Våkne kjære lille måke..

Du står skjelvende på ytterste skjæret som en forlatt måkeunge og venter på noe som aldri kommer. Sjelen din skriker etter hjelp, men ingen hører den. Tårene er oppbrukte og solen svikter deg snart. Det nærmer seg leggetid for din ensomme tomme verden. Du kikker ned i bølgehavet, og tanken på å tilfredstille de hungrige vannmassene sniker seg inn. Det er fort gjort – og så får sjelen din evig fred og evig hvile. Noen kommer, noen hører dine lydløse rop. Noen – men du har gitt opp og latt sjelen synke ned i bunnløs sorg uten håpets gnist.

Sårt, faen så grusomt sårt.

Sårt også å se deg sitte der skjelvende alene i verden uten å kunne hjelpe. Du må ville selv – ingen kan tvinge på deg et trygt livsbandolær med følelser som du ikke våger ta i mot. Noen ser deg sitte der, ser din smerte og dine striper på kinnene. Men du ser ikke selv når du har kommet for langt inn i sjelesmerten tunge dragsug. Du ser ikke døren lenger, ikke lyset.

Det faens såre vinner tankenes livslyst.

Du står der sjelenaken og fortapt på skjæret hvor ingen kan leve alene. Kroppen skjelver og isen spiser deg sakte opp – varm sønnavind skaper andres hetebølge – men du fryser. Sjelen fryser i sitt innestengte tomme helvete. Båten og varmens frihet du venter på er der, men du er blindet av saltet i tårene og troen som farger alt svart og øde.

Det er faens sårt å ro der alt er svart og blindt.

Ingen bro bygges av bare to armer. Ei heller en bro av forståelse å vandre mot når blind sårhet kun speiler egen smerte. Den ensomme villblomsten på verdens tak lider ikke, men den har ingen sjel – selv om den er like vakker som deg. Sjelene flyr fritt over verdens tak, uten frihetens kjærlighet visner de selv i høysommerens livsrike eden.

Kanskje har du sittet der for lenge, kanskje har bølgene bremset båten for lenge. Kanskje har tåresaltet fått dryppe i for lang tid. Kanskje har du sluttet å tro på deg selv – og at båten ville komme. Kanskje ble hullet for mørkt og du fant aldri synet igjen så du klarte å se at båten var der i synsranden hele tiden. Og kanskje så du ikke at årene bøydes som hos Leiv da han kjempet mot Labradorhavet. Men han og kom frem til slutt.

Det er faens så sårt å se sjelsmørket stenge for lyset.

Ebben er nær, båten er nær – og du er nær. Ebben som temmer og gir mulighetens rom en stakket stund. Båten vil gli inn ved ebbe, men du må hoppe oppi selv. Kjærligheten i årenes sjelelige muskler bruker siste krefter ved ebbe, og neste natt gir fullmåne og springflo – båten vil bli hjelpesløs når kjærlighetens muskler ebber ut og dør. Men, du må favne stevnen og hoppe inn i paradis selv. Ingen kan hjelpe deg med ditt hopp, selv ikke måkefjæren du fant før alt ble natt.

Våkne kjære lille måke, ebbetimen din er her nå..

7 kommentar to “Våkne kjære lille måke..”

  1. lisel Says:

    Fantastisk godt skrevet Tor.🙂 men nå ble jeg helt satt utenfor her på morrakvisten. Da jeg har lest dette noen ganger, er det stille tanker etterpå.. Måka, joda, kjenner a je…
    Men veldig godt skrevet Tor, ønsker deg en god søndag…🙂

    Lise L.

    Sender en god søndagsklem oppover..

    • Tor Vidle Says:

      Takk Lise🙂 Ja, helheten kan nok gi noen tanker etterpå, livet er ikke lett for mange alltid. Men noen ganger ligger løsningene i egne hender, selv om det kan kreve styrke til å velge.

      (beklager sent svar, jeg skulle svare etter siste innlegg i går, men fikk en telefon som gjorde at jeg måtte avsted med en gang)

      En tirsdagsklem legges ved..

      Tor

  2. Tante Label Says:

    Vakkert og sårt…det kunne like godt vært meg…for mange år siden… *Klem*

  3. Anonym Says:

    en sliten måke finner senga… du klarer å finne ord som treffer… følger litt med deg og det du skriver… hatt jobbehelg og tatt meg en whisky for mye her.. men kjenner meg igjen.. håper og tror jeg.. nekter å gi meg.. hihi.. en dag en dag skal jeg finne min vei… stor klem og takk for at du finner ordene… Susann

    • Tor Vidle Says:

      Viktig å ikke gi seg, ikke grave håpet ned og gi opp. Det finnes ofte en åpen dør hvis man selv våger. Skjebnen og tilfeldigheter styrer mye, men noen ganger sitter man selv med nøkkelen – kanskje ikke alltid lett å se nøkkelen.

      Takk selv, og klem tilbake..

      Tor

  4. Tor Vidle Says:

    Uventet besøk kom, så jeg får svare litt senere🙂

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: