Våre nakne og unike sannheter..

Kjærlighet er selve grunnpilaren hos de aller fleste mennesker. Samtidig føler jeg at det er mange «former og nivå» på kjærligheten. Noen ser ut til å føle oppriktig kjærlighet til en eller flere døde ting, og kan gå inn i langvarig sorg dersom tingen blir ødelagt eller forsvinner. Andre har behov for kjærlighet fra mange personer.

Det er vanskelig å si noe, mene noe om kjærlighetens mange former og aspekter. I tillegg har man det grensesnikende forholdet som finnes i dette «å være glad i noen» hvor forskjellen mellom kjærlighet og glad i kan balansere på et syltynt følelsesmessig nivå hvor lite skal til for å vippe det hele i favnen på kjærligheten. Men og andre veien når gløden dør ut og man går over fra kjærlighet til et slags vennskapsnivå.

Et forhold skal være veldig dypt forankret i kjærlighetens alle mysterier før man kan forvente at det skal kunne overleve i livslengde på samme nivå som da kjærligheten ble født. Veldig mange forhold ender etter år som et vennskapsforhold, kanskje dypt og tydelig forankret, men uten den ekte sjelsmessige og følelsesmessige kjærligheten som var der i starten. Det er nesten tabu å dykke ned i dette konglomeratet og innse, eller sågar selv innrømme forholdet og forandringene.

Det fortelles ofte at mennesker er sosiale dyr som søker hverandre og nærheten i et forhold. Men man glemmer ofte aspektene om alenemennesket som ligger begravet i de aller fleste av oss. Den delen er tildels umulig å komme til bunns i, langt mindre å generalisere styrken av dette rotfestete elementet. De aller fleste av oss har alenenivåer, og en kjærlighet i et forhold skal være usedvanlig sterk for å underkue alenedelene. Med det mener jeg at likhetene, de indre dype deler må være betydelig grunnfaste i sine like deler for å klare og bevare en dyp kjærlighet over tid.

Mange nevner gjensidig respekt som en viktig del i et forhold – ektebærende kjærlighet skaper selv naturlig respekt og derfor behøver man aldri gjøre respekt om til et tema, den er der i slike forhold av seg selv.

Det er garantert de som enten ikke forstår hva jeg prøver å si, eller som er uenige i deler eller alt, men det er slik det må være. Følelser og forhold mellom mennesker er, og vil alltid være det mest kompliserte å forstå angående menneskehetens mange sider. Og ingen har noen eneste fasit eller eneste sannhet, hvert menneske har sine egne sannheter, sin egen fasit. Vi alle har vår egne oppfatninger av mange av disse forholdene som gir disse følelsene, og kjærlighetens mysterier, og basert på vårt eget standpunkt og erfaringer med oss selv.

Noen mennesker har en altoverskyggende kjærlighet til sin familie, her ment som mor, far og søstre. En slags blind kjærlighet som står over den vedkommende måtte ha til sin partner. Tilsynelatende kan det se slik ut, skulle det være. Men, er det ikke bare snakk om forskjellige typer kjærlighet? Det bør være det vel? Blodsbånd har i all tid vært viktig for mange mennesker. For andre er den viktigheten nedtonet i dag i en moderne verden hvor hver enkelt av oss ikke lenger er så avhengige av familien. Vi er mye mer selvstendige i dag – og ønsker å være selvstendige og uavhengige. Men dermed vil en viss distansering kunne skje som et resultat av denne utviklingen. Lite merkbar i skrittene, men etter en viss tid blir helheten i distansen tydelig synlig.

Men – får man ikke over tid enda mer føde for alenemennesket når også blodsbåndenes betydning reduseres og man som individ blir stadig mer selvstendig unik? Mange mennesker har enten i lang eller kortere tid, måtte klare seg uten familie (mor, far søsken osv), enten av naturlige eller andre årsaker. Kan vi forstå noe mer av dette kompliserte med hvordan de har utviklet sitt indre seg? Som mennesker er vi og eksperter på å ta på oss forskjellige masker når vi føler at vi kan f.eks komme i en sårbar situasjon. Mennesket har et uttall av fasader, men bare et ansikt som er den ekte en selv.

Våre masker har både positive og negative sider. Mine og – og jeg har mange masker, samfunnet vil aldri bli klar for en naken meg uten maske. Ikke mange enkeltmennesker heller. Det er bare slik det er – og må være kan man kanskje hevde. På samme tid: Er det ikke en falitterklæring når vi alle må bære masker for å få aksept av hverandre? Eller troen på at vi da får aksepten vi ønsker, på samme tid er jo maskene falsum så lenge de ikke representerer den rå oss. Er det så viktig for oss å få aksept fra flest mulig i samfunnet at vi frivillig gjemmer den egentlig oss selv? Kveler og undertrykker oss selv på en måte.

Tilbake til kjærligheten: Hvor mange bærer ikke dens maske utad fordi vi ikke våger å la sannheten vise til omverden? Det er kanskje det mest tragiske området vi bærer våre masker på siden kjærligheten er det viktigste for de aller fleste. Den ekte, og ikke den en maske lar omverden tro er sannheten. Men – vil omverden egentlig vite hva sannheten er? Hva som er bak masken. Her er vi ved et brytningspunkt i utviklingen av samfunnet, og oss alle. Jeg tror mange ikke vil vite, de ønsker å tro at masken forteller sannheten.

Hvorfor vil de ikke vite? Det er ingen fasit på det spørsmålet. Men mye er å finne i utviklingen av det moderne samfunnet hvor individet og selvrealisering står i fokus. Og illusjonen om tidens turboaktige visere er blitt en fiende for mange. Jeg tror mange ikke ønsker å vite, og å innvolvere seg. Men mange er og redd andres nakenhet, særlig hvis den gråter – de ønsker kanskje ikke å vekke sin egen gråt de prøver å fortrenge. Kanskje er det forståelig? Eller ikke, det kommer an på en selv, hvem man er. Jeg føler det blir feil i lengden å rømme fra andre og virkelighetens nakenhet og skjule seg bak stadig flere masker.

Men hvem snakker her? Jo meg, jeg som er en mester med mine masker. Men sa jeg at jeg var stolt av de, eller meg selv? Nei. For hvem svikter jeg mest? Meg selv. Noen ytterst få ser gjennom mine masker, på samme måte som jeg ser gjennom andres. Og jeg er aldri redd for å se andres nakenhet, eller rømmer fra den. Hvem er vi egentlig? Jo, vi er den vi er når vi står der nakne, enten alene eller sammen med andre. Jeg er ikke redd min nakenhet heller, så hvorfor er jeg så pokkers feig? Jeg som er tøffere med å vise nakenhet enn mange – eller jeg tror jeg er..

7 kommentar to “Våre nakne og unike sannheter..”

  1. luxcat Says:

    Feig… Uten å ta stilling til alt det om kjærlighetens vesen (for der er jeg til dels uenig med deg), så tror jeg ikke det er feighet som gjør at man velger masker.
    I noen situasjoner MÅ man. På jobb for eksempel forventes det det ene eller andre (etter yrke), og lever du ikke etter det, så mister du jobben. Hva hjelper det å være naken om du ikke har brød på bordet?
    I andre situasjoner BØR man, for de andres del. Høflighet er samfunnets lim, og om alle skulle være sitt sanne jeg hele tiden, så kunne vi ikke bodd i kolonier på de størrelsene vi har. Mennesket har lært å undertrykke følelser for at samfunnene skal fungere.
    Så har du situasjoner hvor du bør for din egen del. Hvor det du sier kan og vil bli brukt mot deg senere.

    Er dette feighet? Jeg tenker mer fornuft og overlevelse. Men har man ingen å vise den sanne seg, ikke seg selv en gang kanskje, da er det trist.

    • Tor Vidle Says:

      Hvis jeg tolker brutalt ordene dine så er vi mennesker en uspiselig art? Og da ment som uspiselige oss i mellom. Hvorfor det? Joda, drar man frem «de verste av oss» så kanskje, men generelt uspiselige?

      På samme tid understreker du samfunnets betydning og hvordan det tvinger oss til å ta på de maskene samfunnet mener er slik vi bør være. Hvorfor er det blitt slik at vi må følge samfunnet for å få aksept i samfunnet? Joda, verden er ikke idealistisk eller særlig tolerant ovenfor avik fra dets normer, men alikevel, vi er jo med på å bygge samfunnet alle sammen.

      Dine «må og bør» er forståelige, men er den nakne oss så håpløs at vi må gjemme den mer eller mindre alltid sammen med andre deler av samfunnet? Hvis alle føler det slik, er det ikke da noe som er feil med samfunnets oppfatninger av hvordan mennesker er og bør være?

      Tor

      • luxcat Says:

        De andre dyrene forestiller seg også, de som lever i flokker. Hvorfor? For at de «må». De er tryggere i flokk (slik vi også er), og da må de tåle en del andre individer de egentlig ikke tåler, finne seg i rangodninger etc. Mennesket har bare regjert jorden en brøkdel av tiden dinsosaurene gjorde det, og likevel tror vi at vi er så inderlig spesielle. Jada, vi kan kommunisere på de merkeligste måter, men hvor godt kommuniserer vi f2f? Hvor ofte blir det ikke misforståelser fordi vi ikke oppfatter det vi ser og/eller hører? Og hva da om vi alle skulle være oss selv på toppen av det hele😀

        Ja, vi er uspiselige. Selvoppholdelsesdriften er på topp… Tenk noe så enkelt som at vi alle synes mord er avskyelig, samtidig som vi VET at folk sulter i hjel osv. På hvilken måte er det så forskjellig fra andre mord? At man ikke selv løftet pistolen? Ellers i loven er vi medskyldige om vi ikke gjør noe for å forhindre det, men når jeg kjøper et par sko til 800 kroner (sko jeg egentlig ikke trenger), og samtidig vet at de samme pengene kunne reddet noen fra å dø…

        Avsporing – men ja, vi er uspiselige!

        • Tor Vidle Says:

          Det blir vanskelig å mene noe generelt slik jeg prøver dersom en skal måtte dra inn de verste ytterlighetene hele tiden – tross alt er de kun få prosent eller promille av helheten.

          «Tryggere i flokk» – tja, spørs hvordan du definerer det utsagnet. Om mennesker bor tett, lever tett som maurene så er jeg ikke så sikker på at det er av synonyme årsaker knyttet mot ditt utsagn. Praktiske årsaker, ja, men trygghet? Ser man f.eks på hvor det er minst trygt å være menneske er det ofte der hvor det finnes mange mennesker tett, som i storbyene.

          Jeg tror og den sosiale biten tillegges veldig ofte en vekt som ikke er reell, mennesker med sterke sosiale behov har og ofte en tendens til å dra tanken om at dette er standard for mennesker, ellers må de «feile et eller annet». Sannheten er nok mer i midten, og mange mistrives i (for de) trange oversosiale forhold, og må stadig ta på seg masker de vantrives med fordi de ikke våger være seg selv. Det burde ikke være på den måten vi ga aksepter.

          Det finnes enkelt mennesker som våger (og nå holder jeg meg unna voldpersoner, pure egoister og lignende), vi kaller de ofte for originaler etc. De ytterst få jeg kjenner til er fargeklatter som jeg setter stor pris på. Og jeg mener samfunnet behøver disse menneskene for å ikke stivne helt i sin kasse. Og samfunnet aksepterer ofte de få, men tydeligvis ikke hvis de få ble mange. Hvorfor?

          Tor

          • luxcat Says:

            Ytterligheter? Din ytterlighet er andres virkelighet. Eller mener du at mennesket som rase ikke er uspiselig.

            Trygghet trenger ikke være for individet, men for hele samfunnet. I bystatenes tid var de en fordel med store byer, i dag er det en fordel med støre nasjonalstater. Innenfor disse grensene er det farer, men den ytre faren oppleves som mer truende. Om man IKKE trodde vi hadde behov for beskyttelse i alle retninger, fordi mennesket er uspiselig, så hadde langt flere vært anarkister.

            Jeg vet ikke helt hvilken type originaler du snakker om. Er det han som sitter på kafeen i en fargerik genser og snakker høyt til alle og en hver? Er det emoen som leier kjelleretasjen? Er det punkerne? Eller kansje ny nazistene? Alle disse, om mange fler, går utenom de samfunnsmessig foretrukne stier og sørger for at samfunnet ikke stvivner. Og kanskje er det et gode, eller kanskje hadde A-4 Hansen kommet mer til ordet uten dem?

            • Tor Vidle Says:

              Skal jeg svare på det meste her blir det diskusjon som vil ende mer og mer i ulendt terreng, men alltid interessant å høre andres meninger/synspunkter/vinkler på det man selv tror man mener og tror man forstår.

              (nå var det mest kjærlighetstråden som glir gjennom innlegget jeg legger mest undring i, hvordan mye henger sammen der, og der var du vel helst uenig, dog uten å forklare nærmere)

              Tor

  2. Monex Says:

    …——————————————————————..Sprsml ..Kjre Klara.Du er et forbilde for mange – ikke minst for oss som har opplevd f livet snudd p hodet av alvorlig sykdom. .Klem fra Hedda i TV2 .Kjre HeddaTakk for gode ord – det varmer!Ja du vet at jeg synes at man skal vre pen – og at altfor mange er for lukket. Jeg kommer til jobbe med den saken!Jeg er mer inderlig til stede i livet mitt n – mer uredd – og gir blaffen i mange av M-ene.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: