Ranveig i Slottet..

«Karslige poteter mørner best» hun kikket på meg med et blikk som var sultent, og på mer enn mørne poteter. «Karslige poteter..» tygget litt på ordene, hun var et troll med ord. Det skranglet i skuffer med all verdens kjente og ukjente kjøkkenredskaper, gamle skuffer fra en tid hvor maskinen var mannen. Hun gryntet fornøyd og tredde på seg en svær sliten ullvott. «Ulla kom fra en gammel geitebukk, de er best på å holde huden kald» – jeg flirte av rappkjeften. Hun åpnet en usmørt dør i komfyren som må ha vært den aller første som ble laget i hele verden.

«Hush Abreham!» – og en mus løp som en hest over kjøkkenbenken og forsvant inn i et ørlite hull i olderveggen der benken var festet, 3 sekund senere kikket den fornærmet ut på matmor som hadde tatt den med pelsen nede i brøddeigen. «Hva har jeg sagt til deg? Deigspising er usunt!» Hun romsterte med noe på benken og den brede kroppen skjulte utsynet, men duftene bar håp om noe varmt skapt av alders erfaring og visdom – og hjemmelaget fra bunn til topp.

En diger feiekost sveipet magnetisk over det håndskårne 200 års gamle furubordet jeg satt ved – det var halen til Baldrian, en hund så stor at en middels fjording ikke behøvde å bøye hodet for å se den i øynene. Mer skramling som var skjult av kroppen, og vips snudde hun seg og en skål blåbærsylt kom på bordet. Så et krus man kunne bade i, det var kaffen min. Nå var Abreham, musen, kommet til hektene igjen – og hodet med en vibrerende nese myste ut av hullet.

Hun snudde seg igjen og åpenbarte et trefat med store dampende boller som ble stolt satt ned på bordet. «Åh! Nå har du overgått deg selv Ranveig!» De var virkelige kunstverk som fortjente å nytes i langdrag. En liten retur i meg kom til kjeftausa: «er de inklusive mus?» Hun stusset litt, så gapskrattet hun og der grosse pelsdyr gjemte seg bak en tiseteres uthogget sofa med en herlig brokete samlig av puter, og det drysset støv ut fra takbjelkenes mange hull, der bodde en million tremakk – og 5 spinnekjerringer nøstet seg kjapt tilbake oppover tråden de hang i.

«Karer og boller! Da er det ikke langt ned til lillhjernen!» Skratten som etterfulgte løsnet et middels steinras i Uteura. «Nå tenkte jeg på om Abreham hadde familie» og pekte mot deigsniken i hullet. Bolle med innbakt mus, en tanke jeg var skeptisk til, særlig når den ikke var krydret og lettsaltet. «Åh, så der ror en ordkar! Her i slottet finnes bare 3 mus, Abreham og Lille Sulla som bor i kråskapet og bare våger seg ut i netter uten måne.» Hun tok en bolle og brakk den i to, jeg ventet på den tredje musen. Hun kikket lurt på meg: «Og Sprekemusa» så stappet hun en halve bollen i munnen. «Sprekemusa? Hvor holder den til da? I sofaen?» Hun gjorde seg dødsseriøs – og mellom to tygg: «Nei, sprekemusa sitter jeg på..» og halvdelen av den halve bollen kom ut i friluft igjen i gaplatteren.

Ranveig i Slottet, tøff som få, banker deg med en hånd hvis du er ukjuren, varmer deg som en prisbelønnet hønemor hvis du er lei deg. Kjeften og tometers kroppen har hun arvet av Store Drengen som alle sier var hennes far. Selv om det kan ved første tanke komme en tro om at gleipen og gapkjeften er Ranveig, er det like feil som å tro at kemneren er selve rettferdigheten. Visdommen hennes er utømmelig, og gleipingen bare et krydder som gir henne mer rettferdighet i hennes store mangfold. Verden har for få Ranveiger – og ville blitt et bedre sted å være med flere.

Bollene smakte like vidunderlig som utseende bar bud om. Mens de gled ned måtte verdensproblemer løses, og i innpusten pyntet med herlige salver som ristet både i slottets vegger og kroppens lemmer. Og da vi begge lo med hele magen og lattertårene tåkela øynene noen sekunder, snek en lang tunge seg hurtig opp i fatet og en bolle forsvant inn i Abrehams indre gemakker. Opp fra brøddeigen som stod til heving vinket en liten musehale, og en av spinnekjerringene var falt ned i syltetøyet hvor den nå, tydelig forbannet, jogget rundt for finne en vei ut av klisteret.

En rosa gjøk med falsk stemme spretter ut av en fuglekasse hvor en sverm av håndmalte alpebudeier surrer frem og tilbake, og i et mørkt hjørne blupper det i en vindunk med brodert sjal over. Gjøkens klokke har bare timeviseren tilbake, men det er mer enn nok mener Ranveig. Og jeg er så hjertens enig, men det skumrer og jeg må dra snart. Hun vinker helt til jeg er forbi Bortevekksteinen – og jeg tenker at, jo – sannelig burde verden hatt flere Ranveiger, samtidig misunner jeg henne i å være seg selv hundre prosent. Hvem tør det i dette galehuset av en verden hvor grobunner for seg selv’er drepes allerede i de første barneår..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: