Hvem…?

Hvem er du når solen går ned i vest og du blir vakker i fargene? Hvem er du når tåken sluker deg og du blir utvisket – usynlig? Født som midtpunkt, men før eller siden blir du glemt, som alle andre. Et liv som leves for så å… ikke eksistere mer. Du får ikke noe med deg fra livet som var. Ingenting. Etterpå, når du er glemt – vil solen fortsette å farge andre, nye mennesker. Og tåken vil ta sine som alltid. Men, hvem er du nå? Nå når du enda ikke er glemt? Nå når du enda farges og blir vakker. Nå når du kan synke inn i tåkehavet og midlertidig bli glemt til solen lokker deg frem igjen. Hvem? Hvem er du? Ikke ditt tilfeldige navn, men du, deg..

Ditt liv har du med deg, kun du har hele deg med deg på din vandring mellom skygge og lys. Andre kjenner bare biter av hele deg, ingen hele deg. Bare du. Bare du vet om alle dine hemmeligheter, alle dine minner, alle dine lengsler, alle dine håp..

Mennesker vandrer forbi – jeg ser meg selv i glimt i butikkvinduer. Noen kikker på meg, andre går i sin egen verden, i sine egne tanker. Hvem er de alle? Du.. Tiden stjeler svarene man kunne fått. «Hei Tor! Sjeldent å se deg i en by!» Og litt blabla til – så jager han videre. Nei, han kjenner meg ikke – bare vet hvem jeg er, på utsiden. Kikker i et nytt vindu, mye krimskrams, jeg liker krimskrans, tror jeg passer best inn der fremfor i kalde strukturer med sine evige forutsatte systemer.

En dame stopper ved siden av meg og kikker inn vinduet – kjenner parfymelukten, litt som solmodne aprikoser. Ser i vinduet at hun kikker på skrå på meg, snur meg og smiler. Hun smiler igjen, som en søt aprikos – og jeg føler hun har noe hun ville sagt, men ordene får ikke friheten. Hva skal man si.. «Hvem er du?» Egentlig..

Jeg er meg – men hvem er meg? Du ser meg kanskje, utvendig – men hva forteller det? Egentlig..

Mennesker skaper seg bilder av hvem du er – en som man tror og føler er deg. Men hvor ofte kjenner de deg egentlig? Alle bærer på sine univers som de er alene om. I grunnen er man alene om å vite alt. Føle, drømme og håpe. Kall det gjerne hemmeligheter, vi alle har de. Vi er skapt til å ha hemmeligheter alene. Og ettersom årene går lærer man at ofte er det bortkastet tid å prøve å dele med andre, de fleste forstår ofte ikke, eller man er som en sier på hver sin side av verden.

Jeg misunner de som alltid er happy – hvis de ikke lurer oss alle da.. Selv føler jeg få har lurt meg, deres øyne er for åpne som regel, og kanskje uten at de vet det selv.. Kanskje mine og.. 

Munnen sier noe, øynene røper løgnene. Eller sannheten.. Alt etter som man evner å forstå at løgn ikke alltid er løgn, kun et forsvar for å ikke alltid kle seg naken, si sannheten, fordi – fordi vi kanskje er redd for dommen? Fordi vi ikke kan forklare hele oss – hver gang? De fleste av oss dømmes uten forsvarsmuligheter – mennesker er fødte dommere..

Et ungt par holder hverandre i hånden mens de kikker i et butikkvindu. Smiler litt av varmen og uskyldet. Mennesker søker mennesker – sannheten om forhold mellom mennesker er nok brutalt tredelt. Noen er minst like alene i forhold som de var før, noen få er sveiset sammen som eneggete tvillinger, men de fleste er i mellom disse to ytterlighetene – en slags måte å innordne seg praktisk på uten å fysisk være alene. Som en slags kamerat-eller kompisgreie. Få liker jo å alltid snakke med seg selv, eller veggene. Eller taket.. Og det er dyrt å bo alene. Mennesket er født praktisk anlagt på flere områder..

Innom en fotosjappe – må jo svi av noen kroner når en først er på bytur? Ser glimt av meg selv i kameralinser og glasshyller, munnen smiler litt og øynene har et guttaktig glimt, som i en snopebutikk i barndommen. Kommer ut igjen med handlepose – og noen tusinger lettere går jeg videre over polerte brosteiner fra hestenes tid..

Et gammelt sjøhus, små malingsflekkete støvete vinduer med utelys inne, stikker inn i bulen. Kjøper 3 feite varme smultringer og kaffe, og setter meg på en slitt og direkte ugly stol. Bare kvinner – og meg. Rundt bordene sitter de – alltid minst to kvinner, og skravler på forskjellige nivåer. Nei ikke alltid, ei sitter alene ved siden av et plastikkvesen, en slags busk. Og jeg i midten – pokker, hvorfor satt jeg meg ikke i et hjørne?

Ei kikker stadig i smug på meg i midten, venninna skravler stort sett alene med både armer og bein i aktivitet. Hun har et undrende uttrykk som :»Hvem er du?» når hun kikker på meg. Og mitt blir det samme – begynner å rote i posen hvor dingsene ligger. Hun ved busken kikker og bort, over boka hun leste i «Hvem er du?» Vi er visst flere som undrer.. Småvarmen stiger i nakken av de uhørlige spørsmålene, gumler ned siste smultring og forlater manesjen..

Rusler langs kaier, ser meg selv i havet. En måke kikker opp fra speilet «Hvem er du?»

Sola er på hell og striper vannflaten. Snart blir vi røde og vakre alle sammen. Etterpå forsvinner vi inn i mørket og skimtes kun i glimt i kuppellys. Hvem var det? Hvem er du – du som kom og forsvant..

Kommunale trær kaster lange skygger som jeg vandrer inn og ut av. Setter meg på en benk og ser på noen duer som tigger mat av en gammel dame med en pose hjemmeskåret terningsbrød i. Damen er stilig kledd, og med kunstnerpreget hatt. Jeg ser mer ut som meg – småvill i terrengklær. Og caps og fjellsko.. Litt malplassert, men jeg blir aldri urbanisert – eller noe annet enn meg selv.

Kjører innom en strand på vei hjem – må føle litt på havet og verden utenfor menneskapte omgivelser. Stranden er ikke tom, noen går hånd i hånd mens andre går alene som meg. Stillheten og kontrastene fra bymiljøet gjør godt. Et par stopper opp og fotograferer seg selv – et minne.

Forhåpentligvis et minne de ser på like tett om tjue år, og ikke et minne som vil dø alene..

Tar et bilde fra lang avstand av symbolet på nærhet. Rusler forbi med kameraet over skulderen, ser fra siden av at hun antagelig vil spørre om jeg kan ta et bilde for de, noe som ikke uvanlig skjer når folk ser mitt kamera – men ikke nå, jeg har ikke lyst å minnes nå så jeg snur blikket og lar skrittene umerkelig bli litt lengre..

Minner – et hav har vi alle, men hvor mange deles etter tiårs tider, hvor mange deles ikke lenger, hvor mange blir vi alene om når vi er glemt? Og hvor mange prøver vi å glemme selv.. Føler noe i nakken, den uforklarlige sansen er våken. Kikker bak, og til siden. Og den tar nesten aldri feil, men denne gangen blir jeg satt ut litt – på toppen av en sanddyne sitter en dame med caps og tar bilde av meg der jeg rusler i strandkanten, hun vinker litt når jeg ser opp på henne. Som et slags takk. Småler litt, det kunne jo vært motsatt, og begge hadde caps. Tilfeldighetene er underlige noen ganger. Men, hvem er du? Du der oppe, nakken forteller at du fulgte meg med øynene lenge.

På parkeringsplassen kjefter en mann på en dame, hvorfor kjefte på en nydelig kveld? Hvem er du? Og hvorfor så sinna på en kveld du skulle smile heller? Jeg hater kjefting – særlig på en tankefull og fredlig vakker kveld. Men for noen er en strand bare sand, og havet bare vann og sola bare sola, og det finnes ikke noe i sjela som kobler elementene sammen og skaper stemning. Vi er så ulike mange av oss..

Jeg, meg – hvem? Kanskje er det meg – utenpå, kanskje ikke, men i såfall vet du ikke mer om meg fordi du så meg flyktig. For du ser meg ikke – likevel..

Illusjoner er vi kanskje, en ser noe fra utsiden og tror at det er sannheten på en måte. Selv om vi vet at utsiden er en illusjon som skjuler eieren av kroppen. I en fest i litt yngre år og alle var småbrisne og kjente. Noen startet en lek hvor hver skulle beskrive seg selv, da det ble min tur, brøt ei som kjente meg meget godt inn med omtrent følgende beskrivelse:

«Tor e som ein boks Sodd, ein ser fyste på glansbilde på utsia ein he sitt på avstånd, men tvilar fordi det kallas Sodd. Så åpnar ein boksen og ser at utsjående stemmar sånn någenlunde med innhaldet, kan henda meir barskt og ekte enn utsia. Så smakar ein på innhaldet og verte forveden og ynskjar å få vita meir om det ein ikkje kan sjå.» Og jeg som hadde tenkt å si at bak skjulte det seg en stor hemmelighet, nemlig at jeg var egentlig gjenferdet i Notre-Dame, og så meg nødt til å likvidere alle som røpte meg ved å støvsuge deres stuer hver midnatt og helt til de ikke orket mer og druknet seg selv i badekaret. Men kanskje er jeg mer som Sodden.. Hvem vet..

Men – hvem er du? Egentlig.. Du ja, du i vinduet, du i speilet i øynene mine, i tankene – du som kom, og gikk..

 

(tankene bør leses med musikken på, sammen sier de mer om meg enn hver for seg – hvis du forstår hva jeg mener)

19 kommentar to “Hvem…?”

  1. luxcat Says:

    Nydelig skrevet, og mange tankevekkere. Men som den drømmende realisten jeg er, så må jeg jo spørre: Kjenner DU virkelig DEG?

  2. Tante Label Says:

    Faktisk så tror jeg at vi som har lest bloggene dine her inne i flere år nå..kjenner deg ganske godt…eller ihvertfall den siden av deg som du vil vi skal kjenne…

    Når jeg leser i mine gamle blogger så tenker jeg ofte..åh…tenk at jeg kunne skrive noe *sånt*…eller hi,hi…*typisk meg*….ellers så er det jo bare *fragmenter* av meg…men likevel så tror jeg at de som kjenner meg ville kjenne meg igjen øyeblikkelig….sånn som datteren min gjorde….😉

    Egentlig er vi vel altfor snar til å dømme folk etter førsteinntrykket…der har ihvertfall jeg blitt lurt mange ganger…sukk…

    Men at det er gøy å studere (og fundere over) andre mennesker når man er ute på tur…det kan jeg være enig i..😉

    • Tor Vidle Says:

      Jeg tror nok du har rett i noe av det Tante Label, over tid har nok noen av dere lært meg å kjenne mer enn mange i RL. Jeg mener den indre meg, den som de fleste ikke ser når de møter meg på gata. Og den indre meg er jo mer den virkelige meg enn det du ser med øynene og det daglige praktiske snakket.

      Det du sier om «fragmenter av meg» – men de er jo hver eneste en bit i puslespillet som ville skapt deg, dersom alle brikkene var tilgjengelige. Slik er det og med meg – og kanskje er de minst tilgjengelige bitene endel av de som er kommet frem her over lang tid..

      Vi er så mye at livet i seg selv er ikke nok i tid for å dele hele seg med andre enn kanskje noen som leste ens alle biter uten å bli fortalt..

      Tor

  3. trultemor Says:

    Trur eg kan sei det samme som Tante Label:) Vi har endel biter av puslespillet «Tor»
    Og sånn ytre sett så er du forresten veldig lik min tremenning i Arizona, dåke e nok på samme alder og mist like mykje villmenn (men du ser yngre ut;)

    • Tor Vidle Says:

      Ja, det tror jeg nok Trultemor, få har fulgt meg og mine tanker her lenger enn deg og Tante Label. Om mange biter mangler så har dere kanskje fått noen av kjernebitene, de som er meg mer enn de som mangler..

      Har du slekt over på andre siden du og? Jeg har en søster der borte i det store brokete lappeteppet, faktisk i en nabostat til Arizona (yngre ut, hehe takk, men det er nok sikkert bare på en god dag og i et gunstig lys – men vi forandrer oss jo hver dag hele livet i umerkelige små skritt).

      Tor

      • trultemor Says:

        ja, eg har endel slekt på Long Island:)

        • Tor Vidle Says:

          Det er utrolig mange nordmenn som har slekt i USA🙂 , mange nok fra den store utvandringsperioden hvor båtlass med nordmenn utvandret over havet. Men det er fremdeles mange nordmenn som flytter over nå i moderne tider også. Her på Jæren er det flere som har kjøpt seg store eiendommer i Amerika selv om de fremdeles har Jæren som bosted. Mange steder i USA får man svære eiendommer for det vi vil kalle småpenger.

          Tor

  4. Ronja Says:

    Flertallet av mennesker gir vel det meste av tida mer eller mindre blaffen i hvem både de selv og andre er – i en travel hverdag. Mange har så mer enn nok med seg og sine og alle sine gjøremål og plikter i det daglige. Ikke fordi de ikke bryr seg – men fordi samfunnet er blitt slik. Å bry seg er vel blitt unntaket og ikke regelen?

    Tror samfunn uten den velstanden vi i den rike del av verden har – bruker tida mer fornuftig og er mer opptatt av sine medmennesker, grunnet et annet (og muligens bedre) verdisyn.

    Dette ikke ment som kritikk av deg eller ditt innlegg, du skriver bra og gir ofte grunn til ettertanke med det du skriver.

    • Tor Vidle Says:

      Du er nok inne på noe vesentlig der Ronja, dette med samfunnsutviklingen. Vår velstand kommer med en prislapp som for mange er tung å svelge. Den dype (og ofte usynlige) ensomheten brer om seg og rammer alle generasjoner. Det er de som hevder at vår velstand kom for billig og for raskt – og mulig de har noe av svaret der. Selv tror jeg og at media styrer og påvirker mye mer enn vi aner pr i dag – det er en gulltid for media, og den perioden har foreløpig vært av kort varighet rent historisk, som og vår velstand har.

      Jeg tror flere ble sett før erkemodernismen og gullet inntok landet, men det var nok ensomhet før og, dog nok ikke i samme omfang og like mye usynlig som i dag. Jeg sa en gang i en diskusjon om einstøinger at før visste man om de få, nå føles det noen ganger som om man vandrer rundt i en verden full av usynlig og ufrivillig einstøinghet.

      Nei, jeg tar ikke ordene dine som kritikk, selv om jeg fint takler kritikk, ingen sitter på andres fulle svar om deres liv. Men takk for den siste biten🙂

      Tor

  5. m-l Says:

    Øynene speiler det meste, og så er det jo dette med hvor mye man kjenner hverandre og seg selv.
    Så er spørsmålet hvor mye man ønsker å vise av seg selv, og til hvem. Når man kjenner et menneske veldig godt så trenger man gjerne ikke engang ord, man bare er..

    Andre ganger ser man mer enn andre muligens tror. Nå ble jeg muligens noe kryptisk og diffus her, men jeg blir ikke forundret om du forstår hva som ligger i mine få ord her nå.

    Hvordan vet man at noen virkelig bryr seg, ekte? Hva er venner, ekte sådanne? De som er der selv om prøvelsene kan være utfordrende og harde. De som forstår følelser, og ikke må sette psykiatriske diagnoser på folk.

    Ingen får vite hvem jeg er, bare de jeg ønsker skal kjenne den jeg er. Noen tror at de vet, mens noen dømmer og fordømmer.

    Jeg synes ikke at det er godt å være menneske nå. Hvem bryr seg om det egentlig. Det er slikt man ikke sier eller forteller fordi tema er tabu.
    De tre siste årene har vært ille og troen på godhet i mennesker er blitt prøvet kraftig, uten å si noe mer enn kun det.

    Jaj, det om det.

    • Tor Vidle Says:

      Jeg føler noen ganger at man ikke bevisst behøver å konkret vise så mye av seg selv for at enkelte tolker en såpass dypt at man forstår at her er en på felles bølgelengder som er rimelig unike. I slike tilfeller er det fånyttes å prøve å skjule noe av seg, men de fleste av oss har egentlig liten grunn til å skjule seg selv – alle mennesker har svake og sterke sider, og ingen er ufeilbarlige overmennesker. Men så er det dette at ikke alle forstår det naturlige som ligger i den tildels kompliserte sannheten.

      Og ja, ikke alltid at man behøver ord nei, men da kan man ofte føle seg hjemme, endelig..

      Jeg forstår nok hva du mener, noe du nok vet tror jeg🙂

      Hvordan man vet – selv vet jeg ved at jeg føler at de bryr seg ekte, den delen av sjelen tar aldri feil hos meg ihvertfall. Venner og opp og ned, ord som sies, jeg vet ikke hvor mye man skal tolke ord som ekte når de blir f.eks sagt i affeksjon og følelsesladete situasjoner hvor man ofte sier ord man egentlig ikke mener slik de kan bli sagt. Jeg tror det gjelder oss alle, meg og. Og selvfølgelig betyr det mye hvem som sier hva – på samme tid er det som sagt viktig å ikke glemme å ta med seg i hvilken situasjon ordene ble sagt, og kanskje tenke begge veier, også hva man selv sa eller gjorde i situasjonen. Jeg finner det og naturlig at man ikke er større (og staere) enn at man kan be om unnskyldning når man blir klar over forholdet. Og ikke minst at man tar i mot unnskyldningen, for som du vet så er ingen av oss feilfrie🙂

      Man velger selvfølgelig selv helt fritt hvem man vil dele seg med, selv er jeg nok mer «stengt» enn ordene mine her på bloggen tilsynelatende viser, dvs jeg legger ikke ut adresse og telefonnr akkurat, men samtidig er jeg åpen omkring meg som menneske. Jeg hverken skammer meg eller føler jeg har noe å skjule angående meg selv som menneske. Jeg kan i bunnen bare være meg selv uansett – så får folk like det de ser, eller ikke. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Litt firkantet sagt, men du forstår nok hva jeg mener, få – om noen, kjenner den virkelige meg som du gjør dersom jeg er ærlig.

      Jeg vet du har hatt det vanskelig lenge, det er veldig synd for ingen fortjener å ha det slik. Du vet hva jeg mener om det og deg som menneske. Og jeg tror flere vil bry seg enn du nok tror dersom du lar de få lov til å bry seg. Man må gi mennesker sjansen til å bry seg🙂

      Beklageligvis føles mange tema mellom oss mennesker som tabu som du sier, men selv mener jeg at mange tabu er noe som man bør bryte mange ganger for å bevare seg selv. Man må aldri glemme at vi alle bare er mennesker og ikke roboter – noe som ikke er en klisje men kun fakta og ramme alvor.

      Tor

  6. lisel Says:

    Jeg tror at alle kjenner seg selv, men noen er kansje overfladiske, eller lukker øynene for de mindre pene sider. Noen ønsker å være en annen en den de er, et bedre menneske liksom. Og noen er bunn ærlige.
    Hvem du er, tror jeg du er meget bevisst på, men ikke sikkert at du deler det hele med andre. Men å lese det du skriver, forteller mye om hvem du er, eller hvordan du er som menneske. Men bildet av deg… det har alltid vært med de kule solbriller, og endelig et uten, men kan heller ikke se øynene her, og jeg er sikker på det er med overlegg. 🙂
    Men jeg sier som mange av de andre her, dine ord gir alltid noe til ettertanke, de rører ved noe…

    Gode hilsner.. Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Jo, det er nok slik at vi kjenner oss selv – kanskje sliter noen med å vedkjenne seg deler, biter av seg selv. Men det er viktig å huske på at det er umulig for et menneske å være perfekt. Og viktig å ikke dømme seg selv for hardt🙂

      Er man er normalt god menneskekjenner er det egentlig lite andre kan «skjule» i lengden, men samtidig som menneskekjenner forstår man og kanskje hvorfor mennesker kan ønske at de var mer perfekte – feilfrie. Men det handler mest om aksept for hva man er og andre er. Og ulikhetene ikke minst, noe som er dessverre et svakt punkt hos menneskeheten som helhet.

      Jeg deler gjerne åpent hvem jeg er som menneske, der inderst. Mange misforstår den delen og mener å dele personalia er å dele seg med andre, noe som egentlig sier lite om et menneske. Hvem man er som offisiell person sier ofte veldig lite om hvem man er som menneske – og for meg er hvem mennesket er det viktigste.

      Solbriller – jeg og solbriller:mrgreen: Jeg går ofte med solbriller, en vane bare – og ikke for å skjule meg. Men de må være polariserte :nerd: – og er alltid det, for da kan jeg bruke de når jeg fisker:mrgreen:

      Øynene, vel jeg synes jeg var «vågal» nok med de bildene (og kjenner jeg meg rett forsvinner de snart) men det var ikke noe bevisst i å skjule øynene. Jeg valgte de kun fordi jeg følte de passet til ordene.

      Takk, og gode hilsner sendes tilbake🙂

      Tor

  7. Tor Vidle Says:

    Skal svare litt senere🙂 , jeg holder på å hjelpe en nabo så jeg må bort igjen en liten tur nå.

    Tor

  8. mirapisani Says:

    Jeg både forbanner deg og elsker deg i din skrift Tor. I dag…
    (dette ble litt mer heavy enn det jeg hadde ønsket. tvangspåseing på meg. men jeg trengte det vel…)

    Dette var fantastisk flott skrevet. Noen ganger gir du bare liv. Liv til det som som sitter fast inne i en.
    Og jeg er så takknemlig for at du skriver, tar bilder og deler med oss.
    Noen ganger når verden er pyhton, så henter jeg opp tekster og bilder fra deg.
    Ikke alltid at jeg blir bedre av det. Haha, kommer an på hvor jeg plasserer meg.😀
    Men det får meg alltid videre. Og jeg takker deg for det. :heart:

    • Tor Vidle Says:

      Det er lov mira – med begge deler mira🙂

      Og mange takk for alle de gode ordene, ikke lett å svare noe annet enn takk til de. Men noen ganger er det lett å få satt ord på tankene, andre ganger forblir de alene bare hos meg. Og det er ikke uvanlig å møte veggen ved å forstå at: denne gangen – denne gangen går det ikke med ord alene, og jeg avslutter forsøket i første setning..

      Tor

  9. Tante Bø Says:

    Hei Tor … Gøy å se deg.
    Måtte bare innom å si det før jeg glemte det.
    Skal på tur og blir borte ett par dager : ))
    God helg :))

    • Tor Vidle Says:

      Takk tante, håper jeg ikke skremte deg:mrgreen:

      På tur? Håper det blir en skikkelig kosetur, tror du trenger en av den arten nå.

      God helg til deg og🙂

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: