Forglemmegei..

Svever rundt på mykt dekke mellom tuer av forglemmegei, bøyer meg ned og hilser på en familie av de små lyseblå – de var her før og. Som håpet er lyseblått i vårnatta er de alltid velkomne kjærlige gjester i sjelen. Kanskje man burde plante forglemmegei i hver sti man vandret..

Reiser meg opp igjen og rusler videre innover, har vært her mange ganger før og beina vet hvor de usynlige fotefarene er. I horisonten lyner skarpe blink over Svartfjell – men her er det solskinn. Som et landemerke går jeg rundt og kikker, mat for lyn og annet villskap dersom det fant på å ville søke bytte. Men å ende på fløyelsbunn dekket av forglemmegei må være bedre enn kald kistebunn i et mørkt hull..

Kari Smeavik hentes ut fra minne, jeg møtte henne bokstavelig med baken til himmels først – men foran skjørtebak og røde krøller lange som halve foten min fantes et ansikt med smilehull og søte nesefregner. Øyne som grønnskimmeret i Hedlefjell kikket opp og fyldige lepper smilte. Hun plukket røde bær, tyttebær – og håndlaget sa meg at det ikke var første gangen.

Det var i 1977 jeg møtte Kari første gangen. Jeg skulle inn på heia og fiske, hun plukket bær på arvete tuer, to hundre års familietradisjon. Neste gang jeg møtte Kari kjørte jeg henne hjem. Sykkelen hennes hadde punktert og jeg la den inn i bilen sammen med korga full av sopp hun hadde sanket. Jeg hadde aldri vært i Smeavik før, og det ble ikke siste gangen.

Kari var like gammel som min mor, men ansiktet og den spreke kroppen kunne like gjerne hatt halve alderen. Rundt huset og i utmarka vokste det mange ville blomster, aldri før har blomstereng vært et bedre navn. Kari bodde sammen med søsteren og hadde vært gift med drengen. Drengen fikk utfartstrang og mønstret på en båt, etter 3 år mønstret han av i Brasil og ble landfast der nede.

Siste gangen jeg traff Kari plukket hun lyseblå forglemmegei som jeg fikk med meg når jeg reiste hjem..

Det som ligger bak ligger der uforandret sies det, noe man må alene bære videre i livet. Hva som kommer er mindre viktig enn det man bærer med seg, sies det og. Kanskje er det sant. Men etter noen år finner en ut at mer enn en trodde er rene tilfeldigheter. Hvor man er – hva man ble,  styres av tilfeldighetenes spill. Om ikke alt så mye mer enn man først trodde før en begynte å tenke dypt nok..

Sitter ved en vuggestein på utsiktstopp og spiser niste og drikker kaffe. Vindstilla har tatt landskapet sammen med vårsola. «Husk på meg når du ser forglemmegei» sa Kari siste gangen. «Men husk og på alt det gode i livet du har med deg». Hun var et klokt og jordnært menneske. Vi har så lett for å ønske å bli i mørke når livet butter i mot – kanskje burde vi alltid bære med oss en forglemmegei for å la den lyse mot veien ut igjen?

Kikker innover mot Svartfjell – vårsola har overmannet tordenguden. Det gode vinner alltid til slutt. Blikket vandrer videre langs evige marker og lier fulle av livgivende forglemmegei. En bekk klukker ivrig nedover, men roer seg og blir rent speilglad når den dovent renner i slake svinger rundt blomstertuer. Noen ringer i speilet røper at auren bor her. Fjellet bak eier hubroen og en ravnefamilie. Det er godt å være her..

Å leve er så mye, grenseløst. Men kanskje er jeg mest meg selv når jeg sitter her? Tankene er friske og frie når menneskelydene er borte. Mennesker er ikke flokkdyr, ihvertfall ikke jeg – ikke i den forstand som tenkt. Mengder tiltrekker ikke, de avstøter. Og – kanskje er jeg ikke alene her? Kikker rundt på toppene, kanskje sitter det et annet menneske et sted og har samme tankene?

Som menneske har man ansvar. Det finnes uttalige former for ansvar. Ansvar for seg selv som menneske er viktig, men blir ofte nedjustert til fordel for ansvar ovenfor andre. Kanskje må det være slik? Men bare hvis det er balanse og noen fyller ut det man avskrev fra seg selv. Ofte er det der man kommer til kort. Og i en verden hvor alle ser ut til å ha mer enn nok med seg selv kan man vel ikke forvente for mye heller. Ja – det må være slik det er, tror jeg..

Når vi er unge ser vi annerledes på eldre mennesker, godt voksne, de er liksom noe annet enn «oss» – vi friske unge med hele livet foran oss. Eller nei, jeg gjorde aldri det, alder har aldri blindet mine tanker. Jeg så og ser alltid mennesket og ikke alderen. Ikke på den måten. Og mennesker som har levd er som et leksikon i livsvisdom – det er da vi er klokest. Men det er og da vi ser hvor vi tok feil sti – en av bakdelene som følger med i klokskapens kjølevann..

«Du er ikke stor før du ser dine egne feil og taler høyt om de» sa en gammel dikter. Et visdomsord som alltid vil holde stand. Hvorfor så mange er redd for å se eller innrømme sine feil vil alltid forbli en menneskegåte. Å ikke eie ufeilbarlighet er like naturlig som å kunne elske. Kanskje det kan forklare hvorfor mange mennesker ønsker å være venn med vinnere og støter fra seg taperne? Men «tapere» er i høyeste grad et definisjonsspørsmål, og egentlig finnes de ikke i menneskelig forstand..

Solklokka forteller at det går mot kveld når jeg kommer ruslende på stien tilbake mot grinden ovenfor der jeg har satt bilen. Snur meg og kikker på grinden – den var annerledes før. Da var den en ekte værgrå tregrind skapt hjemme hos folkene i Smeavik. Men på flere måter kan grinden stå som et symbol over inngangsporten til forglemmegei.

Plutselig kommer et minne om da jeg en sommernatt etter en fisketur kom ned fra heia og møtte hubroen som satt på den gamle grinda. Først morsket den seg til og kneppet med nebbet for understreke at dette var hans rike, hans port. Men da jeg var bare få meter fra var det liksom den sa: «Åh – er det bare deg, da kan du få passere..» Så løftet den vingene og flyttet seg bort til nærmeste furutopp. Straks jeg var noen meter forbi fløy den ned og satte seg på porten igjen.

Om stien opp til landet der frihet og lyseblå forglemmegei bor blir lite brukt i moderne tider, vil både friheten og den vakre blomsten leve videre til evig tid. Og kanskje en gang i fremtiden vil en ny Kari bøye seg ned og plukke røde bær i korgen – og en ung blond mann vandre varsomt mellom blå tuer av forglemmegei..

Jeg snur meg i bildøra og kikker oppover, smiler og tenker «du har gitt meg gode minner, og jeg glemmer ikke..»


Én kommentar to “Forglemmegei..”

  1. mirapisani Says:

    Gud så nydelig Tor. Jeg smiler helt rundt nå. Fantastiske «gamle» og kloke mann.🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: