En million fargeblyanter..

«Mer!» roper den lille krølla – ok, drar i belgen og nye toner kommer ut fra toraderen. Nynner litt til falske og ekte toner, synge? Nei der setter jeg grensen, kan jo skremme noen må vite. Hun danser på gulvet slik små krøller kan. Så vil hun trykke på basstangentene, det er morsomt synes hun. Kikker ut vinduet – det er sol ute. Sol og magisk høstlys med skarpe kanter. Sukker litt inni meg, ville vært på tur og luftet sjel og kropp, men krølla er forkjølet. Tar nok et tørkepapir og fjerner forsiktig snuen under den lille nesen mens hun denger på sin xylofon. «Flink du» sier jeg og stryker en hånd over krøllene som svinger i takt med pinnene hun banker instrumentet med. «Mer!» sier hun og jeg drar i belgen igjen og lar tonene riste løs gammelt takstøv og diverse edderkopper som løper med alle beina og gjemmer seg i sprekkene. Når fikk edderkopper musikalsk sans?

Høstlyset er vakkert – og litt mystisk. Men vårlyset er bedre, varmere. Vårlyset skaper forhåpninger om det som kommer, høstlyset – tja, nissen er nær? Tror jeg har vokst i fra nissefar. Han er ikke særlig spennende lenger. Men lille krølla liker nissen, som små krøller bør. Nissen ja – kikker i vinduet der jeg avspeiles, kan snart bli helårsnisse. Trenger en hårklipp, men ikke viktig. Krølla liker å bruke alle sine tusen kammer og børster i håret mitt. Av og til følger det med en liten hårdott, men jeg holder «AUU!!» inni meg og smiler utenpå.

Et lurveleven utenfor – ah skjærene! Har blitt innvadert av skjærer i år, de spiser opp hele fuglematen på en time. Banker i vinduet og viser en knyttet neve. Må visst snart tynne ut i bestanden av de dresskledde frekkassene.

«Jeg er sulten!» roper hun inn i øret mitt – jeg drømte meg vekk i vårtankene og var på heia en stund. Ok – hva skal vi spise nå? Hun elsker spagetti og fiskegrateng. Vi rusler bort til kjøleskapet – hun skal åpne selvsagt. «Rislunsj!» sier hun – og i samme sekund grabber de små hendene en av de. «Ok – men ikke si noe til mammaen din.» Det blir rislunsj nr 2 i dag. Foreløpig. Mammaen er syk, operert i foten og kan bare gå med krykker.

Så spiser  hun rislunsjen og jeg et frøhorn med smør og gul ost med paprikaringer. Av og til kommer det en hånd med rislunsj som tar i t-skjorten min – jeg må jo følge med når hun snakker må vite. Vel, vi får skifte nok en gang etterpå. Vaskemaskin er en velsignet oppfinnelse.

Blar i nyheter mens hun ser på Donald. Nesj – nyheter er bare elendighet og ikke til å få humør av. Hvis man ikke føler for trangt og mørkt humør da. Men det kan man ikke få med en liten krølle i nærheten. Verdens urk får være urket til de det gjelder. Her er verdens fredligste og frieste sted, så hvem gidder bry seg med f.eks late grekere og standard storbyproblemer? Jeg er sjeleglad jeg ikke bor i Oslo. Hvorfor vil folk bo i den trangsynte grimme og skitne byen? Den var like stygg og innestengt sist jeg var der som den var første gangen.

Det burde være en lov som forbød små krøller å vokse opp i skitne byer hvor alt er trangsynt og hvor det aldri lukter ekte frihetskumøkk. Og ungdommene hadde hatt bedre av et år på landsbygda og i potetåkeren. Men urbanene hadde vel bare sutret for å få litt jord under neglene og altfor mye lys og for lite fjas og uansvarlig fylle – og friheten til å gå half nude i jærsk terreng ville blitt lite interessant siden de ikke ville gjort særlig inntrykk på jærbønder og deres drenger – og dermed forsvinner hensikten til frøene med navlekløfter og truseløse høns. Vulpen pilum mutat – non mores..

«Jeg må tisse!» så løper hun ut på badet – er blitt stor jente nå og kan tisse alene. «Flink du» skryter jeg når hun kommer tilbake. Kaster dagens urk i kassen for opptenning av ovnen, der passer den best. «Saft!» roper hun. Vi daffer ut på kjøkkenet, hun klatrer opp selv nå på knottene til skuffene. Så åpnes skapet og hun skal velge hvilken flaske hun skal ha saften i – det tar sin tid. Det ble Lightning McQueen – navnet uttaler hun som den reneste uramerikanske krølltoppen. Finnes det ekte krølltopper i Amerika? «Mer!» Jeg var for kjip med saften mente hun. Jepp, muligens det, man glemmer aldri første tannlegen..

Det er tid for en million fargeblyanter og hvite ark. Tegne på gulvplanker er mer morro mener krølla – ja, jo – man har da vaskemidler i samme mengde som farger. Tegn og smil, det er det viktigste. Men ikke med tusj eller kulepenn. Eventyrbøker i lange rekker med krølla på fang, også noen eventyr som bare finnes i skaldehodet. Og hva som er viktig i livet: Fiskestang, makken skal i boksen, fisk er fjellaure, frihet er å være seg selv og la andre være det de er uten å bry seg. Ingen er like enten de er gule, hvite, brune, svarte eller blå. Dukker er enda vanskelige å kle på synes jeg. «Nei, skal vi heller leke med bilene? Eller lage noe rart» det siste liker hun best siden da får hun bruke verktøy og alt annet spennende jeg har – og lime og male på lerret. Vi lager store kunstverk må vite..

Så kjører vi i butikken – hun sitter foran i korga og hyler og kjefter på tantene som reneste kaptein Sabeltann mens jeg freser rundt hyllene. Står jeg i ro mer enn 3 sekund havner noe jeg ikke skulle ha i korga. Men ok, kanskje får man bruk for det? En rødhåret dongeritante med haukeblikk lurer på noe – «nei, jeg er ikke pappaen» svarer jeg. Makan! Gamle gubber bør ikke være pappaer til så små krøller er min mening, og gamle gubber varer ikke evig. Men slekt eller familie ja – alle krølltopper bør ha en sta og utemmet gubbe i slekta, ikke minst for balansens skyld i dette egosamfunnet.

Sjokoavdelingen er vanskelig, der må det avledningsmanøvere til så de brune øynene hennes ikke får reagert på alt snadderet jeg freser forbi. Sidene på capsen hennes er pyntet med naturlige krøller. Caps må hun ha på, jeg har jo det, så da så.. «Hiv og Hoi, her kommer kaptein Skaldemann og 10 poser Kiwigull!» Og en liten sjef med krøller og blå My Ponycaps..

Havna er spennende, båter og måker – gamle gubber med skjegg og fiskelukt. Og reker, hummer og krabbe – den røde. Hvor er de grønne? Sola går tidlig ned i Skaldeland i november, vi rekker noen havbilder før leggetid – ja og så må vi mate fuglene før det blir mørkt, de må jo ha frokost må vite.

Setter oss ned på noen slitte planker rekved i strandkanten, hun kikker utover havet hvor himmelkunstneren stryker kveldsfarger over lerretet. Barnetv er bare som gårsdagens glemte Nugatti i forhold til det ekte underet. Grønne krabber og raske små strandreker sover nå søtt i sine små olivenfargete tangsenger – havet og verden er like stor og vakker for små krølltopper som for halvtamme gubber med ugredde strå under capsen..


4 kommentar to “En million fargeblyanter..”

  1. lisel Says:

    Likte din fortelling Tor…varmt og levende… Likte også bildet.. flott..

    Koselig å se du er her…jeg er sjelden innom…det er så mye..

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Mange takk Lise🙂 Ikke ofte lenger – er rimelig hektisk for tiden, men skal prøve å skrive mer – og kanskje over tid så blir det mer normalt igjen. Men her virker til å være svært få tilbake dessverre, og få innlegg.

      (som du ser så har jeg allerede postet et nytt innlegg, så jeg prøver om ikke annet)

      Tor

  2. m-l Says:

    Åh så hjertevarmt! Nydelige ord som forteller om din vakre kjærlighet til den lille krølla..🙂
    Mange ord fra meg om det er unødvendig, og jeg kan bare si helt enkelt; Jeg smiler bredt og varmt..

    • Tor Vidle Says:

      Ja, hun betyr noe helt spesielt for meg m-l, og varmer meg inn i hjerterota – selv om hun begynner å bli rimelig vill og sta av og til, men det skal jo være slik, hehe. Mange takk for ordene🙂 Håper det går bedre med deg nå enn sist du skrev noen ord her.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: