Ulåste farger..

«Faens dust!» mumlet jeg og skuldrene ble resignerte, men jeg mente det ikke.
Jo, jeg mente det – dusten var jo meg selv.

Hvorfor ble man som man var? Og fortsatte å være som man ble..
Dust!

Ja! Gjem deg bak frynsene du! Nei, rygg som en mann!

*

Svanetrompetene vil nok synge for meg i år og.
Og så vil jeg sitte der og lytte alene inne på vidda der ingen finnes.
Lytte – og kanskje øynene blir blanke.
Tårer som ikke drypper..

Eller jeg reiser – til ukjent land
-våken, ikke i drømme.
Og vandrer baklengs i katedralen, min katedral. Sjelens.
Men hva nytter det?
Om svarene finnes så vil fortiden forbli lenket fast i en saga.
Sagaen om mitt liv..

Sagaen er mer fargerik enn… nåja, være relativ ja.. Nei! 

*

For mange veier, for mange stier – i dette ene livet.
Hvordan vet man hvilken man må ta for å bli himmelblå lykkelig?
Hvorfor spyler du meg ned med gallen din fordi jeg bommet på veien?
Nei, hva faen forstår du – eller vil forstå, skulle det være..

Man kan ikke snu de gamle veggene i katedralen.
Flyet gikk og jeg stod igjen.
Men jeg kan ikke snu flyet tiår etterpå.
Dust..
Hvorfor ble du ikke med din idiot?
Hvorfor ville du ikke ha lyse marmorvegger og evig englekor i katedralen?
Det er for sent nå, og du var en idiot.
Jeg var en idiot..

Det er trøst i vidda, heia.
Viddene forstår meg og vi deler katedralen.
De krever ikke det umulige.
Jeg blir glad der oppe. fri..
Selv når viddefargene blir som kjærligheten som jeg lot gå.
Og jeg kan hjelpe bekkene så de ikke tørker ut.
Med tårer – de forstår hvor kilden er..

Kan man kysse av vane alene – og uten kjærlighet?
Kan man elske bryst alene – og uten å elske eieren?

Pink Lovemachine! Nei.. Følsomme fløyelsdrømmer..

*

Katedralen min har mange farger, flere enn universets.
Men som universet har ingen sett alle.
Ikke jeg heller..

Middagstimen er her, hva nå?
Å vandre i katedralen og lete etter frokosten – hva nytter det? Den er spist..

«Jeg er alene i verden» sa hun.
Hun sa det når vi satt ved bålet og himmelen var rød av kveldstimen.
Det var på heia jeg møtte henne, der hvor ingen vandrer – bare jeg.
Hun hadde samme blikket som meg.

Plutselig bare var hun der ved siden av meg. Jeg spiste en aure jeg hadde stekt.
«Hei» sa hun og satte seg ned og så på meg med mine øyne, og smilte svakt.
Det var i katedralens lunsjtid.
Hun sa ikke mye, ikke jeg heller – men vi delte jo øynene og visste alt.
Uvirkelig, som å møte seg selv.
Jeg husker aldri hva hun het, vet ikke om hun sa det heller.
Men det var uviktig, vi hadde jo samme øyne som var like åpne inn i katedralen.

Var det… huldra? Nei.. ikke…det?

Merkelig, selv i dag lurer jeg på om det var en drøm.
Men kikker jeg oppi en skuffe så blir det virkelig, steinen er virkelig.
Den lille grå steinen. Hun ga den til meg – og så var hun borte..
Noen mørke dager varmer den – når jeg holder den inntil kinnet..

Dust!
Hvorfor spurte du ikke etter navnet?!
Hva skal jeg svare på det? Kanskje svaret er å finne i katedralen.
Men det er fortid, selv om det skulle brenne et stearinlys der hun bor i katedralen..

*

Nøkkerosebladene i Alvetjødn bærer mer enn du aner.
Men du ser kanskje ikke hvorfor.
De blanke duvende bladene er fasaden som samler lyset.
Uten ville hele planten bli usynlig og til slutt dø.
Det er mange måte å dø på – og mange måter å være død på..

Hvor mange har vandret i min katedral?
Ikke mange, svært få.
De fleste finner ikke nøkkelen engang.
Mennesker blindes av speilbildet og mister dybdesynet.

Kan katedralen min ha for mange farger? Nei..

*

Men man lærer av å gå katedralen, selv om det kan bli smertefullt og.
Man lærer om seg selv, men og dypere forståelse for andre.
Man lærer om å leve.
Men og at noen ganger var man en skikkelig premieidiot..

Vandrer i katedralens skygger og lys.
Men fargene blander seg aldri og er evigvarende.
Om veggene på utsiden synes aldri så grå, er det inni lyset og fargene lever.
Inni historien finnes – den man selv skriver ved å leve.
De som ser nøkkelen, finner døren ulåst..

.

Viue jeta trika pinoe q…

-nøkkelen gir svaret..

4 kommentar to “Ulåste farger..”

  1. lisel Says:

    Jeg ble litt stille her Tor, jeg forstår dine ord. Víl ikke kommentere det, men jeg kan lese og forstå «dybden» i det du skriver. 🙂 Fine «bilder»🙂
    Ønsker deg en god dag..

    Lise L.

    Her var det orkanstyrke i natt, så skal ut å se etter isbjerg nede ved fjorden i dag, da vinden kommer fra vest driver isen inn mot land…

    • Tor Vidle Says:

      Er nok ikke lett å kommentere disse bruddstykkene Lise🙂 Men tror nok du forstår likevel hva som ligger i bunnen av totalen.

      Orkan? Det var voldsomt, men nok spennende og på sin måte når naturkreftene rår grunnen alene.

      Valgte å heller bruke noen malerier denne gangen fremfor bilder, så takker.

      Ha en fin dag du og🙂

      Tor

  2. medi Says:

    Slike ord/tanker/bilder dukker opp en sjelden gang og slår nesten pusten av meg.
    Det vakreste jeg har lest på lenge…lenge


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: