Det er lov..

«Det er lov å vise at du er sliten» sa hun, men jeg er ikke flink til det. Jeg er flink til å skjule. Selv når jeg har vært sliten i flere måneder nå, sliten i hodet av å vente på svar. Nå skal jeg inn igjen i morgen for å få svar, igjen. Gudene vet for hvilken gang, og hver gang blir svaret tilbake til start og ny ventetid til neste gang. Denne gangen tror jeg svaret kommer endelig, men selv om sjansen er større for at jeg jubler enn det motsatte etterpå har jeg en bad feeling. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg er ærlig sagt dødssliten og mer nervøs denne gangen. Selv når oddsene liksom skal være enda større for jubling enn de andre gangene. Må være fordi jeg er totalt utslitt og har kommet til et metningspunkt for kroppen som nå sier det er nær å tippe over grensen.

Sist jeg var inne fant de plutselig ikke noe, men på samme tid var ikke det noe endelig. Ultralyd ser ikke alt, og jeg forbanner de enda for å ikke sende meg til ct når jeg først var inne for å sjekke om ultralydresultatet var korrekt eller ikke. Men nei, norsk sykehusvesen kan være et tregt helvete med stramme rutiner som hører til i steinalderen. Så nå etter ny ventetid er det inn i ct’en for å se om de finner noe å ta prøve av. Og det er ikke bare å stikke innom å ta en sjekk i mitt tilfelle, nei hver gang må jeg inn først for å gå igjennom et hav av prøver, hjerte, blod, lungekapasistet osv, hver gang slik man må gjøre ved en operasjon – og i tilfelle det går galt når de gjør sitt inngrep. Og ventetider, og ingen spising eller drikking. Ok at de safer, men man blir sliten når en har gått igjennom det opplegget ørten ganger, og atpåtil er like langt hver gang. Dvs ingen avklaring.

De andre gangene har jeg taklet greit, selvsagt er man litt smånervøs, noe som er naturlig. Men denne gangen er jeg i tillegg totalt utslitt, som en ballong hvor luften forsvant – og det er bare vakum igjen. Egentlig har jeg mest lyst til å bare legge meg og sette klokka til å ikke vekke meg før våren er her. Men denne gangen må de gi meg svaret, jeg nekter en ny ventetid, orker ikke en runde til og kommer til å lage skikkelig støy og nekte å flytte meg ut av senga der inne før de er sikre på at de kan gi meg svaret enten i morgen eller noen dager etterpå. Ikke en runde til, ikke faen.

Jeg orker ikke skrive mer akkurat nå..

23 kommentar to “Det er lov..”

  1. may-britt Says:

    tvi tvi tor, håper du får positivt svar :rose:

  2. luxcat Says:

    Ja, det er lov. Og ja: Klart du er sliten! Jeg ble mer enn sliten av å vente noen få uker, for på mange måter er det så mye verre. Man vet ikke hva man slåss med, og tankene går i alle retninger. Er man alvorlig syk, så vet man og tankene har flyt. Det samme om det var en bagatell. Når man ikke vet… I grunnen er det rart at du ikke har klappet helt sammen.

    Krysser fingrene for at du får svarene dine i morgen. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si…😦

  3. Tante Bø Says:

    Ja nå håper jeg virkelig at du får ett ordentlig svar så du slipper å gå med det spøkelse over deg no mer.
    Jeg gikk i kjeller’n for at ting ikke bedret fort nok for meg,
    så jeg kan forstå noe av det.
    Gubben her har endelig fått tid på sjukhuset han og nå. 10 mars. 6-7 måneder med venting der og.
    Jeg er nok ikke så imponert over helsenorge jeg heller : ((
    .
    Lykke til i morgen Tor.
    Klem fra Tanta : ))

  4. lisel Says:

    Krysser fingre for deg,Tor. 🙂 Det vil gå bra, kan ikke være annerledes…
    Du skal bevare troen og håpet…

    Klem…

    Lise L.

  5. Tante Label Says:

    Som vanlig Tor, så får jeg bare lyst til å «klemme deg» og i dag mer enn noen gang…😉
    Jeg er sikker på om svaret du får i morgen blir det ene eller det andre, så går livet videre…
    Jeg har mange ganger tenkt dine tanker om «hva» – «hvis» – eller «når» det skjer, ja, så skjer det..enten vi vil det eller ei…vi må bare la livet gå sin gang, uten å bekymre oss for mye. ( for det er vi jo gode på alle sammen )
    Det er en fin måte å beskytte seg selv på at vi «håper det beste», men forbereder oss på det verste…så er vi ihvertfall klar. Og gudene skal vite at du har ihvertfall forberedt deg…
    Jeg leste en eller annen plass…et vakkert dikt…( prøvde å finne det til deg, men uten hell..)
    at vi faktisk selv kan velge når vi står opp om morgenen om det skal bli en fin eller dårlig dag. ( det er mulig..🙂 )
    Og i morgen så håper jeg at du får en flott mottagelse på sykehuset av smellvakre sykehus-budeier som står klar til å ta seg av deg! Og hvis de ikke har noe svar til deg i morgen heller, så får du bare «barrikadere» deg på rommet ditt med den flotteste budeia av dem alle og *nekte å reise hjem/slippe henne ut* før du har svaret «svart på kvitt»!

    Skal tenke på deg i hele morgen!

    * Go Klem*

  6. Ronja Says:

    Alle gode ønsker for din morradag, men håper og tror at de viser seg å væredet er helt unødvendige 🙂

  7. Tante Sofie Says:

    Kjære Jærskalden!
    Sender mine aller beste ønsker for at dagen i morgen skal bli bra. Sier som Tante Label, har bare lyst til å gi deg en knusgod klem nå.

  8. Ronja Says:

    «være» – IKKE «væredet» . . . huff, dysleksi visst . . .

  9. Bamse Says:

    Det er lov å vise at man er sliten…

    Riktig god bedring til deg og lykke til!

  10. Tor Vidle Says:

    Hvor skal jeg begynne er første tanken. Jo selvsagt, tusen takk alle gode venner for omtanken deres, det er rørende og varmer meg🙂

    Men ellers? Vet ikke om jeg skal le eller gråte snart. Det er som om sjebnen har bestemt at jeg ikke skal bli ferdig.

    Tok taxi inn i morges, fikk tatt alle prøver som må tas før inngrepet og forklaringer om ditt og datt, som de andre gangene. Har og fått ny sjefssøster som jeg ikke kan skryte nok av. Og ny ansvarlig lungelege som jeg ikke husker hva heter eller har sett snurten av.

    Men, så skulle en lege så foreta en grundigere undersøkelse før inngrepet, og hun var grundig ja og spurte og undersøkte nøye hver minste ting. Alt vel med skroget og inventaret, men så da hun spurte om magen måtte jeg nevne at jeg i går og i natt hadde hatt vondt i den og vært på toalettet noe ekstra, og at jeg trodde det var fordi jeg antagelig brygget på en halsgreie eller forkjølelse. Jeg får som regel en runde med magevondt og verk i føttene før jeg blir forkjøla, og er blitt litt gruggen i halsen siden i går.

    Det skulle jeg visst holdt munn om, eller nei, det ville blitt feil for man må jo svare rett når de spør i en slik situasjon. Men nå ble det rimelig småpanisk, dvs straks jeg nevnte magen. Da måtte de straks ha et møte og diskutere, og jeg ble plutselig behandlet som en spedalsk smittebombe. På dette tidspunktet hadde jeg vært der i ca to timer og om en time skulle ct og eventuelt inngrep skje.

    Så fikk jeg beskjed om at det ikke ble noe av og at jeg «måtte» komme meg hjem (les: ut derfra). De er temmelig paranoide angående smitte der inne, og var redd for at magegreiene kunne smitte. Det er forståelig, for det er mange som er virkelig svake og syke der inne. Men jeg sa og at jeg var bedre i dag og at det antagelig bare var en begynnende forkjølelse, dog snakket jeg for døve ører. Selv om det i ettertid er forståelig, var nedturen betydelig. Det er visst bestemt at jeg ikke skal bli ferdig.

    I en slik situasjon kan jeg heller ikke tvinge på meg noe, sett at det var tilfelle at jeg tilfeldig smittet noen som var veldig syke. Dog er det å si at som jeg sa så er jeg bedre i dag, og magen er helt fin nå, men litt gruggen i halsen som sagt. Men det er forbannet å enda en gang måtte reise hjem med like få svar. Det er ganske utrolig, og ingen skal kunne si at jeg er i slekt med fetter Anton.

    Så måtte jeg bare få tak i en taxi hjem, turen inn og hjem igjen må jeg betale selv kun fordi de ikke foretok inngrepet, så nok en gang kostet det meg en tusing til ingen nytte. Nå har jeg nok penger, men systemet er besynderlig, hadde de foretatt undersøkelsen/inngrepet ville taxiene blitt dekket.

    Hjemme igjen og rimelig tom i hodet, litt forbannet og. Men sett nøytralt er det deres ansvar å prøve å holde smitte borte, selv når det kun er antydning til mistanke. Og jeg kan ikke kverke noen med ord for den beslutningen. Normalt har det vært ca en måneds ventetid på det jeg skal igjennom, så jeg sukket litt. Men så ringte min nye og fantastiske sjefssøster for å trøste og snakke litt, og hun forstod min frustrasjon og skulle snakke med den nye lungelegen min. Så ringte hun opp igjen og nå hadde han satt meg opp på nytt innen en uke. Om det går er usikkert for det er røntgenavdelingen som bestemmer der. Hun skal ringe tilbake når noe er bestemt. Jeg har krevd at hvis det nå blir nok en gang nære en måned så vil jeg ihvertfall ha et ordinært røntgenbilde kjapt i mellomtiden for å se om noe har skjedd siden sist.

    Litt av en suppe, og jeg føler at det har vært suppe hele tiden, på samme tid har det vært slik at man som denne gangen, vanskelig kan arrestere noen, bortsett i fra svikten da jeg lå inne i fjor sommer, men den har de fått så ørene har ristet tidligere av meg.

    Men jeg har enda ikke ristet av meg nok en nedtur, jeg kunne nå vært ferdig med den saken og hatt noen svar. Siden jeg kom hjem har jeg stort sett sittet her og kikket ut vinduet og vært tom i hodet. Men om ikke annet så jeg tror de nå endelig forstår min frustrasjon over å ikke komme videre, så jeg satser på at de får til å prioritere meg kjapt inn igjen. De innrømmer nå selv at dette har tatt nær umenneskelig lang tid.

    Jeg vet ikke, men jeg hadde en slags følelse i morges når jeg reiste inn om at dette heller ikke ville bli siste gangen, dessverre stemte det. Men følelsen er nok mye skapt av at det ikke er første gangen jeg kom hjem igjen like langt som da jeg reiste inn.

    Har ingen hensikt å drukne seg i alkoholen heller, noe jeg aldri gjør for det løser heller ikke noe. Men kan forstå litt de som vil rømme bort en stund, la hodet får fred mener jeg.

    Tor

    • Tante Label Says:

      Jeg blir helt oppgitt på dine vegne.
      Det var nå godt at du får komme inn igjen ganske snart.
      Håper dagene går fort!
      *God klem*

      • Tor Vidle Says:

        Skulle ikke tro det var mulig (en mager «trøst» er at jeg faktisk har hørt om enda verre tilfeller, noe som er skremmende) nei. Men denne gangen var det noe som ingen kan lastes for som stoppet det hele. Bittert ja, men skal jeg være fornuftig må jeg innse at de må være forsiktige.

        Venter på at de skal finne ny tid, og kjapt som er antydet.

        God klem tilbake..

        Tor

  11. Tante Bø Says:

    Føler meg nesten sjokkert og lei meg på dine veine.
    At du aldri skalbli ferdig med detta. Utrolig.

  12. trultemor Says:

    Eg håpte virkelig at det hadde skjedd nåke idag, det er på tide aat det begynnar å gå din vei.
    (Forresten burde dei kunna skriva ut rekvisisjon på taxituren sånn at du «bare» betaler egenandel. Dei kan viss dei vil)
    Forferdelig trasig at du skal gå rundt som no.
    Håpar du snart kan få begynna å ta livet ditt tilbake.
    Klem

    • Tor Vidle Says:

      Jeg håpte og det, men dessverre gikk det ikke slik denne gangen heller. Kanskje skjer det noe i neste uke dersom det endelig klaffer med alt. Foreløpig venter jeg på at røntegenavdelingens leger som gjør slike inngrep skal finne plass til meg.

      Ja, jeg er så inderlig lei og sliten i hodet og håper jeg snart kan jage tankene bort for godt.

      (nei her funker det slik som nevnt angående taxien, egentlig idiotisk, men for min del har jeg råd og det er ikke noe som betyr så mye i praksis. Men klart at for andre betyr hver krone noe, og derfor virker opplegget helt på jordet og unødvendig belastende)

      Klem tilbake..

      Tor

  13. Kalle Says:

    Dem skal dekke transport uansett op. eller ei.

  14. frk-jettegryte Says:

    Hei Tor! :kiss:

    Her kjem ei budeiehelsing frå bygdo.
    Da e lenge sio eg har vore her no, og eg ser det hender eitkvart. (også skifter vi over til bokmålet)

    Det gjør meg vondt at du må gå gjennom dette. Alle følelsene, alle tankene.. uvissheten.
    Klart det er tungt! Og det er LOV å føle det sånn. Det er LOV å slippe ut frustrasjonen og tankene.
    Jeg krysser alt jeg kan krysse for deg, og tenker på deg.

    Er jo glad i deg, må vite! :rose:

    • Tor Vidle Says:

      Hei jettegryta! Det var veldig koselig å høre fra deg igjen🙂

      Ja det er lenge siden jeg har sett noe fra deg, håper alt er bra og at livet smiler til strilebudeia. Jeg har rett som det er tenkt på deg og hvordan du har det nå.

      Det har vært lange slitsomme måneder med noe som jeg føler kunne vært unngått dersom de tok ansvar i fjor sommer, de burde som ansvarlige fagpersoner vite om føre var i tilfeller som dette. Og det er fremdeles like slitsomt fordi jeg enda ikke vet noe konkret, ganske utrolig for noe så enkelt som det burde være.

      Mange takk for de gode ordene dine, og det er nok flere enn meg her som både savner dine ord og er glad i deg som den vi lærte å kjenne🙂

      Tor

  15. frk-jettegryte Says:

    Takk for det, vennen! :rose:
    Jeg har tenkt på deg også, men det er ofte et stort skritt å
    komme seg inn her og skrive noe lenger.

    Ja, helsevesenet er ikke lette å ha med å gjøre alltid.
    Det verste er tiden de bruker på ting. Greit at systemet er sånn eller sånn, men menneskene
    har vel lov å tenke litt selv også?

    Jeg savner å skrive her, savner å skrive med de gode vennene jeg fikk her inne..
    og jeg savner deg. Jeg krysser fingrene mine for deg, og gjemmer deg i hjertet mitt.

    Sender deg noen ord på Alias (eller hva det nå heter.. alt er jo blitt «nytt» her)

    *Stor budeieklem*


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: