The road to somewhere..

Luktene fra ettersommeren er de samme som i barneårene. Rusler på vei hjemover og setter spor på en fuktig asfaltkveld. Her er ikke mye forandret på alle disse årene. Asfalten er ny i tid, noen trær er byttet ut med yngre som nå er midt i livet de og. Ellers er enger og småbøndene de samme trauste og gode. Fuglene er de samme de og. Vandrer mot havet, der jeg bor. Men sjelen bor alle steder. Alt som er kjært er den nær i rota – det innerste. Svalene leker seg i kvelden over halvmodne åkrer – de er og de samme kjære. Godt å se at de ikke er blitt moderne – og ikke har glemt å leke..

Asfalten er ikke ung av år – gammel asfalt er bedre å gå på for sjela. Selv skulle jeg ønsket grusen fremdeles levde, skjønt den gjør jo det et stykke bakover. Ikke alt er asfaltert, takk og pris. Det er godt å gå på grus, særlig edel grus av god årgang – og kanskje på de samme gruskornene jeg hadde under barneskoene. Knaselydene minner om år i frihet hvor hver dag var et helt år alene. At vi blir – eller må bli voksne – er i grunnen lite å se frem til. Men man forstår det ikke før man er der, er fanget i de voksnes verden. Men det er trygt og sjelegodt å gå her, og ikke minst vite at ikke hele verden forandres til noe fremmed – noe voksent. Kunne man bare fått dagens barn til å forstå at de må leke lengst mulig, ikke bli voksne for fort..

Går langs et steinggjerde, en steingard som vi sier. Den er eldre enn meg, takk og pris for at den har overlevd krav om modernisme og effektivitet. Sender en tanke til Johan Grå som eier den og håper sønnen hans er på samme tankebane. Generasjonskiftene gjør ofte noe med det etablerte, noe er bra, annet slettes ikke gjennomtenkt. Klapper på steinene som jeg mange ganger har klatret både på og over. Der borte under den flate vippesteinen hadde alltid linerla reir. Og der borte var det måren kikket frem en tidlig morgen.

Og der er den runde med sukker på som drengen til Ola stupte over da han skulle tøffe seg for Mari. Han skulle hente hesten på andre siden og Mari kikket på når den tøffe drengen skulle hoppe over – men så trynet han når sukkertoppen hang seg fast i buksa. Selv om tøffingen fikk seg en nedtur og blødde fra nesen så tror jeg at Mari’s trøst ble et uventet pluss, så han smilte til slutt. Men så kom en annen tøffing på banen – lille Tor. Han hoppet som en gaselle over steingarden. Han ville jo bare hjelpe og hente hesten til den nå skadde drengen. Etterpå fikk han og en varm klem av Mari, og drengen lo av den lille tøffingen som nå ble rosa i kinnene, hehe..

Ser på steingarden – skal jeg prøve? Nei.. tror ikke det. Best å beholde minnene uberørte – dessuten er det ingen Mari å imponere en klem ut av. Lurer på hvor de ble av? Drengen og Mari. De bare forsvant når de ble ekte voksne og ikke kunne være seg selv lenger. Eller var det jeg som forsvant – ut i den endeløse verden.. 

For de fleste er det bare the road to somewhere – men ikke for meg. Forresten har jeg mange slike veier, og stier. Og mine tråkk. Og der bare jeg gikk. Der bare jeg har gått – ingen andre i hele verden. Det er godt å ha gode minner, men samtidig gir de savn til noe som var – og som er blitt uoppnåelig..

Rusler tankefull videre mot havet der ute. Men noe vesentlig mangler nå – ser ut over engene. Hesjene. Hesjene som før stod som landemerker, og hvor vi barna fikk et ekstra univers å leke i. Og være med å hesje, spikke tenner til rivene. Og lukten av høy – finnes det noe bedre? Før hørte man åkerriksene om kveldene i hver en eng, eller åkerhønene som vi kalte de. Nå er de nærmest utryddet på hele Jæren. Det moderne landbrukets maskinslått ble deres bane.

Før var bøndene stolte av åkerhønene, ofte satt de på trammen om kvelden med snadde og kaffekopp når alle gjøremål var unnagjort for dagen og lyttet til spillene fra de kjære fuglene. Og når de slo med ljåene eller hesten så passet de alltid på å ikke skade åkerhønene. Åkerriksene er ikke så store, og sjeldent tar de til vingene. Dermed er både de selv og ungene sårbare for dagens full fres med traktorslått. Egentlig hadde de ingen sjanse. Men bøndene må jo få ha livsgrunnlag de og – selv om de gamle på gårdene savner åkerhønene deres som de selv vokste opp med..

Men – jeg er glad for å ha fått opplevd «før» – ville ikke byttet med noen, og slettes ikke med dagens barn som ikke får samme muligheter til å være frie. Jo de er frie i dag og, men ikke på samme måten. I dag er det krav og stor forventninger, og et altfor tidlig innblikk i de voksnes travle alvorsverden. Det er sant at menneskene hadde mer tid før, mye mer tid til hverandre – selv om de og jobbet mye mer enn man gjør i dag. Jeg vet i grunnen ikke om verden har gått særlig mye fremover for menneskeheten – for enkeltindividet. Hvis man tenker etter..

12 kommentar to “The road to somewhere..”

  1. mettitta Says:

    Drømmer meg bort mellom linjene. Takk for en liten reise en vanlig Mandagskveld.

  2. m-l Says:

    Takk for at du lar oss vandre på dine stier, sammen med deg.
    Gode minner, og de som føles såre. Du formidler deg så levende og vakkert..

    Når livet mitt endelig synes å bli lysere, så blir man rammet av uvisshet.
    Jeg gruer meg for diagnosen som skal stilles i morgen. Ventetiden.
    Jeg er så inderlig lei sykehus. Men, det vil helst gå bra, vil det ikke.. Jaja.

    Ønsker deg alt godt..

    • Tor Vidle Says:

      Nei uff, er du og kommet dit hen m-l. Jeg føler det stadig blir flere og flere jeg kjenner som går og venter på både utredninger, undersøkelser og diagnoser fra sykehuset. Det er forbannet slitsomt å vente, uvissheten gnager hvert sekund. Det tar på både sjel og kropp å være der.

      Jo, som regel vil det gå bra – hva ellers kan man egentlig si? Oppriktig og ærlig mener en jo det. Men andres mening, ord, man er til slutt alene innerst. Selv om andre støtter og trøster – jeg har jo vært der i over et år selv så jeg kjenner de følelsene.

      Jeg håper inderlig at du slipper å bære en uvisshet videre etterpå. Etter min erfaring stoler jeg ikke en millimeter på sykehusvesenet lenger, særlig den unødvendige påtatte distansen legene holder, og deres vikende adferd når man krever deres ærlighet om f.eks fremtiden. Meninger de bare skyver videre ut i horisonten mens de venter på neste pasientnummer. Mulig jeg tar hardt i, men selv synes jeg at jeg er snill i uttalelsene om vesenets menneskebehandling.

      Men det går sikkert bra med deg🙂 – mitt tilfelle er nok mer av det litt uvanlige og for de fleste andre går det nok bedre. Men ikke la de slippe unna med halvkvedete viser som du drar med deg hjem og som så vil gnage og gnage.

      Jeg har deg med i tankene og håper du vil smile i morgen når du kommer hjem igjen – ja det vil du nok skal du se🙂

      Legger ved en trøsteklem..

      Tor

  3. lillesøster Says:

    Godt du er på vei til somewhere. Kom på her om dagen at jeg skrev feil til bokdama angående hva «Uptown-girl»-sangeren hadde sagt på minneskonserten til 9/11. Han sa «anywhere». Jeg brukte feil ord, husker ikke engang hvilket, med det jeg brukte betyr å stå stille, ikke komme seg noen vei, men han mente at vi kommer ikke til å dra noe sted, vi blir her.

  4. mariee55 Says:

    Kjære gode Tor
    Hver gang jeg kommer over dine herlige historier får jeg backflash til mine egne lykkelige barneminner.Jeg løp bak kuflokken til naboen vår og jagde flokken gjennom grinden og nedover bakken og helt inn i fjosen. Vi pratet akkurat om dette på et familietreff, hvor trist det er for våre unger som ikke får oppleve nyfødte grisunger, kalver som sutter på fingnene, hesjing og fluene som nesten går inn i nese og munn. Pausene i hesjingen, der vi fikk kaffe med melk i og svære hillevågskever. Hvor heldige vi to har vært Tor, som har disse minnene. Jeg tviler på at minnene om første dataspill og slossing og skumle filmer vil gi våre etterkommere sånne gode følelser som disse minnene gjør for meg. Steingjærde, tusenfryd, løvetannkranser med litt forglemmeiei innimellom, villjordbær tredd på strå. ååå jeg kunne skrevet i timevis!!!klem

  5. skien_m Says:

    hei
    håper alt står bra til med deg 🙂 jeg er innom bloggen din,men har ikke vært så flink til å legge igjen spor etter meg.du skriver mange dype ting og jeg tar meg selv i bli sittende å tenke på de tinga du skriver og blir litt smådyp i tankene selv og vips,så er tankene langt borte og jeg har glemt å legge igjen et spor etter meg 🙂

  6. lisel Says:

    Som alltid forteller du så levende, og her vekker du minner, og jeg går med deg denne turen.🙂 Joda, husker at vi skulle hjelpe med å hersje høy.. høydepunktet var da mor kom med kaffen.. saft til oss små. Du skriver om å spikke tenner til riva.. noe min far var god til.. ja ja.. mange minner. Tror at oss som vokste opp den tiden med det her.. hadde en rikere barndom på en måte.. tenker også på det mariee 55 sier…
    Den ganga aksepterte man det slik det var… asfalt eller ei… men man stillet ikke spørsmål..tingene var bare slik..’
    Takk for du minner oss på det… 🙂

    Lise L.

  7. Beate Says:

    Oppdaget sida de ved en tilfeldighet.Du er utrolig flink til å uttrykke deg og jeg kommer til å lese bloggen din fremover.

  8. nattsvermer Says:

    Jeg har ikke ord, Tor.
    Villmannen i deg snakker rett til hjertet på meg, og jeg kjenner meg
    så utrolig godt igjen i det du skriver.

    Budeia har da hoppa over mang ei steingard?😉 Hehe..

    *budeieklem*

  9. Tor Vidle Says:

    Mange takk for kommentarene, jeg skal prøve å få svart dere alle i morgen🙂

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: