Å bryte smidde lenker..

«Hei Tor! Det e n’Svein.» Hei du.. det var en stund siden.» «Jeg har flytta og treng hjelp til å fikse noe og kom på at n’Tor var rette mannen til det.» «Har dere flyttet?» «Jeg har flytta, hu Signy kjøpte meg ut og bor i huset.» «Hva?» «Ja du hørte rett, vi har skilla lag etter nesten 25 år.» «Men jeg trodde….?» «Alle trodde vi hadde det godt ja, men nå ble jeg lei av å late som, unga er jo og flytta alle nå så da rulla jeg like godt opp gardina så alle kunne få sjå innsiden og.» «Jøss! Det kom som en bombe Svein, men bra at dere skiltes i fornuftens tegn.» «Hu Signy stritta i mot, hu er mer opptatt av å holde maska ut, men til slutt innså hu at jeg ikke kom til å fire.» «Jeg forstår, men hvor bor du nå Svein? Og hva behøver du hjelp til?» «Jeg har kjøpt et lite hus på…..»

Det var et sjokk, et fra klar himmel uten forvarsel. Etterpå har jeg tenkt og tenkt hva jeg har oversett av tegn på at ikke alt var det perfekte forholdet jeg alltid har trodd i nesten 25 år. Men de har vært utrolig dyktige på å skjule, og spille – og jeg lar meg sjeldent lure, ihvertfall ikke i nesten 25 år. Det var ikke et sjokk at enda noen jeg kjente skilte seg, men at det var de av alle, de som hele tiden har sett ut til å være i en rosenrød himmel hver eneste dag. Ufattelig.

Hvor mange av forholdene man tror er perfekte er i grunnen bare et innfløkt og dyktig skuespill for utenomverden? Og hvorfor spille, hvorfor skjule så til de grader. Av de jeg kjenner som har gått fra hverandre etter lang tid er det ofte den ene parten som holder mest på fasaden, tviholder til siste sekund. Noen ganger har det vært begge, men i flest tilfeller den ene. Og svært ofte rakner det hele når siste barn er flyttet ut, timingen er påtagelig når jeg tenker meg om.

De unge av i dag blir ofte kritisert for å gi opp for lett og gå fra hverandre uten å ha prøvd skikkelig. Mon tro hva som er mest rett når alt kommer til alt? Er det bedre at det som i min generasjon er veldig mange som kun holder sammen for en eller annen praktisk grunn – eller fordi de vil vente til ungene har flyttet? Det er og kjent at jo lenger et forhold varer jo verre er det å komme seg ut med begge beina først. Jo større føles skrittet å ta. Paradokset er at det kan faktisk se ut som om de unge gjør det som er rett fordi min generasjon har vist at forhold som ikke viste seg å bli som de trodde etter noen få år ikke blir bedre med tiden. Altså er det gamle ordtaket om at det går seg til over tid lite gyldig og har ikke rot i virkeligheten.

Men hvorfor terper de enda på det gamle ugyldige? Jeg kjenner noen som har gått i «ekteskapsterapi» og ettersom jeg har forstått er grunnsteinen der at tiden vil bringe de nærmere hverandre igjen. Men det ser ikke slik ut dersom jeg tenker på de langvarige forholdene som har røket og når årsakene dukker frem. Er det mulig å reversere en følelsesmessig utvikling – altså tilbake til start? Etter min vurdering må det være en nesten umulig oppgave. Når følelsene ikke er der 100% av naturlige grunner er det ikke noe å bygge på videre. Hvis man virkelig ønsker å innse realitetene. For mange blir det kanskje «våger innse». Kan de unge av i dag ha tatt lærdom av foreldrene og ikke ønsker å leve livet på samme måte selv? Noe må det være når rundt 50% i dag er ikke i fast forhold.

Ordene presten leser ved vielsen bør oppdateres til virkelighetens verden, de ordene er jo rimelig ute av individfokus og mangler totalt forståelse av hvordan menneskets følelsesliv fungerer.

Da jeg en uke etterpå kjørte hjemmover etter å ha hjulpet Svein tenkte jeg på forskjellene. Nå var det en helt annen Svein, en Svein som virket som om han var født på ny og kunne puste høylydt. Og selv om jeg ikke hadde merket noe i alle disse årene så var nå forskjellen betydelig – og på en positiv måte. Og noe han sa var at selv om han ikke var en ungsau lenger, så ble han heller alene resten av livet enn å risikere å komme bak mørke glass igjen.

Det var omtrent et år siden dette skjedde, Svein er enda alene og plystrer hver dag i følge han selv – ekskona var alene i 4 måneder før en annen gubbe flyttet inn. Jeg traff henne en gang 2 måneder etter at jeg hadde vært hos Svein, og hun var tydelig forandret i negativ retning, ikke negativ som om hun var blitt et negativt menneske, men hun slet med å være alene etter alle disse årene. Noe jeg så selv før hun innrømmet det. I følge Svein var fasadesprekken noe som hun tok svært tungt. Men kanskje er det nok og slik at for noen finnes det en slags trygghet bak en forholdsfasade? En fasade som gir de en eller annen form for bekreftelse fra omverden. Men det blir feil når ikke begge føler det samme bak samme fasaden.

I dag er det neppe særlig mange som hverken fordømmer eller ser ned på folk som skiller lag, heldigvis er det en mye bedre forståelse omkring dette nå. Men for min generasjon er det nok mange som ikke våger, eller føler spranget blir for stort. «Smidde lenker» – mye bedre med åpne lenker. Lenker man ikke behøver bryte seg ut av fordi den ene tviholder på livsstatusen. Å innse at man ikke kan tvinge noen til å bli er det dessverre ikke alle som vil godta – og bruddet vil da bli mye verre for begge når det kommer.

Jeg kjenner folk som har fått et rent helvete etter et brudd fordi den andre parten satte seg totalt fast med begge bakbeina og nektet å komme til en minnelighet selv etter at bruddet var et faktum. Ikke alle vil akseptere at det man i sammen har bygget over kanskje flere tiår er felles og i rettferdighetens navn må deles likt ved et brudd. Og å drive baksnakkelseskampanjer med tanke på å hevde seg selv og grave ned den andre er noe alle burde av normal menneskelighet styre unna, men dessverre er ikke verden så perfekt.

 

4 kommentar to “Å bryte smidde lenker..”

  1. mariee55 Says:

    Oi oi her var det masse sanne ord. Mamma og pappa «holdt sammen» for ungenes skyld og det fikk vi jammen høre og , da de skildte seg etter 31! år. Mamma kom aldri over det og ødela alle fødselsdager osv hvis vi bad pappa og hans nye kone også. Det løste seg for 16 år siden da pappa døde fra oss. Ja mor og jeg har det ok nå, hun eg gammel og jeg tar henne som hun er, men det var mye bitterhet en stund. Selv gav jeg kanskje opp for lett nettopp fordi jeg ikke ville at mine unger skulle oppleve den vonde knuten som jo ungene helt sikkert vil føle når de to voksne som de skulle kunne stole på, ikke er venner. Så jeg tror du har rett i at det sikkert er litt bedre slik de unge gjør det idag, men de burde i alle fall snakke med noen først, og se om det er bagateller eller ting som ikke kan løse seg. Har prata med unge skildte, og flere angrer på at de faktisk ikke fikk hjelp i stedet for å flytte ut. Livet er vanskelig enten man gjør sånn eller sånn. Jeg er jo alene ennå, men gir ikke opp å treffe en for meg engang. Evig optimist vet du Tor.Men har jo mine dager jeg og.

  2. lisel Says:

    Hmm…. ja, dette er fakta, det er slik det er. Man kan leve i et «helvete», men fasaden skal holdes for enhver pris. For noen betyr den fasade utrolig mye, status.. men på et eller annet tidspunkt så slår den sprekker.
    Kjenner du ordene… forelsk deg ofte, forlov deg sjeldent, men gift deg aldri. Vi mennesker endrer oss, mange ganger i hver sin retning, følelser også, noen av oss utvikler oss, andre står stand by. Vi fokuserer ikke på de samme ting.
    Jeg mener, at uansett.. er følelserne borte og det man elleres hadde felles, da kan man like godt skille seg. Skal man ha rådgivning for å lære å leve sammen, da har det ingen hensikt. Det skal ike være lenker.. men åpne lenker som du sier.. og ikke minst.. lysten til å være sammen.
    Forelskelse.. eller bare betatt, respekt, fortrolighet, ærlighet, tillit..og ville noe sammen, men ikke bestemme over den andre… snakkesammen, eller tie sammen, ja.. så mange ting… et smil .. et blikk… forståelse.

    Jo… vet hvordan, men realitetene er alltid noe annet.

    Jeg fordømmer ingen som velger å flytte ut.. få et annet liv, forstår dem så vel.

    Sukk…. sukkk

    Lise L.

  3. steinp Says:

    Takk, jeg kjenner godt til dette. Har levd noen år med «bitchen», og kjenner godt til hva det er . Av og til skulle jeg ønske at jeg var så tøff at jeg orket å bryte ut, men det er ikke alltid like lett. Når mine barn ber meg finne noe annet enn den jeg bor sammen med i dag, forstår jeg at det er ikke bare meg som føler det slik. Nå er jeg av den gamle skolen hvor vi forsøker og forsøker og forsøker igjen, men jeg kjenner av og til at grenen snart er nådd. Nå har vi hatt noen vi har måtte ta ekstra hensyn til siste året, og de har faktisk bedret forholdet litt. Jeg håper jo stadig at vi kan finne tilbake til hva vi en gang hadde. Får hun et av sine Bitch anfall igjen tror jeg at jeg må sette samlive litt på pause. Det har jeg sagt til henne og så, men aner ikke om det virker. Ferier er et helvete. Da må jeg være med henne 24/7, og det sliter. Godt å ha en jobb å flykte til, hvor jeg kan jobbe så mye «overtid» jeg bare kan. Festlig? Niks.
    God hleg
    SteinP

  4. lillesøster Says:

    Når ekteskap eller forhold kveler den ene eller får den til å føle seg som om de er i fengsel, da er det noe galt. Men, å love noe – å være trofast – er jo også et løfte man gjerne prøver å holde. Barna er viktige. Vennskap er også kjærlighet. «Vennskapssex» innenfor ekteskapet? Forelskelse er «fire» i begynnelsen, men hvem kan ha «fire» eller føle det hele livet i samme grad, når man blir eldre fysisk og mer sliten, og begynner å føle at børen er tung, om man ikke har en stab av au-pairer og andre tjenere som gjør husarbeid for en, fet inntekt som gjør livet lettere og «flyter» på at man får respekt hos «alle» og får brukt sine evner? Gammelt vennskap og gammel kjærlighet kan holde. Man kan føle kjærlighet for personen, selv om den ikke er på samme måte som den var i begynnelsen. Kanskje har man fått respekt for personen, skjønner hvem han eller hun er, ønsker å stå sammen og er villig til å «fire litt» på romansekravene? Kjærlighet er ærlig talt mer enn bare å få orgasme eller å tømme seg. Det er sikkert også veldig viktig, men ikke det viktigste.

    Liker denne, kanskje gjør du også det?
    Al Green og Love Lylett (Nei, Lyle Lovett :-)) Ikke så lett med alle de amerikanske romantiske navnene.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: