En fredag i februar..

Toppen av Tare-Mareland vinker i vannskorpa – havet er mildt i lunet i dag. Ingen saltfokk og brølende monstre, kun koseputrende småskvalp i februarsolas ettermiddagsvarme. Kaldt, javisst, men tjue minus mindre når vinden er på ferie. Rusler rundt i pels og topplue, capsen trives ikke i isblå omgivelser. Og solbriller, selvsagt – havsola er kvass og skinner som en megablits over et duvende vannspeil. Skal man virkelig se strålene må solbrillene på, uten er man blind i et kvarter etterpå. Og se er det jeg vil. Se alt, lukte havet, høre lydene. Føle livets puls.

Men ettermiddagen denne fredagen begynte før fjæra luftet taket i Tare-Mareland. Ut – jeg måtte ut, sola trakk i meg helt fra morgenen av. Endelig sol og vindlaust på samme tid, men frosten har atter bitt seg fast og sier klart fra hvem som råder i februar dette året. Mine tidligere vårtegn i januar er nå dekket av isfanden og hans snøsøster. Trøsten er at våren vinner til slutt og fanden jages tilbake til Nordpolen. Piggdekkene biter seg fast i isete veier og man får spinne litt ekstra, et pluss å ta med seg.

Ved første turpost sitter en grå en og kjefter på toppen av en enslig værslitt stolpelampe. Det er havnesjefen selv som ber om parkeringsgebyr i form av vomfyll – men så ser han at det er meg og vet at da bør nebbet lukkes.

~~~

.

En liten havn, en av de mange. Men alle er ulike med sine spesielle særpreg – noe er felles, havet, luktene, båter, allslags mystiske ting man finner i vannkanten som har kommet med vind og bølger – og livet. Ser man etter er det alltid noe liv å finne selv i den ødeste lille havn. Et par knoppsvaner svømmer synkront inn og ut mellom pilarskyggen og skarpsola. I dag er de ekstra hvite, som vasket 3 ganger i Blenda.

Tar noen bilder, hvitbalansen i kameraet strever med å finne rette tonen i det hvite blant de andre fargene, kontrastene stemmer ikke med noe den har lært av små japanere som aldri har vært på Jæren i februar. Et av bildene minner meg på bestemors sukkerskål, den var og to svaner med hver sin hals på sidene som man løftet den opp i. I dag er sukker fyfy, og de vakre skålene kastet eller forvunnet i glemselen – synd, man kunne jo hatt syltetøy i de heller?

~~~

.

Litt lenger utpå blåvannet ror flokker med ærfugler. At det til tross for frostvær går mot vår er ikke vanskelig å både se og høre. Ærfuglenes oooii-oooii og flokkenes sammensetning – samt hannenes oppførsel, forteller om det som kommer. 4-5 hanner gjør seg til for en hunn og sammen skaper de en liten flokk, og man lurer på om det virkelig er kun 1 dame pr 5 menn siden hannene vanligvis er i stort flertall i hver flokk. De er alltid morsomme og interessante å se på ærfuglene som ser litt snodige ut med sitt langtrukne utseende på hode og nebb – nesten som om de skulle ha solgt fisk til kråka og fått en sjekk uten dekning som betaling.

Naturen viser ofte hvor fjernt vi mennesker er fra resten av planetens innbyggere. Vi er avvik på mange felter, også i utseende og form mellom kjønnene – eller oppstasingen om man vil. Ærfuglene er intet unntak i naturen, og forskjellene mellom den staselige oppmerksomhetssøkende hannen og den nesten uanseelige hunnen er påfallende – hos oss er det motsatt, hunnene som staser seg opp og krever oppmerksomhet.

.

.

~~~

.

Nå finnes det også fugler hvor forskjellene mellom kjønnene er så små at man må bruke millimetermål på vingefjærene for å prøve å bestemme kjønnet, fargene er helt like og i felten er det håpløst å skille. Måker er en typisk art hvor dette kan forekomme, måker er i det hele tatt et komplisert mangfold hvor selv spesialister kan slite med å kjønns-og artsbestemme individer. Årsakene er flere, blant annet en mengde underarter hvor kun ørsmå detaljer skiller. Hos endel måkearter er det og vanlig at de seg i mellom har individunike detaljer i fjærdrakten, noe som kompliserer det hele enda mer. Og enkelte arter skifter fjærdrakt og da utseende over en flerårig periode, ja kanskje helt til de dør.

Men måker er alltid interessante synes jeg. De er en viktig del av havmiljøet – og tenk å være ved havet og alle måkene var forsvunnet? Havets melodi ville blitt fattig uten måkenes lyder. Her er en hettemåke i vinterdrakt – den ble født i fjor sommer og opplever dermed sin første vinter. Hvordan jeg vet det? Nei – det tar for mye plass her til å detaljforklare. Men legg merke til hvordan den styrer svingen med halen..

~~~

.

Vårtegn, joda sannelig, man må bare bruke øynene rett – på andre siden av bukta glimter det i små reflekser – tanken kommer om å gå bort og ta med noen til en vase. En mink titter frem mellom noen steiner og stjeler den tanken. Og atpåtil ville den ikke fotograferes og forsvant uten å legge igjen en beskjed om hvor den skulle. Men fikk da zoomet inn og knipset noen av de små gåseungene, selv om bildene ble noe uskarpe så får nå det være, de er like mye vårtegn for det. Ved siden av en frossen pyntebekk har en gråspurv gjemt seg i en villrosebusk. Oppblåst sitter den stille og virker utstoppet – men den sparer bare på energien, det er hardt å være gråspurv når den milde Jærvinteren svikter.

.

.

~~~

 .

Stille sitter den, og langstrakt som en rettrygget herre, men den er lett å overse og ved kjappe blikk forveksles med et vindtørket trelik. Særlig hvis den står i steinura eller går i ett med gråberget bak. Den er en av mine absolutte favoritter av de fjærkledde, en levning fra dinosaurtiden føler man når den flyr med sine lange og overdimensjonerte bein ut bak og knekk på halsen. Og den skiller seg virkelig ut blant alle de andre fuglene, diger som en ørn og med en dolk til nebb. Men kikker man nærmere etter er den ikke bare grå, nei den er som et vakkert maleri hvor kunstneren er en mester i å matche farger til det perfekte.

Jeg snakker nå om den fantastiske gråhegren, den som er både sky og tam på samme tid. Og veldig ofte nesten usynlig når den står i ro med en bakgrunn som man tiltenker den å ha valgt med omhu. På ettervinteren er det nesten bare de mest hardføre fuglene som er tilbake langs havet, de fleste andre dro sørover om høsten, og de som nølte, men burde dratt – er omkommet av vinterens nådeløshet. Gråhegren er en av de tøffe, de barske som overlever det meste.

Og alle vinterhavner har sin gråhegre, og denne havnens lurte meg som ofte ellers og. Som en støtte stod den mellom noen store steiner og blikket mitt var for raskt til å se den. Dermed ble den ikke oppdaget før den lettet ut av intet bare 10 meter unna. Hver gang undrer jeg meg på hvordan jeg kan unngå å se den svære fuglen der den ofte står rett foran nesen min.

~~~

.

Men plutselig oppdager jeg at jeg ikke er alene som rusler rundt og fotograferer langs bryggekanter og i fjæra. På andre siden knipser to ungdommer ivrig med hver sitt kamera, og deler knipsene mens de kikker etter spennende motiver. Fotografering har de siste årene blitt noe mange ungdommer har tatt til seg som en spennende og berikende interesse. Og med stadig dalende priser og økende kvalitet, er digitale speilrefleks ikke lenger noe som kun er forbeholdt de med romslige kontoer.

Det er alltid kjekt å møte ungdommer som er opptatt av saker og ting i naturen, forskjellene er markante fra før i tiden, nå er de like sjeldne som en gul kanarifugl på en flytemadrass mellom måker og ærfugler. Jeg håper de tilgir meg at jeg knipset et bilde av de – og mulig de knipset meg på andre siden der jeg snek meg inn på en sovende måke med mitt halvmeters store objektiv.

~~~

.

Tiden flyr ved havet, men også når en skriver blogginnlegg og prøver å få til noen bilder som skal fortelle sin bit. Det er så mange detaljer og inntrykk man får med seg ved havet og hver gang kan man nesten skrive en bok om opplevelsene. Båter finnes det i alle varianter, både gamle og nye – og de som selv oldefar brukte. Gamle båter er et univers av detaljer som forteller sin del av historien, men de er og en vandring bakover i tid.

Selv om vill teak i dag er fredet og derfor dyrkes i plantasjer – kan man ikke nekte for hvor estetisk vakker teaken er i sitt menneskelige rette element. Havet, teak og tjærlukt – ja og for å ikke glemme prikken, måkene – høres sammen i vår oppfatning av havnært. Er man riktig heldig får en enda høre dunk-dunk fra en gammel ensylinder. «Teak står til alt» var det en som sa, og kanskje det. Her sammen med en lufteventil i rustfritt og den kjente havgrønne farge, snøen pynter som glasuren på en kake man helst ikke vil sprette fordi den er så vakkert laget.

~~~

.

Alt har en ende, også dette skriveriet, selv om det bare er en brøkdel av den havnære fredagen i februar og alle inntrykkene som ble med hjem. Løfter man blikket litt over Tare-Mareland på det øverste bildet, ser en at inntrykkene aldri har en ende – og nye kommer til straks øynene flytter blikket en millimeter. Å rusle rundt langs havet skjerper alle sansene og lufter ut litt av hverdagens stress og kav. Man får litt mer jordnære perspektiver ved havet..

.

 

(Musikk: Moby  «Everloving»)

15 kommentar to “En fredag i februar..”

  1. luxcat Says:

    Nydelige bilder (særlig det av svanene) og tekst – som vanlig! Du burde vært på en større bloggportal enn dette så flere fikk glede av både skriverier og bilder.

    • Tor Vidle Says:

      Takk luxcat🙂 (svanene ble litt overeksponerte pga lysmåleren gikk bananas i det skarpe lyset mot det hvite, men det kan fikses i råfilene når jeg en gang får tid).

      Større er ikke alltid bedre for min del, for mange år siden skrev jeg på en mye større bloggportal – til å begynne med fikk jeg ingen kommentarer og følte meg usynlig, men etter en stund fikk jeg så mange at jeg måtte rømme, ikke mulighet å svare så vanvittig mange, så samvittigheten tok meg og jeg avsluttet (sliter nok her for tiden med å følge opp og svare, og ikke minst kommentere hos andre. Valget er som regel enten å skrive innlegg eller å kommentere).

      Tor

  2. Tante Bø Says:

    Så koselig å lese Tor, og flotte bilder til som vanlig : ))
    Det var litt rart …
    Jeg tok i kamera for første gang på evig lenge i dag, og veit du …
    det var for å ta bilde av ei kråke som satt i et tre her utenfor og det første jeg får se hos deg er ei kråke : ))
    Det har blitt uhorvelig mange her og nå. Ikke bare på hytta.
    De har blitt så vant med folk at jeg passerer de med bare en til to meter : ))
    Jeg synes de er litt flotte jeg da. Hadde jo en tam en, en liten stund en sommer : ))
    Hehe … Jeg kan jo godt klare meg uten «sangkoret» på hytta da. Jøye meg å de bråker : ))
    Sola varmer godt i solveggen når den er framme på dagen.
    Det går mot vår Tor : )) Vi trenger den nå … begge to : ))

    Ha en fin kveld.
    Klem : ))

    • Tor Vidle Says:

      Mange takk tante🙂

      Ja det var litt rart, men ta det som et godt tegn. Selv har jeg tatt (til meg å være) utrolig lite bilder siden nyttår. Hodet har liksom hatt nok annet hele tiden å streve med. Det er som jeg svarte til luxcat og slik at når jeg først har kommet meg inn her så må jeg enten skrive innlegg eller kommentere, velge et av to. Og jeg sliter litt med samvittigheten for at jeg er så elendig for tiden på svar og kommentarer.

      I noen kommuner her er det nå skuddpremie på kråka, de har tatt helt overhånd mener mange og særlig hardt har det gått ut over «Jærens Nasjonalfugl» nemlig vipa som nå er mer eller mindre truet som art her. Før var det flere vipereir på enhver åker og eng, nå er de fåtallige.

      Men kråka er sammen med ravnen vår mest intelligente fugl, ravnen er nok et ørelite hakk over. Begge kan enkelt lære seg nye ting, enten av seg selv eller opplært av mennesker. Jeg har selv hatt både tamme kråker og ravn da jeg var liten og de er virkelig noen smarte luringer. Men det er antagelig for mange av de nå flere steder i landet, og årsaken er å finne hos oss mennesker med vårt søppel og avfall.

      Og ja, den er i grunnen en flott fugl når man ser på den og legger bort tankene om dens negative sider. Dog er ravnens betydning større for min del, den er selve fjellfuglen som hver gang jeg hører den klunke langt oppi lufta får meg til å minnes og lengte til øde fjelldaler.

      Ja, vi trenger våren nå tante, og jeg tror dette er vinterens siste krampetrekninger..

      Ha en fin kveld selv, og klem tilbake..

      Tor

  3. virre509 Says:

    du er en skikkelig poet:))

  4. Tante Label Says:

    Takk for at eg fekk vera med på tur!😉 Eg levde meg heilt inn i både tekst og bilder.

    Håper du får ei fin helg!

    *Klem*

  5. lisel Says:

    Nydelig, tekst og bilder. du forteller så levende, og er imponert over dine bilder.. flott.

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Mange takk Lise🙂 Jeg ville skrevet mer, men tiden strakk ikke til. Kanskje like greit for det kunne blitt vel mye i et eneste innlegg. Men så fikk jeg heller endelig gitt noen svar til kommentarene som ventet🙂

      Tor

  6. veversken Says:

    Som alltid en velskrevet tekst og flotte bilder.
    Takk skal du ha.

  7. Penselsvingeren Says:

    Nydelig skriveri og bilder.
    med ett lengtet jeg å gå på en strand.
    jeg bor egentlig ikke så langt borte fra havet men i et tettbeygd strøk med utsikt mot naboer. heldigvis et det store tomter, slik at vi ikke kommer fo tett inn på hverandre.

    • Tor Vidle Says:

      Takk – og det er bare å ta seg en tur. Husk å ta med kameraet så får du og varige fotominner du kan se tilbake på🙂

      Tor

      • Penselsvingeren Says:

        Ta med fotoapparatet? Da må jeg sette av maaaasse tid. Vet av erfaring at har jeg med det, tar turen minst dobbelt så lang tid.
        Men nå er det jo så fint vær ute at det gjør ingenting med litt ekstra tid.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: