Slappe av?

Leter etter bokstavene på tastatutta – det begynner å bli en stund siden. Ute grønnes det mer for hver time og isen er gått på mine fiskevann på heia. I fjor var både is og snø i halvmetersklassen på samme tid. Så i år synes Jærvåren å ha begynt en reise bakover mot normalen, og har tatt en måned tilbake – neste år håper jeg den tar resten. Tulipaner, røde og små, har vært her lenge og det samme har fuglesang og alt annet som skal spire og hører våren til. Til og med katten er kommet i vårstemning, og sover nå kun 22 timer i døgnet mot normalen som er 23. Den er som katt rent urgammel blitt – jeg spurte den en dag mens den knabbet en av mine sardiner om hvor gammel den egentlig var nå. Men ble svarløs, mulig alderen har svekket hørselen og at den burde søkt NAV om å få høreapparat. Dog, den hører på lang avstand når jeg tar i kjøleskapsdøra, så muligens spiller den bare sine kvinnelige kort – Per er jo damepus, og mannenavnet gjorde dessverre ingen nytte på pelsdyret.

Som nevnt er det en god stund siden jeg aktivt brukte tastaturet her, det er av både tekniske og utekniske grunner. Det tekniske, som er like enkelt som at kun telen får 100 tonns steiner til å bevege seg ut av sitt tusenårsleie, var at RAMbrikken (minnebrikken) i pc’en begynte å streike og døde brått uten en lyd. Heldigvis testet jeg hele innmaten i pc’en før den døde så jeg visste hva som var feilen. Men det tok litt tid å få nye minnebrikker av den rette typen, dvs jeg ville ha doblet minne når jeg først måtte ha nytt pga at bildebehandlingen krever mye minne. Normalt ville jeg bare kastet hele boksen ut vinduet og kjøpt en ny, men minuset med ny pc for min del er mange ved at alt jeg har av programmer osv osv må legges inn på nytt, noe som er en tidkrevende dødskjedelig jobb. Så jeg valgte denne gangen å fikse problemet og la resten få leve lenger. Og nå med mye mer, og raskere minne, er pc’en som ny med turbo.

Ellers er årsaken meg selv og min tomhet. Føler jeg har vært trekvart år innelåst i et småhelvete som kunne tatt knekken på mange ettersom jeg har forstått. Men nå kan jeg visst begynne å slappe av, sies det. Jeg var inne for etpar uker siden på sykehuset hvor de så tok noen vevsprøver av faenskapet i lungen ved å gå inn via ryggen mens jeg lå i en ct. Ryggen min så ut som et kart over alpene tegnet med tusj og regnestav. Heldigvis traff de rett sted på kartet – sa de etterpå. Men jeg kan ikke berømme nok sykesøstrene og deres omtanke etter all denne tiden og erfaringen med vesenet som kalles sykehus. Mulig jeg er heldig, men hver gang jeg har fått en ny av arten som skal være «min» så er det av utgaven engel. Min siste fikk en stor varm klem da jeg endelig fikk lov å reise hjem etter å ha måtte ligge musestille på ryggen i noen timer og under overvåking etter inngrepet. Legene vil jeg helst ikke si noe særlig om, de går stort sett i sin egen verden med nesen over skyene – dvs til de møter meg.

I går var jeg så inne igjen for å få vite resultatene, og nok en gang har jeg fått en ny «overlege» – fatter ikke at det ikke er mulig at en pasient har samme legen til man er ferdig? Dette er vel min nr 5 siden juni i fjor (dog må jeg tilføye at den første fikk nærmest sparken av meg selv umiddelbart). Jeg hadde gruet meg rimelig mye til i går, en slags dommens dag følte jeg. Men man måtte kjenne meg rimelig dypt for å se det, jeg er en verdensmester i å skjule meg med å lime på bekymringsløse ansikter ovenfor omverden.

Min nye overlege, denne gangen en mannsperson av utenlandsk utgave, kom med svaret i første setningen – de hadde ikke funnet noen antydninger til kreftceller eller annet som kunne være farlig. Det tok litt tid før jeg klarte å fatte det han hadde sagt, egentlig var min forberedelse psykisk det motsatte, altså at det verste ble «dommen». Underlig hvor sterkt man kan liksom bestemme seg for det verste på forhånd, antagelig en eller annen egenskap i oss mennesker som trår inn for å motvirke en total kollaps. Men etter litt tankesortering i høyeste potens, begynte jeg å spørre om hva nå og videre, og hva pokker det er.

Så kommer det «vanlige» problemet, dvs når leger ikke har konkret bevis, da begynner de å sveve i himmelrommet og hypoteser trer frem som manna fra et eller annet ingen fatter. De gjetter og antar, som oss andre dødlige, men kan ikke gi konkrete svar, samme hvor mye overlege(n) de er. Og da får de litt problemer med meg, jeg sitter ikke taus og  nikker og smiler til pjattet som kommer fra mennesker bare fordi de har en tittel og er kledd i et hvitt lakenaktig plagg og har kun avsatt så og så mange minutter til hvert kasus. Det er jo en fortetning der fremdeles – så hva nå? Og hvorfor?

Endel av svarene visste jeg på forhånd, endel av de går på feil behandling og løsninger da jeg ble innlagt med lungebetennelse i fjor juni. Noe finnes i treg oppfølging og enda tregere oppfølging av den trege oppfølgingen av første kapittel. Men jeg ønsket å fokusere fremover, bakover kan man ikke gå – selv om hjernen aldri glemmer fortiden. Vel, kort kan det være at det er en betennelse enda, det kan være at vevet er fremdeles påvirket av det som skjedde, det kan være at det vil dannes arrvev, det kan være at det vil normaliseres etter lang tid, det kan være at jeg må leve med dritten. Det er ingen svar på det som er like sikre som at man ikke kan renne oppover en bakke. Men det som er sikkert er at jeg påvirkes av forholdet ved å hoste mer enn vanlig og få mer slim enn normalt pga den naturlige reaksjonen i lungen greia skaper. Jeg kan og kanskje litt lettere få en ny lungebetennelse nå enn før, dog er det usikkert, men jeg bør være obs på forholdet en tid fremover. Jeg skal og inn igjen  til kontroll i juli/august. Jeg gir de ikke fred.

Det var en meget kort kortversjon.

Men jeg kan visst «slappe av» nå – hvordan gjør man det etter så lang tid på tuppa psykisk? Og – kan man stole på de? Seriøst er jeg dønn utslitt etter alt, både fysisk og psykisk. Men for egen del bør jeg prøve «å slappe av». Men jeg har ingen bryter som skruer av følelser og tanker, kun tiden vil kunne bleke deres fortid i denne saken. Våren får være en start mot å slappe av på en ekte måte – og ikke bare noe man tvinger seg til, det er ikke mulig for min del å gjøre.

De gamle ord med at alle mennesker før eller siden innser at de ikke er usårlige og skal leve evig – og at kun andre blir syke eller dør, er noe de aller fleste vil en dag oppdage også gjelder en selv. For min del er sykehus et helvete som jeg aldri liksom har kunnet se meg selv nesten bli fast kunde hos, et mareritt av de største. I grunnen har jeg bestemt at jeg skal dø ved å falle ned av et fjell, eller at laksen drar meg utenfor fossen, eller at helikopteret får motorstopp midt i loopen. Eller at et kyss er så astronomisk deilig at jeg bedøves – og glemmer å puste i rusen..

26 kommentar to “Slappe av?”

  1. Tante Bø Says:

    Det er ikke verdt jeg smasker på deg da … sånn i tilfelle : ))
    Det er hvertfall himla godt å se deg. Jeg har tenkt mye på deg i det siste. Jeg syntes det drøyde farlig lenge fra forrige livstegn.
    Godt å høre at det ikke er av den stygge sorten denna skyggen på lunga. Det går nok bra da.
    Kos deg med våren og finn fram fiskeutstyret, men husk å kle deg. Ikke gå og frys !!
    Hører du ?? : ))
    Jeg har blitt mormor da. Alina fikk en fin fin gutt. Hun har en blogg og bilder.Du får ta en titt på vidunderet : ))
    Ha en god påske : ))

    • Tor Vidle Says:

      «Sånn i tilfelle» hehe.

      Det har vært en vanskelig tid, og mye alentanker – men og et ønske om at hvis jeg skulle skrive mer på bloggen så ønsket jeg ikke å la den skyggen dominere ordene. Jeg vil helst blogge om andre ting, men ordene har satt langt inne i det siste.

      Ja, er ikke mange dagene før jeg tar frem fiskestengene og klargjør utstyret, venter bare på at vanntemperaturen på heia skal stige litt så auren blir mer aktiv. Jo, gjett om jeg kommer til å kle meg godt nå. Tror jeg var litt slakk med det i fjor der jeg satt halvnaken og koste meg på heia, antagelig der jeg la grunnlaget for lungebetennelsen – du vet villmenner kan være litt småtankeløse omkring seg selv.

      Gratulerer med å nå ha blitt mormor! Jeg har allerede tittet litt på småen, Alina er flink med å ta bilder. Du får nok mange koselige stunder med den lille etterhvert🙂

      Ha en god påske selv, og takk for ordene🙂

      Tor

  2. trultemor Says:

    Tenkt masse på deg eg og!!
    Veldig godt med eit livstegn no.
    Stoooor klem

    • Tor Vidle Says:

      Takk trultemor 🙂 Jeg har hatt nærmest dårlig samvittighet for å ikke ha gitt lyd fra meg, men har vært nesten helt tom i hodet i det siste.

      Takk for klemmen – sender en god påskeklem oppover.

      Tor

  3. medi Says:

    Kjekt å se/høre livstegn. God Påske.

  4. Mamut~Mamma Says:

    Der var du jo…🙂
    Godt å høre at det ikke var no «fali» på gang.

    *Go-Påske-klem*

    • Tor Vidle Says:

      Ja, her var jeg🙂 – og håper jeg blir her nå for min egen del ikke minst.

      Det har liksom ikke gått helt opp for meg enda, og ikke minst det å føle at jeg kan stole på det de sier slik det har vært tidligere.

      God påsklem tilbake..

      Tor

  5. nattsvermer Says:

    Hei vennen! 😎
    Jeg har vært innom flere ganger i det siste, bare for å se etter deg.
    Har tenkt mye på deg.. Og det var godt å se livstegn fra deg nå. 🙂
    Våren er også kommet hit, og jeg gleder meg til å ta fatt på fiskestangen.
    Ta vare på deg selv, og nyyyt våren.

    *stor klem*

    • Tor Vidle Says:

      Jeg beklager at jeg ikke har gitt lyd på en god stund, men slik situasjonen har vært så følte jeg meg rimelig tom i hodet angående å skrive noe.

      Våren er nok kommet hos deg og ja, og fiskestengene kan du nok snart ta frem, de gir mye glede og sjelsfred🙂

      Håper du får en fin vår, og sender en vårklem oppover🙂

      Tor

  6. Tante Sofie Says:

    Herregud, nå var det godt å se deg Jærskalden! Har vært innom titt og ofte for å se etter livstegn, syntes det ble kjempeskummelt etterhvert 🙄
    Håper du klarer å få slappe av og se fremover nå, og ønsker deg alt godt!
    God klem fra Tante Sofie

    • Tor Vidle Says:

      Beklager Tante Sofie at det har vært taust herfra lenge, jeg burde gitt noen livstegn fra meg tidligere, men som nevnt har tankene vært nesten overbelastet med tilstanden.

      Jeg prøver å gli inn i en naturlig avslappingstilstand, det må bli på den måten ellers funker det ikke for min del. Tar vel litt tid bare.

      Mange takk for omtanken🙂 og en god klem følger med.

      Tor

  7. lisel Says:

    Hei Tor.🙂
    Har sett etter deg, men godt å lese hva du skriver her🙂 Har tenk mange tanker, men godt å se at nå er det kun en vei.. frem. Ønsker deg en god påske🙂 ta vare på deg selv… håper du får litt hvile og ro, og får dine krefter tilbake.
    Sender med noen «påskeliljer», og en varm klem..🙂

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Hei Lise🙂 Ja, det kan se ut som om det skal gå rette veien og at nå må jeg lære meg å slappe av igjen og få lagt de tankene og minnene langt bak i hodet – og la de dominere hverdagen lenger. Men jeg har og fått et nytt innblikk i den verden andre i lignende situasjoner kan føle, og det er ikke noe jeg unner noen å få kjenne på. Det verste er nok usikkerheten over så lang tid. Det å ikke vite noe som er holdbart eller det å ikke få konkrete svar å forholde seg til.

      Jeg prøver å slappe av og tenger det for jeg er rimelig punktert fremdeles, men det går seg nok til nå med ekstra drahjelp fra våren.

      Takk🙂 sender med klem og vårblomster, både tulipaner og blåklokker..

  8. mirapisani Says:

    Herre gud Tor..! Og faen søkki helvete så sur jeg blir av det du forteller om helsestyr.

    Men mest av alt blir jeg sur på deg! Hvor hadde du tenkt deg i den svingen? Der alle andre
    enn deg, kom brått på? Du har gitt opp du. Helt forståelig etter å ha blitt traktert på den måten.

    Jeg kan ikke si det tydeligere. Så forlot du meg likevel. Lukket ditt blinde øye…

    • Tor Vidle Says:

      Er litt usikker på hva du mener mira (mulig jeg er for treg i oppfattelsen enda)? «Gitt opp» – nei det har eller hadde jeg aldri gjort, men det som har vært hovedproblemet hele denne lange tiden med inn og ut på sykehuset, er den totale mangelen på konkrete svar, det er slitsomt kan jeg love deg. Det å ikke vite. Dermed gnager kverna i hodet og drar sine egne konklusjoner, og de kan man ikke styre.

      Jeg har ikke «forlatt» noen (hva du nå mener med det? Som sagt er jeg antagelig enda noe treg i knollen🙂 ) – jeg er jo her på bloggen enda som du ser.

      Tor

      • mirapisani Says:

        Ikke rart du ikke helt skjønner hva jeg mener med den kommentaren Tor. Skjønner den knapt nok selv.🙄
        Det jeg vel mente var å smelle med leppa for at du nettopp skulle tilbakevise at du har gitt opp.
        Når jeg blir redd så blir jeg fryktelig sint. Og da står ikke stryta mi i ro. Ikke bare er det ufint å si sånt, men når man er sint så burde man heller holde kjeft.
        Men du kan tro jeg har kjent mange olme blikk fra andre bloggere siden i går.😀

        Du skjønner det Tor, når jeg ikke ser deg på lengre tid, mer enn et par uker, så blir jeg pissredd for at du har daua. Og bildene dine klarer jeg ikke å se på uten å strigrine.

        Ha det fint i resten av palmesøndagen. ;))

        • Tor Vidle Says:

          Jeg tror jeg forstår bedre nå mira🙂 Det var bare din måte å uttrykke følelsene, og det er lov er min mening (jeg antok at det var der nøkkelen fantes). Samtidig tar jeg skyld i det at jeg ikke har gitt lyd fra meg på lenge, jeg beklager sterkt det. Jeg burde tenkt på om ikke annet gitt dere et livstegn for jeg vet jo at dere bryr dere. Beklager så mye. Men jeg har i det siste vært i en annen «verden» i tankene.

          Ingen grunn for at noen skulle gi deg «olme blikk», de av oss som kjenner deg over tid her vet jo at du kan uttrykke deg sterkt følelsesladet, men og at du er et godt menneske som bare ønsker alle det beste.

          Håper du får gode påskedager selv🙂

          Tor

  9. Penselsvingeren Says:

    Fint å se deg igjen.
    orker ikke å lese så mye midt på natta, men håper du snart blir reparert.

  10. Først og sist Says:

    Er du enig med disse flotte damen over her😉 Ble skummelt redd en stund, Tor.
    Gjør isje någe om Tante smaske litt her &der…
    Gir deg ein klem eg åg..sånn barske manner imellom…😎

    • Tor Vidle Says:

      En ting er sikkert Først og sist🙂 , og det er at det er mange omtenksomme og gode mennesker her som bryr seg om andre, noe jeg har visst lenge, og er nok derfor jeg er her enda etter såpass lang tid på denne bloggen.

      Gir en klem tilbake, det er jo derfor vi er barske – og ikke helt tamme:mrgreen:

      Tor

  11. luxcat Says:

    Sier som de andre – godt å se livstegn! Ellers vil jeg ønske deg en så god påske som det er mulig å få med all dritten hengendes over seg.

    • Tor Vidle Says:

      Takk luxcat, har fått med meg at det ikke gikk helt som planlagt med operasjonen din, håper det er bra med deg og at det ordner seg til det beste snarest.

      Ha en god påske du og🙂

      Tor

  12. veversken Says:

    Så godt å se deg her igjen🙂
    Ønsker deg ei god påskehelg.
    Og jeg ble så glad for å se deg her at jeg sender over en klem også.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: