Fra et hjørnebord i Platanias.

Vet da fanden hvor de kom fra, alle disse art deco’ene – disse voluminøse og småvulgære menneskene. Jo – kanskje fra den hvite bussen. Turistbuss, sikkert fra et cruisefartøy. Pudderstøv demper diamantglimt fra pløsete fingre med rubinrøde negler. Herrer med stripedresset vom og lakkert skotøy. Flirer mot øst – faen ikke noe tupperwareselskap på landlov med grilldresser dette nei. Utspjåka og vel modne fruer sammen med godt satte portvinsherrer, småmeglere og underdirektører – og noen høyreiste cowboyhatter som har fått en fersk omgang med skobørst og polergarn.

Et besyndelig oppkomme i språk, amerikansk fuckings loud noice, english sir og  meine Frau und ich. Og den franske damen – den eneste med noenlunde stil, dog er tiaraen vel overpolert, den skinner som en morgenregnbue – uten regn. Men, alt i alt en seerverdig og høyst brokete forsamling.

My corner - view after one and a half bottle

Spar ned noen munnfuller til mens turistene oversvømmer restauranten, hver av de behøver 2 stoler alene. Ikke den franske, hun klarer seg med toppstolen, dronningstolen som hun galant glir ned i med et vanens smil.

En dobbelbred fra Texas prøver å spørre meg på det lokale språket om et eller annet – jeg tror han spør om han kan ta de andre 3 stolene ved bordet mitt, noe i den leia – jeg kan ikke språket, antagelig ikke brumle heller. Nikker – og han samler sammen stolene.

Gidder ikke svare på engelsk, da får jeg ikke matro etterpå. Men …? Når så de en solblond innbygger på Kreta? Greit nok at skarpsola har brunet skinnet, men for pokker! Ser de ikke at det er en ekte viking fra det høye nord, og ikke en drøvtyggende fisker fra Platanias? Men, det finnes vel bare Amerika – og resten av verden.

Får sympati med stedets kelnere, eller hva man kaller de her. De løper som bakgårdskattene rundt bordene med halen logrende. Parterer en munnfull til mens sirkuset studeres – hva faen er det jeg spiser?

Har aldri helt forstått hva det er de serverer, ikke at jeg gidder tenke på det, det er bare næring. Fin meny, hjemmelaget med sirlige snirkler og en blomst nede til høyre – så jeg peker på det ordet som ser tøffest ut og venter spent på om det som kommer er spisendes – eller det vil spise meg. Hvem vet – så lenge kjøttet ikke klager eller salaten hopper rundt på tallerken, må det antas å være safe, tror jeg. Fine tallerker, det skal de ha, og rene – ihvertfall de synlige delene. Den franske har fått sugerør med rosa parasoll, og et glass med en eller annen sterk saft. Jeg synes hun er søt, jo – søt er rette ordet.

Min kelner, en stilig kullsvarthåret rank fyr kommer bort og prøver å si noe – jeg smiler og nikker, han smiler tilbake og traver i poeng 9 gallopp inn i deres arena, kelneravdelingen. Texasfolket prøver høylydt å forklare at de vil ha steak. Engelskmennene er lydløse, stive og høflige – man knapt aner at de er her. At de lever. Og man får en lyst til å gå bort til et av eksemplarene og pirke i armen for å se om det lever – og virkelig ikke er et korpus morgana. Tyskerne – vel de er seg selv som før.

Kelneren min kommer ut med en flaske han viser meg på skrå – javel? Hva er dette mon tro? Han smiler – de smiler jo alltid, ihvertfall når de er kelnere. Jeg smiler tilbake og nikker. Vips og flasken er åpen og væsken sildrer ned i et glass han tryllet frem fra baklommen – eller var det taket? Tar en munnfull – oh shit! Vin! Pokker, har ikke bestilt vin jeg! Eplemost! Eller har jeg? Vel, får være snill turistmann og tømme ned skvipet så han ikke blir fornærmet.

Ola i Skrabeli mener at jeg alltid gir for mye drinks og at det er derfor de svermer rundt meg som biene rundt honningkrukka, men  jeg tror at han bare er sur fordi jeg alltid får de stiligste og blideste kelnerene mens han alltid må nøye seg med de mindre heldige eksemplarene av arten. Kan man gi for mye drinks? Hva er mye, og hva er lite, og passe? Jeg gir alltid passe – passe etter min målestokk. Og når jeg reiser hjem så tømmer jeg lommene og legger igjen innholdet til vaskedamen. Skulle bare mangle, man får neppe leid så billige tjenere hjemme.

Petunia on a napkin

Petunia svever innom – hun gjør det like jevnlig som klokka tar sine runder. Hun heter noe annet, men jeg får ikke tak på navnet og har derfor døpt henne Petunia. Jeg tror hun er datteren til sjefen i sjappa – hvem av de som er sjefen aner jeg ikke. Kanskje er sjefen onkelen?

Ca hvert tiende minutt kommer hun svevende, skal bare se om han i hjørnet har det bra, selv om jeg har hatt det bra i 5 dager nå. Hun kan nå og si mitt navn «Tår» – som engelskmennene. Hun er flink i engelsk, i motsetning til mennene. Jenter er alltid bedre i fremmedspråk. Men gi gutta 10 år til med turister så sitter nok språket. Petunia er en flott jente i tjueårene med originalt ravnsvart hår og en gul blomst på venstre side glanser det ekstra. Øynene har et visst glimt, både skøyeren og småflørten bor der som noe naturlig.

Smiler man til en norsk jente i samme alder hjemme, er man en gammel gris – her er det jentene som smiler først og mest. Underlig hvor lobotomerte våre tanker har blitt der oppe i iskanten. «Jo takk, alt er bare bra» svarer jeg på det engelske spørsmålet fra henne, så smiler hun med en pen munn og øyeglimt. Hun snur fornøyd og vrikker tilbake med en hekk som norske jenter ville baksnakket fordi den er for fristende – og for naturlig.

Det er virkelig underlig å se forskjellene på forholdet mellom unge og eldre her kontra hjemme. Her hopper gjerne jentene oppi fanget til onkelfigurer, eller bestefarer for den saks skyld, og de erter hverandre på en naturlig måte uten baktanker – og selv når gamlekelneren gir Petunia et klaps i baken så bare ler hun og vrikker ekstra for å erte – hadde han gjort det i Norge ville jenta straks ringt politiet og nærmeste avis.

Og guttene plystrer og småflørter med gamlemor på hjørnet som svarer ertende med å navigere kroppen rundt i eiendommelige formasjoner, nesten som om hun var 18 igjen. Vi har noe å lære av disse menneskene som enda bare er seg selv og ikke helt forkrøplete i tankene som vi er blitt. Mellommenneskelig kontakt mellom kjønnene er nødvendigvis ikke alltid av seksuell karakter, tanke eller mening. Men vi navlebeskuende har bestemt at det motsatte gjelder.

Kikker ut vinduet – havet, et glimt av hjemlengsel. Skimter det over skitne tak. En strand mot høyre, ser ikke sanden for grimme solstoler med stekefett og falmete parasoller, men vet den er der – et sted under. Pudding – fikk lyst på en karamellpudding – hvordan forklarer man det her? Kanskje en tegning på servietten? Noen av de kan bruddstykker av engelsk «can I have a big karamellpudding please?» Vinflasken – den jeg ikke er sikker på om jeg har bestilt, begynner å nærme seg empty – og den franske blir bare mer og mer søt – yndig.

Kelneren min tryller seg frem igjen – hvordan gjør de det? Han peker på flasken og smiler. Hm.. hva skal jeg nå gjøre? Hvis jeg smiler tilbake kommer han vel promte med en til – og det passer dårlig nå, jeg skal på tur, og helst i loddrett posisjon i forhold til landskapet. Hvis jeg rister på hodet blir han kanskje lei seg og tror jeg var misfornøyd med skvipet? Ah – nå vet jeg! «Coffi-coffi!» sier jeg og smiler. Han smiler tilbake og usynliggjør seg i 3 sekunder før han på ny viser frem en flaske – en svart denne gangen. Herregud. Nok nå – rister på blondetoppen, men da blir han alvorlig – stakkars fyr. Smiler og rister på hodet – og der tømmer han sannelig i glasset igjen. Pokker!

Det er godt å sitte i et hjørne, fredelig uten trengsel eller på utstilling. Og – jeg har selskap. En diger palmebusk bor i en lokal potte. I går – etter 3 medium lunsjpils, lette jeg etter apekatten, men fant den ikke – ikke bananene heller. Hm.. den ser rimelig tørst ut? Sveiper over forsamlingen, alle er opptatt med seg selv. Et kjapt skaldetrekk og sorte Bill – vinflasken, tømmes oppi den tørste palmens leilighet. Klapper bordvasen småfrekt på formene og ser blomstene dypt inn i støvbæreren. Tar frem en penn fra sommerjakken som henger på stolryggen, og tegner 2 kaffekopper på servietten med duftene kaffedamp i krøllet form. Begge svartkoppene til meg – planten får nøye seg med flaskeforet.

Den franske har visst oppdaget meg, hun smiler og har et lurt ekte fransk kvinneglimt i kroken. Hm.. lurer på om hun så meg gi planten næring? Nyter kopp nr 2, tegnspråket funker all over the world. En engelsk herre har enten fått solsjokk eller for mye av mye – nå leker han Spitfire med armer og munn ved siden av et av de tyske par. Munnen er kanonen. Herr og fru Messerschmitt virker ikke helt med på det gamet. «Jolly good show» humrer en sidekamerat av den flygende ånden. Flirer, og kikker ut igjen mens en av kelnerne klimper på et instrument og han som knabbet stolene mine fyrer opp en havanna til lyden fra en Spitfire’s kanoner. I hjørnet – ved siden av en beruset pottebusk,  skrabler en villmann på en svakt rosa serviett mens han nynner fornøyd.

Jo – not bad med et hjørnebord i Platanias..

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: