I en fredens seng av gammelrosa..

Kvelden strekker sine skygger, ligger på et svaberg i en seng av gammelrosa strandnellik. Sommersola siger sakte ned mot sitt leie i vest der ute i horisonten. Ryggen hviler og tankene skriver små dikt om livet som ingen andre klarer lese. Terner og måker flyr forbi i en uendelig rekke og på en stor stein like ved pusser en tjeld sine fjær. Lydene hører naturen til, ingen menneskelyder når hit ut til denne perlen som er bare min nå. Lukker øynene noen minutter og drømmer litt.

Et hest skrik vekker meg – en storskarv har landet rett foran meg. Griper sakte etter kameraet som ligge ved siden av, men lar det være – har bare med en standard normalzoom som ikke rekker bort til skarven. Dette skulle bare være en kosetur i finkvelden, så da ble kanonen liggende hjemme. Bevegelsen hånden gjorde var nok til at den mistenksomme tok til vingene med et skarrende rop som nok var en småforbannelse av kveldsfredens ødelegger som i dens tilfelle var meg. Men, den fikk ingen medynk, det finnes tusenvis av svaberg – «finn ditt eget du sinnagubbe» mumler jeg.

Verden er en tomat med anabole tendenser, og jeg ligger på toppen av stilken – nærmest universet. I kveld om ikke annet. All verdens urk og nøff synes pokker i vold, endelig. Også gamle patetiske terrorgubber med bukkeskjegg og granatblikk – send de til det paradiset de tilber og la oss andre få fred. Noens penisforlenger er en BMW Z4 eller dens like – for andre en ladning dynamitt der girstanga var en gang. Min sympati heller mot Z4 gubbene – hvis man absolutt må mene noe om forlengere. Menn og potens – kvinner aner ikke hva det er, sett i fra en manns vinkel. Ei heller hvor lite som antagelig skal til fra en kvinnemunn før sakene er på vei mot fryseboksen – og ofte har det slettes ikke noe med alder å gjøre før enkeltes dings ender i isblokkenens verden. Og – ikke alle er dessverre barkete villmenn som håner isånden.

Plukker varsomt en nellik og gir den en klem før stilken ender i munnviken – jeg er sikker på at jeg kler en nellik, i munnviken. Men den må være ekte frittvoksende, og gammelrosa. Jeg er gammelrosa i sjelen. Men og moderne, når jeg vil. Høyrehånden leker med en dings, nei ikke den – men kameraet. Den moderne meg liker dingser, kanskje særlig de som og kan være med å fore gammelrosadelen. Knipser noen bilder fra senga. Ser på føttene og tar bilde av de med den flate magen som pute. Det er vanskeligere enn man skulle tro fordi minste fokusavstand er lengre enn ønskelig. Burde hatt med vidvinkelen, da hadde både mage og mye annet kommet med i bildet. Plutselig dukker et minne opp, hun som strevde med kløften.

Det var en annen gang jeg lå som nå, i drømmeverden og slappet av helt flat out på et svaberg. I venstre krok og ca 20 meter unna dukket en kvinne opp. Hun la seg på et annet svaberg litt lavere, men fullt synlig fra mitt og min flate tilværelse. Så tar hun av seg blusen og retter yppig og nøye på en dristig snøhvit bh med blonder i kanten. Ut av den vanlige vesken alle damer drasser på kommer et lite kamera frem. Deretter fulgte en rimelig fornøyelig forestilling – dog var jeg litt flau og følte meg nesten som en kikker selv om hun selv hadde lagt seg til slik at dersom jeg hadde øynene oppe var det umulig å ikke se henne – for å slippe måtte de i såfall stenges av eller hodet legges helt mot høyre. Damen – som var i 30-40 årene, prøvde uten tvil å ta bilde av kløften sin.

Det var visst ikke helt enkelt for hun måtte holde kameraet over hodet på strake armer. Så hun klikket, kikket på resultatet og justerte på pupper og bh og prøvde på nytt. Beina skulle tydeligvis og ha en viss positur – og, tror det eller ei – etter en stund dro hun av seg dongeribuksa og fremviste en stilig hvit sak som nok var en søster av bh’en. Så ny runde med selvfotografering og justeringer, også med selvutløser fra frontsiden, dvs hun satte kamera foran beina og lot selvutløseren knipse diverse posisjoner. Men da hun plutselig snudde seg og skulle ta bilder knestående på alle fire måtte jeg kjapt snu hodet mot høyre og late som om jeg sov i tilfelle hun kikket opp og oppdaget meg – og selv om jeg hadde solbriller på.

Det var nå kommet til et pinlig stadie kan man trygt si – hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde prøvd å kremte uskyldig etpar ganger for å tilkjennegi meg, men våget ikke flere kremt etter at hun tok av seg buksa. Så jeg fortsatte å la hodet ligge mot høyre og håpet hun snart ville gå. Men jeg må ha duppet av en liten stund, for plutselig hørte jeg det raslet i lyngen på venstre side. Og når jeg åpnet øynene og rettet opp hodet ser jeg henne komme mot meg og hun må da passere rett nedenfor beina mine pga formene på svaberget. Hun ser på meg og smiler: «Et deilig sted dette» sier hun. «Eh.. ja, det er godt å ligge her…» og jeg føler rosaen blomstret svakt i kinnene. Hun smiler mer og rusler rolig videre – var det et lurt glimt i øyet der? Visste hun om meg hele tiden, at jeg lå der når hun kom? Gudene vet, men etter at hjernen var stabilisert igjen måtte jeg flire av det hele – kvinner og deres kropper..

Dessverre har jeg ingen kløft(er) å vise frem, men om ikke annet kan jeg vise utsikten fra senga av strandnellik – og den er pure naken..

4 kommentar to “I en fredens seng av gammelrosa..”

  1. luxcat Says:

    Skarven er i nord en ulykkesfugl. Gammel overto sier at om du ser en skarv på land, så må den drepes. Hvis ikke vil en av dine dø. Heldigvis er det sjelden man ser dem på land… Selv om jeg ikke ser på meg selv som overtroisk, så kjenner jeg jo at det sitter igjen. Alle fortellingene fra jeg var liten. Bestemor hadde sjelden TV’en på, kun for nyhetene, og det satt folk på det lune kjøkkenet hennes konstant. Jeg gjorde meg mest mulig usynlig så jeg fikk hørt alle historiene, og som oftest dreide det seg om spøkelser, huldrer, overnaturlige ting – i alle fall er det det jeg husker🙂
    Og jeg kan love deg at det var skummelt å gå de 100 metrene hjem etterpå! Ikke i sollyse sommernetter, men om vinteren da det var mørkt som i en sekk klokken 14. Det fantes ikke annet lys enn det som kom fra fjøset, om det var i fjøstida man gikk. Om høsten hørte jeg bølgene fra det store vannet slå mot land, båten til bestefar som knirket mot steinene i vannkanten og kjerringenes historier lurte i utkanten av bevisstheten. Jeg forsøkte å døyve ordene deres med Fader Vår, og lyktes sånn passe🙂
    Men jeg prater meg vekk🙂 Skulle geentlig bare si at jeg likte dette stykket🙂

    • Tor Vidle Says:

      Det var nytt for meg, har ikke hørt om den overtroen før tror jeg, men det finnes uendelig mange av den typen lokalt over hele landet. Her sitter skarvene ofte på svabergene og tørker vingene, de holder de rett ut og ser ut som et kors på lang avstand.

      Husker og som deg alle fortellingene fra da jeg var liten, den gangen folk hadde tid og videreførte deres viten og tro som hadde gått i arv i generasjoner. Litt synd at den tradisjonen dør ut med modernismen og turbosamfunnet, men slik er nå utviklingens lover, noe er godt og noe taper.

      Husker og bølger mot land, særlig på hyttene hvor den ene lå ved et vann og den andre ved sjøen, begge rett i vannkanten. Men jeg husker og all mystikken fra hytta på fjellet og de gamle bondegårdene med sine tradisjoner og historier. Og hvor forskjellig og rolig livet var på fjellet – og overtroen bodde med andre ansikter i hvert fjøs, hver li, ved hvert tjern. Og setrene, ja og selvsagt alle budeiene:mrgreen: Men på fjellet hastet aldri noe, og alle kunne sitte på en stein og filosofere i godværet selv om gresset stod lårhøyt. Eller rulle i høyet, selv gamlemor på nitti med glassklare isblå fjelløyne.

      Tor

  2. nattsvermer Says:

    Der kunne jeg tilbrakt hele dagen, der på den gammelrosa flekken din.🙂
    Ser ut som en plass som lar deg puste, slappe av og tenke.. *sukk*
    Artig historie om damen som tok bilder av seg selv.. Haha, jeg ser det for meg mens jeg leser.
    Men jeg fortsatte historien din jeg, den endte litt for tidlig syntes jeg. :-p

    Nå skal jeg snart på fjellet med hunden.
    Her er endelig kommet sol, selv om varmen ikke er som på Østlandet.
    Noen flotte bilder av solnedgang blir det sikkert likevel.🙂

    Ha en riktig god helg, villbassen!

    *budeiesuss på kinnet*

    • Tor Vidle Says:

      Jeg er glad for alle de utallige avslappingsflekkene jeg har, de finnes over alt, både ved havet, ved heivannene og på fjellet. Og jeg finner stadig nye.

      Vel, det var både morsomt og pinlig på samme tid, men på flere måter kan jeg ikke forstå annet enn at hun må ha visst at jeg lå der. Jeg lå helt åpent og såpass rett i synet på henne når hun kom for å ta sine bilder. Men igjen: hvem forstår seg på kvinner og deres oppslukende kroppsinteresse:mrgreen:

      Håper du fikk en fin tur på fjellet, været her og er opp og ned, nå i dag regner det dråper som klinkekuler, i går skinte sola hele dagen.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: