi alle bærer på vår egen helt unike ryggsekk hvor vi kanskje ikke bestemte mer enn smale prosenter av innholdet – kunne velge.

Danser på gullstøv
-alene i sjelen, hva er vitsen?

«Man skal ikke dvele ved fortiden, men se fremover» – er det mulig for mennesker å gjøre? Stenge ute livet bakover. For de fleste er det umulig, ja kanskje selv for de som mener de klarer å leve etter ordtaket. Hva er vi? Jo, vi er hver og en et resultat av fortiden, og ikke skapt av fremtiden.

Fortidens usikre stier
-husk at det sikre ikke alltid var hva det lovet..

For noen vil deres kroppslige tilstand påvirke svaret, men trøsten glemmer de. Ingen er evig unge med fløyelshud og spenstige kurver. Tenker jeg etter – alle bakover i tid, hva de huskes for og hvorfor, så er det aldri kroppene. Nei det er menneskene. Personlighetene, sjelene, følelsene.

Kroppen er din mobilitetsgaranti
-som din bil, men ikke elsk bilen, den vil la deg gråte når glansen dør ut..

Ble jeg svinebundet med en kniv mot strupen og måtte svare ja eller nei, ville svaret nok blitt «nei». «Nei» for alle disse uvisshetene jeg aldri får svar på – hva og hvis, hvorfor. Hvorfor valgte jeg den veien i stedenfor den andre? Hvorfor sa jeg det, når jeg mente noe annet? Hvorfor fulgte jeg vedtatt fornuft og ikke følelsene der, eller der? Hvorfor gikk jeg ikke når jeg burde? Hvorfor ble jeg ikke når jeg burde? Eller det motsatte perspektiv fritt oversatt fra en annen ordgnom: «Jeg tror at du egentlig aldri så meg – fatningene dine var foret med innovervendte speilglass» – «Hvorfor ropte du ikke? Jeg har rett nok en ørns blikk – men ikke en ugles evne til å høre en mus hviske i medvind».  Fellesnevneren er at de alle lager nye uendelige tanker som man må leve med uten å få vite svaret..

Elsk meg
-elsk meg så mye at alle fortidens stier blir rosebelagte..

Kanskje er det så at man i grunnen ikke ønsker spørsmålet – at noen spør. Kanskje starter spørsmålet en vandring i gamle minner og følelser. Kanskje blir man atter påminnet tabbene og de valgene man tok som sitter igjen i form av arr i sjelen. Kanskje ikke vil andre mene. Kanskje blir man påminnet når livet var rosa – det livet som nå er blitt dunkelt. For andre kan det være motsatt.

Ingen andre vet
-bare du vet når du er ærlig med deg selv..

Hvert menneske har sitt unike livsmantra. Essensen av å være til som menneske i alle aspekter og faser. Uforanderlighetstempler i suveren utakt med foranderlighetens påvirkelighetsaltere. Mennesker hvor et besluttende ja eller nei kan resultere i vidt forskjellige nåtider i fremtiden – svaret som med et ja ble til en pittoresk gondolferd i Venezia hvor romantikken som kunne blitt perfeksjonert, ble underminert av kloakkstanken – mens et nei lot kjærlighetens styrke kvele stanken og omgjøre den til søt parfyme.

Menneskets svøpe
-å eie fortiden, men ikke vite om fremtiden..

Livets gåte er det mange som spør om, uten å få svar. Hvorfor vi lever som vi gjør er kanskje viktigere å finne våre egne svar på. Hvorfor vi forstår så lite av hverandre er og et under. «Tøffe menn gråter ei» – nonsens, jeg kan gråte og er tøff som faen når jeg må. Ord sies, ord menes, ord ble sagt – om de var ment som de ble oppfattet vet ikke adressaten. Noen ganger vet selv ikke avsender..

Kanskje ikke så volumstor
-men jeg setter gjenkjennelige fotspor..

Så går jeg der på kjente stier og oppdager at noe her i livet er fremdeles like trygt som i barndommen, steinene jeg lekte mellom fikk ikke bein og står på samme sted. Fjellbekken renner med samme glade strømmene som før og døgnfluer med stjertstrå seiler avsted inn i auremunn. Og plutselig oppdager jeg at egentlig er jeg og som før – men bare i en voksen drakt med en stor ryggsekk jeg ikke kan ta av meg..

Spør i morgen heller
-kanskje får du svar, kanskje ikke..

 

 

 Epilog

 

 Hvor svar bor..

Du ser på meg,
lepper former ord,
du spør om livet
-mitt liv.

Hva skal jeg svare?
Du ser mine øyne,
svaret er der
-så spør ei mer.

Men du spør igjen,
uten å forme ord,
øynene dine spør
-om mitt liv.

Som sommervinden,
glad som et barn,
varm og trygg havn
-svarer jeg.

Som høststormen,
kraftfull og livlig,
men og tankefull,
-svarer jeg.

Som vinterlyset,
kontrastenes flod,
kysser isen varm
-svarer jeg.

Som vårfødselen,
forutsigbar levende,
med nye skudd hver dag
-svarer jeg.

Noen biter du fikk,
sandkorn i puslespillet,
resten finner du selv
-i mine øyne..

 

8 kommentar to “Hvor svar bor..”

  1. norlenningen Says:

    Fine ord. Jeg har funnet ut at det beste jeg kan gjøre er å gruble minst mulig. Og hvis mitt eget hjerte ikke anklager meg når andre anklager meg, da er det lettere å ha fred. Å telle ens velsignelser kan være vanskelig når man har det tøft, men jeg tror det hjelper. Det er deilig at barndommens steiner ikke har fått føtter.

    • Tor Vidle Says:

      Men hvordan styrer man det? Av naturgitte årsaker er mennesker evige grublere. Nå kan jo grubling i seg selv også være av positiv art, altså ikke nødvendigvis kun negativt.

      Ja, det er viktig å holde fast ved ens positive sider, og tro på disse, særlig i tøffe tider behøver man å ha disse i klar skrift.

      Tor

      • lillesøster/norlenningen Says:

        Vet ikke, jeg trener på det hver dag og kommer nok aldri til å bli noen ekspert på området, for jeg har visst alltid «grublet». Grubleguri og gubben🙂 Du vet, når damer blir eldre blir det ikke slutt på å bli målt etter utseendet, og da blir mange evige tapere, i hvert fall her på jorda – og den er jo ikke evig (?). For min egen del hjelper det å tenke at INGEN, ikke engang min mann, mine foreldre, søsken el. eventuell pastor (som jeg ikke har) er mer betydningsfull eller kjenner meg bedre enn Han der oppe. Om Han liker hva Han ser, tviler jeg på, – men så lenge jeg har oppmerksomheten der og ikke under noen omstendighet prøve å søke anerkjennelse hos mennesker, så er det egentlig ett fett hva alle mener om meg, selv om også jeg trenger korrigering og irettesettelse, når jeg fortjener det. Alle mennesker tenker mest på seg selv og vi er ikke rause mot hverandre, for vi vil ha denne rausheten rettet mot oss selv. Det er en trøst når jeg lurer på hva folk tenker om meg. De tenker ikke på meg, de tenker på seg selv. Det lærte jeg ved å granske min egen tankegang… Vi er noen fødte navlebeskuere. Fattig trøst, men det er min trøst. «Alle er forskjellig, men det er utenpå.» Inni er vi like.

        • Tor Vidle Says:

          Jeg tror kvinner «måler» seg mot andre kvinner mye mer enn mange tror – og i alle aldre, og at faktoren som menn gjør i dette forholdet er mye mindre enn kvinner tror eller vil innrømme. Menn generelt tror jeg ikke er så opptatt av utseende på kvinner som kvinner selv prøver å gjøre det til. Jeg tror og at de aller fleste menn aldri måler seg mot andre menn. Det er liksom ikke særlig naturlig å se på andre menn på samme måte som mange kvinner ser på andre kvinner – måler seg mot.

          «Alle er ulike, men det er innvendig» vil jeg bestemt mene, noe som er motsatt av regla vi lærte som barn.

          Tor

          • lillesøster/norlenningen Says:

            Det er nok innvendig forskjellen som teller mest er. Når det kommer til sammenlikning mellom kvinner har du nok rett, men jeg har funnet ut at jeg taper på det «måleområdet» for mange Herrens år siden, så de får bare sole seg i sin egen glans til dødskrampa tar oss alle. For det gjør den jo en gang, så slipper man det gnålet der. (Som Bob Dylan synger i «Troble on the mountaint»; «…they fuzz and they… they waste your nights and days»). Menn sammenlikner utstyret til hverandre noen ganger. Du har mer på kontoret el. garasjen enn meg… Misunnelse. – Skrev bare til deg for å si at når det kommer til mine foreldre har de «tenkt» på meg og mine bestandig og vært helt fantastisk sjenerøse på alle måter og også gitt anerkjennelse, så det eksemplet hadde jeg ikke tenkt ta med. Men du skjønte helt sikkert hva jeg mente. Ha ei god fin-fin helg!

  2. lisel Says:

    Dette må jeg ha mer tid på å lese….

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Det forstår jeg godt Lise, er ikke alltid like enkelt å forstå hvor jeg vil med ordene – noen ganger lurer jeg selv og på det, hehe..

      Tor

  3. lillesøster/norlenningen Says:

    Nei, i «Working man’s blues» var det🙂 ikke «Trouble on the mountain.»


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: