Venner?

Venner og bekjentskaper synes enda viktigere i dag enn noen gang. Antall og hvem de er betyr og sitt for mange. Kontaktomfanget bør helst ligge vidt og høyt. Men hvorfor? Er sosiale behov økt i nyere tid? Eller er det en bølge i tiden, ganske enkelt. Hvorfor teller noen antall venner? Men klart – jo flere som er venner jo bedre – eller er det nå det da? Selv har jeg aldri tenkt på venner og bekjentskaper som en status. Og det snakkes om «ekte» venner og.. tja «bare» venner? Hva er forskjellene? Hvorfor kategorisere venner? Forsåvidt, jeg sier jo det selv og kom jeg på, men kanskje for å understreke noe «ekstra»?

Livets vennekarusell blir smalere i toppen for de aller fleste med tiden. Folk vokser fra hverandre, man får selv kanskje nye livssituasjoner på veien, andre og. Noen flytter, noen dør – og atter andre bare stille forsvinner ut i intet. Men svært få «kaster» man selv, ihvertfall jeg. De bare fades ut over horisonten av seg selv med tiden. Barndomsvenner, hvor mange har noen av disse med seg gjennom hele livet? Neppe mange. Selv familier kan tynnes ut i tåken hvis den spres utover verden.

Noen mennesker er svært sosiale og ville neppe overlevd alene en uke i et telt på vidda. Andre kunne bodd der hele livet alene. Ytterpunktene ligger langt i fra hverandre, spennet i forskjellene er stort. Men flertallet av oss ligger nok midt i mellom.

Det var en periode i livet jeg druknet i venner og bekjentskaper, både fra toppen i samfunnet og til rennesteinen, og fra innland og utland. Den største delen kom til pga jobbsituasjonen og omliggende relasjoner. I perioder måtte jeg «dra ut telefonen» om kveldene for å få noe tid alene. Man kan liksom ikke si at «nei, nå må jeg ha litt fred» – mange ville ikke forstått det og mistolket. Da var det bedre å skylde på Telenor – eller at mobilen var glemt igjen i bilen. Og alle disse mailene som man fikk og helst burde svares på raskest mulig så ingen følte et eller annet. Og merkedager – jeg er elendig på å huske f.eks fødselsdager, men følte at alle husket min. Pinlig – så jeg laget et lite program på pc’en som så spratt opp når noen måtte huskes på. Midt oppi alt jobbet jeg vanvittig mye, og ofte 7 dager i uka – alenetid ble nesten et ukjent begrep.

Men en rød og vakker høstdag hvor jeg vandret langs stranda i solnedgangen alene fikk meg til å si til meg selv at nå var det nok – og jeg hoppet av hele kaoset. Naturen i meg er sosial, men ikke på overflodsnivå, jeg kan klare meg med glans pluss i et telt på vidda alene i en uke, ja flere uker.

Samtidig er det og klart at man i min situasjon i tillegg drasset på en viss mengde forbruksvenner, venner som brukte vennskapet til egen vinning og opphøyelse. Det vil alltid være noen som ser en egennytte i vennskap med andre. Man blir en forbrukssak. Selvsagt, jeg er ingen idiot og luket alltid ut de som kunne lukes ut uten at f.eks jobbforhold led av betydning, men noen var det verre å fjerne roten til. Det handlet ofte om en hårfin balanse, om ikke fornærme noen slik at det fikk konsekvenser. Noen mennesker er svært hårsåre og stolte, og hvert ord måtte veies på gullvekt – selv om man egentlig ønsket de der pepperen er høyest. Ikke det, ble mine grenser tøyd over et visst nivå fikk enkelte også tilsendt kart – kart over hvor pepperen bor. Og kanskje og tilsendt kompass.

Men i ettertid har mange svevet ut i det blå, og på en fredlig og naturlig måte, heldigvis – selv om deres dører alltid er åpne for meg så er det nå opptil meg selv. Selv har jeg blitt mer kritisk til høyden på dørstokken med alderen. Både den fysiske og den andre. I perioder følte jeg at kåken var invadert døgnet rundt. Men jeg glemmer aldri å være menneske, medmenneske, dersom jeg vet at noen behøver det. Det er noe jeg er født med, på godt og vondt. Vondt fordi det kan bli vondt dersom egne følelser dras inn i det hele, noe som kan skje fordi jeg er et menneske med alle følelsesnivåer nakne uten pigger på. Sterk, men på samme tid svak.. Men og et tegn på at man enda er, enda lever, enda er et menneske..

Venner  – noen skuffer, selv etter mange år, andre slutter aldri med å overraske positivt. For min del er det ikke viktig å ha venner i tallformer. Jeg behøver heller ikke bekreftelser i metervis, jeg vet hvem og hva jeg er. Men allikevel behøver jeg bekreftelser. De jeg vet er ektemente og bare det. Venner – mennesker som ser meg bak maskene mine. Jeg er verdensmester i å skjule meg bak masker. Svært få har klart å se bak der jeg egentlig er.

En klok dame sa en gang til meg: «Jeg behøver bare en venn, en som ser meg, og ikke 1000 som kaller meg venn». Hun var nesten 70 den gangen hun sa de ordene. Ettersom tiårene har gått siden hun sa meg den setningen forstår jeg veldig godt hva hun mente, og hvor betydningsfull den sannheten er for mange av oss. Uten noen som ser en bak masken er man egentlig alene – selv med 1000 venner..

 

 

25 kommentar to “Venner?”

  1. qvinde Says:

    Enig i den kloke damens utsagn..

    • Tor Vidle Says:

      Ja, hun var livsklok, noe man følte i magien som omsluttet henne, hun sa aldri mye, men man fikk alltid noe å tenke på de gangene hun rolig formulerte sine tanker og meninger.

      Tor

  2. lillesøster Says:

    Rart at du skriver om det. Jeg tenkte nettopp noe sånt i dag. Det er bare jeg – og Gud – som vet helt og hundre prosent hvem jeg er. Sånn er det for oss alle. Vi kan umulig vite hva som til enhver tid foregår i et annet menneske. De er i sin egen boks og vet selv hva de føler og tenker. Vi vet bare en del om hvordan «de» er.

    Satt nettopp og hørte på denne sangen, og den er jo ikke «ment» på deg, men ment som en vennlig hilsen til deg, siden jeg liker mye av det du skriver og du alltid har vært hyggelig mot meg. Håper du får ei fin uke, en fin sommerferie og at du er frisk.

    Alt godt, med andre ord, med vennlig hilsen meg

    Al Green

    • Tor Vidle Says:

      Hei lillesøster🙂

      Jeg tror mange tenker omkring disse forholdene. For egen del kan jeg vel si at en håndfull har kjent/kjenner meg såpass at de vet hva jeg føler, mener og tenker akkurat der og nå – og uten at jeg sa et ord. Merkelig nok er de alle kvinner, eller kanskje ikke så merkelig? Den som har kjent meg best (i RL, hun er dessverre død for flere år siden) kjente meg like godt som jeg selv gjør, eller mer rett: bedre noen ganger, ja det høres merkelig ut, men det stemmer. Og det var gjensidig. Hun kjente meg bedre enn min mor – min mor kjenner meg som sin sønn – og ikke på samme måten.

      Håper det går bra med deg og at du får en flott smilesommer.

      Tor

  3. Mamut Mamma (tante Label) Says:

    Jeg er temmelig sikker på at du er en av de beste venner noen mann/kvinne kan ha.
    Det lyser igjennom i alt du skriver her inne og at du alltid tar deg tid til å svare på alle som henvender seg til deg.
    Jeg ville vært stolt av å bli betraktet som en av dine venner, men selv om vi bare er nettvenner,
    så må jeg innom og sjekke alle bloggene til de jeg setter mest pris på….deriblant deg.
    SOL-bloggen ville blitt veldig fattig hvis du en dag forsvant ut i det blå…sånn som oss andre…
    Gid du lenge,lenge leve må.. 😉

    *Go klem*

    • Tor Vidle Says:

      Jeg kan bare takke ydmykt for dine vennlige ord Tante Label, men jeg har og garantert svake og dårlige sider. Det er ikke alltid jeg er venn med meg selv, eller stolt av meg selv.

      Du har alltid vært en venn for meg, selv om som du sier at vi er «nettvenner». Over tid kommer man og tett på nettvenner, forstår og respekterer. Ofte forstår mer enn mange tror. Ordene som skrives er jo skrevet av det ene unike mennesket. Og ikke uvanlig kan man komme tettere på mennesker her på nettet hvor det gis lettere rom for å fritt dele tanker og meninger. Vi alle er likt stilte her – selv den/de som i RL er sjenert og kanskje redd for å «dumme seg ut». Det er det som er et av nettet sterke sider, det at alle stiller likt.

      Dessverre minker det på folk her, og mange savnes. Men håper det snur. Jeg tror høsten blir avgjørende, også for min del, dvs hva jeg bestemmer meg for.

      Goklem sendes oppover

      Tor

  4. bramaputra Says:

    et ordtak sier at bare en dåre har mangen venner.

  5. skien_m Says:

    dette var et flott blogginnlegg Tor..er vel ikke noe poeng i si mer enn det for slik du skrev denne bloggen er vel kort og greit -treffe spikeren på hodet » 🙂 kunne ikke vært mer enig 🙂

  6. virre509 Says:

    Meget klokt sagt😡 jeg kjenner meg igjenn i din beskrivelse av selve livet 😉

    • Tor Vidle Says:

      Takk virre🙂 Tror nok flere vil kunne kjenner seg igjen i deler av mine tanker og meninger omkring disse forhold. Men av naturlige årsaker er det nok og de som har andre erfaringer og tanker, og behov.

      Tor

  7. Tante Sofie Says:

    Du er en mester i å sette ord på ting!
    Sier som tante Label, du må være den beste vennen man kunne ønske seg
    God klem fra Tante Sofie

    • Tor Vidle Says:

      Som jeg sa til Tante Label kan jeg bare takke ydmykt Tante Sofie🙂 Og som jeg og sa så har jeg nok og svake og mindre gode sider.

      Håper det er bra med deg, og at du har en fin sommertid.

      Godklem tilbake..

      Tor

  8. luxcat Says:

    Hva er en venn? Jeg tror man må starte med en man stoler på, og for meg er det ikke mange sånne. Mulig det ligger i MEG, men det endrer jo ikke noe.
    Jeg er på FB, og en stund godkjente jeg alle venneforespørsler fra folk jeg en eller annen gang har kjent. På det meste var det vel 500, men etter en opprydding endte jeg på 80. Av de 80 vil jeg si at 9-10 er nære venner, altså folk jeg stoler på og fortsatt kjenner.

    Og du har helt rett i at mennesker er forskjellige. Jeg er lett noen måneder helt alene, mens andre foretrekker dårlig selskap over ingen selskap. Så jeg hadde antagelig vært en god kriminell, fryktløs, fordi jeg ikke tror det er noe problem å sitte i fengsel😉

    • Tor Vidle Says:

      Mitt «facebook» (eller hva man skal samle det under) var omtrent som du sier, bare at de 500 var reelle personer man måtte forholde seg til i RL og ofte face to face, samt telefoner, mailer etc. Det blir lett slik når privatpersonen «meg» blir på mange måter synonymt med jobben. Klart at er man en person med ekstreme sosiale behov vil en slik situasjon takles bedre, men jeg har ingen behov for sosiale overdoser. Og etter xx antall år blir man rimelig mettet.

      Og som sikkert med facebook og så finner man ut kjapt at enkelte er bare med på lasset så lenge de kan dra en egennytte ut av (venne)forbindelsen. Men å holde seg i den araenaen stjeler tid i tillegg, ingen tenker på at man har 499 til som ønsker like mye. Jeg er slik at jeg følger opp alle, alltid – og det er og en av grunnene til at jeg ikke har kastet meg på facebookbølgen, det ville stjelt for mye av min tid. Det er ikke verdt det etter min mening, og jeg har ikke personlig interesse av å følge opp – følge med alle jeg kjenner/har kjent hver dag.

      Når det er sagt skiller jeg mellom perifere kjennskaper og venner. F.eks regner jeg med bloggere her som venner fordi jeg selv er aktiv i dette felleskapet, men ikke i a-å’s daglige liv i f.eks London eller Oslo. Jeg avskriver ikke a-å, men de svever bak horisonten til våre veier eventuelt krysses igjen. Eller ikke.

      Fengsel? Jeg hadde neppe overlevd en slik frihetsberøvelse, frihet for meg er livspulsen min..

      Tor

  9. utlogget veversken Says:

    Det er når sykdom og sorg rammer at en ser hvem som er ens virkelige venner.
    Dette sier jeg ut fra egen erfaring.
    Jeg har mange bekjente, men de nære vennene som alltid er der er færre.
    De som forsvinner når noe rammer er ikke virkelige venner.

    • Tor Vidle Says:

      Dessverre har jeg hørt det fra andre og veversken. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor «venner» skulle trekke seg tilbake straks noen blir syke, når de behøver venner mest kanskje. Men dessverre er det nok slik.

      Håper det er bra med deg🙂

      Tor

  10. Oppsummert Says:

    Jeg har ofte sett folk si (og skrive) at gode venner svikter ikke når sykdom rammer og kriser oppstår og i dette ligger at venner ikke trekker seg unna i slike situasjoner. Jeg har tenkt en del på dette og tror nok ikke det er helt riktig. Når kriser oppstår er det ikke bare et sjokk for den som rammes, men også for omgivelsene. Også vennene trenger tid på å takle og forstå og det er ikke naturlig for alle å være nær den som blir syk/som krisen rammer. Noen trenger tid for seg selv, de er redde for hvordan de skal opptre, blir usikre og viser kanskje respekt ved å holde avstand. Vi skal kanskje være mer forsiktig med å stemple folk som dårlige venner?

    Iblant tenker jeg at vi har for høye krav til hvilke behov og hvilke funksjoner vennskap skal dekke. Vennskap blir nesten som en vare; får jeg ikke det jeg trenger fra deg kan du ha det så godt. Jeg tror mange glemmer (eller ikke vet?) at vennskap tar tid, de dype vennskapene vokser ikke fram på et par uker. Det kan kanskje ta tid å forstå forskjellen mellom vennskap og bekjentskap?

    Takk for et fint innlegg!

    • Tor Vidle Says:

      Du er inne på noen tankekors som jeg selv og har tenkt litt på. Det er ingen automatikk i at noen bli «dårlige venner» fordi om andre forblir som før. Kanskje heller at de som blir værende heller «opphøyes» og føles tettere, «bedre»? Samtidig er det ikke til å se bort fra at i tilfeller som du nevner at enkelte rett og slett trekker seg unna kun pga egeninteresse etc – og kanskje og for godt, bryter helt.

      Det er vanskelig – særlig fordi slike forhold føles inviduelt og ulikt mellom oss.

      Vennskap og bekjentskap: Skillene mellom disse to er og inviduelle, subjektive. Noen har ingen skiller og mener alle de «kjenner» er venner, mens ytterst i andre retningen er det de som har stramme markante grenser/skiller. De fleste er kanskje midt i mellom, dog mulig at utviklingen heller mot ingen skiller i dag siden det blir tilsynelatende viktigere og viktigere å ha venner i store tall.

      Et annet begrep: «Tette venner» – handler kanskje mest om å være på samme sted i verden, noe man nok føler rimelig kjapt.

      Som jeg var litt innom: Selv kjenner jeg en svær stabel med mennesker, noen mer enn andre, noen er mer overfladisk – men «venner»? Underbevisstheten min sorterer kanskje, men ikke bevisstheten, ikke på samme måte, tror jeg(?). For min del koker det vel ned til at jeg behøver ikke er «haug» med venner, ikke «tall» engang. Jeg er sterk både med og uten, alene eller ikke. På det nivå ment som i «sterk» – selv om jeg kan være «svak» på andre alenearenaer.

      Likte bloggen din, den du lenker til i nicknavnet i kommentaren her. Interessant å lese om dine tanker og meninger. Kan jeg friste deg til å flytte den over hit? Du vil nok bli mye mer lest her i dette bloggsamfunnet, dvs oppdaget av flere.

      Takk for kommentaren.

      Tor

  11. Anonym Says:

    Venner og venner…. Venner er vel de som ikke svikter, er der da du trenger dem, er en du er fortrolig med, en du vet du kan stole på.Venner er de som gir..uten å kreve noe tilbake, venner er de som respekterer deg for det du er. En god venn vil aldri forlate deg, ikke sikkert den er synlig hele tiden, men den er der. Bekjentskaper er mer tvilsomme… men.. det er mange av dem..det er de som gjerne tar imot, men ikke gir noe igjen..
    Men gir deg rett.. mange ganger blir man skuffet da man oppdager at den man trodde var en venn… kun var en bekjentskap.
    Fint tema du tar opp…

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Er mye slik jeg og tenker, tror jeg Lise🙂 Særlig det med å akseptere at man er bare seg selv, og kanskje svært ulik andre, eller en eller annen «mal». Noen skiller f.eks og sterkt mellom likeverdige ståsteder og andre – altså samfunnsmessig status. Jeg behandler alle likt, enten de er flaskesamlere eller en Hertug med undersotter, og det er noe jeg har fått svært mye positiv tilbakemelding på, særlig fra samfunnstopper som ikke er vant med å bli jordnært mottatt.

      Jeg tror det er veldig viktig å se menneskene, og ikke hva de heter, fasaden, hvem de er på utsiden, eller ikke er – når alt skrelles og de blir nakne er vi alle likeverdige. Men helt klart at mange mennesker utnytter bekjentskaper på visse nivå kun for hvem de er.

      Skuffet har jeg nok blitt, men ikke så ofte, som regel «gjennomskuer» jeg de fleste rimelig kjapt og vet hvor jeg har de, også når det spisses f.eks. Men man må som du og er inne på gi venner tid – tid til å ha tid.

      Tor

  12. lisel Says:

    hmm.. mitt kommentar forsvant visst….. men et fint innlegg…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: