Isklokkene kimer i Skruderulli..

«Vintermåne over Skruderulli»

 

Krystallblå isklokker ringer i stjernenatten, i Skruderulli hufser gamlehanen på sin kvist. På tunet til Andreas i Himmelhøyt smelter rimfrosten på vardesteinene – Lyngalvene har fyrt opp midnattbålet og danser rundt varden. I Låven til Jofrid i Bukseløs grynter og kniser det i fjorgammelt høy, Knortedrengen til folket i Bukseløs og Mari Støne fra nabogården har seg en hyrdestund i desembernatten. Mopeden til Mari står utenfor og samler hvitt perlestrø fra himmelen.

Fullmånen lyser opp lier og hus – det blir aldri mørkt og tungt i Skruderulli. Langt ute i vest er himmelen rød hele natta. Vinterharer spretter omkring på skaremark i tun og eng, rett som det er stanser de i leken og lytter med lange ører på stilk – kanskje er Hubroen i Smalefjell sulten i natt? I Bislaget til Ragnar under Gullfjell står et par treskri lent mot knagger med fjosklær og smalestokk. Skiene har oldefar laget en gang i de hundreårene som skrev atten foran, men de glir like spenstig på Skruderullisnø i dag som den gangen.

I granskogen sover svarte orrfugler og drømmer om vårleik. På Høgahei knarrer rypesteggen mot månen. Tynne bein prøver skaren i skogkanten, en rådyrfamilie lister seg mot iskanten til Skruderullitjødn. Plutselig stilker de ørene, men det var bare drengen og Mari som nådde himmelporten. Natteroen senker seg atter over Skruderulli og dens innbyggere..

Alt er som det skal være i Skruderulli en desembernatt..

Eller, er det nå det da?

Egne barnebein løper lykkelig rundt i Skruderulli, blå øyne får med seg alle underverker som eventyrlia eier. Ekte smil fra morgen til morgen – ja selv i søvne på nystappete halmsenger som lukter bedre enn verdens dyreste parfyme. Morgenblå med nylagte egg i gryta og ferske brød fra vedovn. Mange barn små, og store. Og småvoksne ungdommer med dun eller eplestore pupper. Alle smiler og ler. Selv gamle væransikter som eier grove arbeidsnever. Alle generasjoner i lykkelig samkvem med krydder av sterk livsvilje – og ekte glede.

Liten gutt vandrer med glade skritt til bekker og små vakre tjern, på skulderen vipper en hjemmelaget fiskestang, i lomma en liten neverboks med makk. Gjøker galer dagen lang fra kongestore einertopper, og hele naturen er et eneste sangkor av småfugler. Lunt – det er alltid kjærlig lunt i Skruderulli, enten man er ute eller inne. For den lille er det som å leve i et trygt og endeløst eventyr.

I mange generasjoner har mennesker levd lykkelig i Skruderulli – eller Fløyelslia som den og har blitt kalt. Lia hvor fløten hadde et snev av villjordbærsmak og hvor gressengene alltid var de frodigste på jord og hønsene verpet på søndager søtrosa egg med gullfargete plommer. På juleaften ble nissene i Skruderulli mette av både risengrøt og rømmegrøt med røykt skinke til. Og Lyngalvene fikk marsipan og små pakker med sirlige røde sløyfebånd. Man tok godt vare på alle i eventyrene i Skruderulli.

I dag ligger Skruderulli der som før, men noe er forandret. Borte er latteren fra små barnemunner, borte er gutter med dun på haken, borte er jentene de løp etter, de med eplepuppene. Igjen sitter på hver gård bare gamlemor og gamlefar, noen få tilårskomne drenger og spredte sønner og døtre i godt gifteklar alder. Resten forsvant over tid, urbantrollet spiste de alle. Minnene vil leve evig dersom noen lar de risses ned – ellers vil de og dø ut til slutt. Som lydene av fremtiden gjorde – glad barnelatter i hele lia..

I sagaen om Skruderulli sies det at i hundre år lå lia uten barnelatter, noe skjedde og de alle forsvant og tilbake satt bare noen spredte einstøinger. Men hundre år senere lød det atter livsglede i den kjærlige lia – alle var vendt tilbake. Kanskje gjentar historien seg? Hvem vet hvordan menneskene har det om hundre år i sine betongkasser uten ekte eventyr.

Mine spor finnes i Skruderulli – mine barnesko satt de ned. Jeg var den lille med fiskestanga. Hvis du finner sporene mine vil du kjenne de igjen – de stråler lykke..

Alvene danser som alltid i Skruderulli – og på nattkvisten sitter gamlehanen og håper han får nytt skjerf til jul – silkeslips har han nok av nå, de varmer ikke en vinternatt når isklokkene kimer i Skruderulli..

4 kommentar to “Isklokkene kimer i Skruderulli..”

  1. mirapisani Says:

    Skruderulli… 😆 Det må være det rareste ordet jeg noe gang har hørt. 😀
    Og så plutselig: Skruderullisnø, Skruderullitjødn …
    For en fantastisk historie. Nydelig Tor.

    Ref. … Som lydene av fremtiden … Ref.slutt

    😆 For noen fantastiske tankesprang Tor.🙂

  2. lisel Says:

    Tor… ingen kan fortelle så levende som du🙂 Jeg har lest dette flere ganger, og jeg lever helt med, ser bildene.. ser gutten med fiskestanga… mimrer litt selv her..
    Vakkert og levende fortalt Tor…likte det. Og bildet du har med?.. Liker det… smiler… flott..

    Sender en julehilsen til deg senere… her blir det den jul det blir… en dag.. osv..

    Varme hilsner…. Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Det er godt vi kan lagre minner Lise, og godt vi ikke mister de som betyr mest – de gode minnene. På samme tid er det litt vemodig at vi på et eller annet stadie mister den ekte uskyldsblå eventyrverden vi lever i som barn. Menneskenes største forbannelse er kanskje at vi må bli voksne – for mye voksne.

      Mange takk for ordene og varme hilsner.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: