Jo…Ja..

Bak den busken der. Visste du at.. forresten, sett på musikken først, den må med..

Bak busken der er det en hemmelighet, usynlig hemmelighet. Busken var der ikke den gangen, kun lyng og villgress – ja og heiloen. Den satt til høyre på den lille steinen, der hvor bakken skråner svakt.

Busken – den er vel mer et lite tre… Men bak, inntil den store steinen er det en senkning, en minidal, ser du den? Der ja.. Der er det mykt og varmt å ligge – og plass til et lite fjelltelt helt oppunder den spissen du ser midt på den store steinen, den er egentlig en egen stein – spissen. Man ser hele verden derfra. Innover viddene, og til evigheten langt ute i havet – havet er i retning mot deg.

Hemmeligheten, jeg har så mange hemmeligheter – men denne er ikke bare min, nei.. Visste du at rett bak steinen vaker fjellauren, ja ikke nå, men om sommeren. Nei du visste nok ikke det, du har jo ikke vært der bak busken, treet. Ihvertfall ikke med meg.. Jeg tok bildet før jeg gikk opp – ville beholde renheten, det jomfruelige – og ikke ødelegge med svære skaldepailabber. I grunnen burde jeg brukt skiene, det er et stykke å gå og tungt i halvmeters puddersnø, men jeg måtte gå, måtte opp – og minnes..

Det var i slutten av juni hemmeligheten ble skapt. Heiloen hadde unger og melankolske toner fra en bekymret mor smøg seg inn i sjelen, men hun godtok at vi ikke var farlige etter noen timer. Kanskje syntes hun vi var søte der vi lå og… jaja.. Tre døgn ble det, men skulle ønsket at det varte hele livet, er det ikke det livet er til? Innved høyre side av steinen lå gruva, der vi stekte aurene. Svidde aurer – husker jeg flirte av sotbarten du fikk, men leppene smakte like godt.

Der nede gikk veien, 500 meter nede i lia. Der stod motorsykkelen bak steingjerdet – Honda. Veien, den var av grus – nå er den forpestet av olje, asfalt. Ikke noe var som varme grusveier og friske spark fra en Honda – og dine frydfulle hyl bak. Og du holdt deg tett inntil, varmt. Noen ganger kom det lange håret ditt på besøk og strøk mine kinn.

En morgen svevde ørna over oss i den lille dalen – du ble målløs, hadde aldri sett ørna før – det magiske som ikke kan forklares med ord..

Vi badet i vannet bak steinen – jo, det var kaldt, men vi varmet oss etterpå, det gjorde vi alltid. Varmet oss.. Og så stekte vi pinnebrød, bakt på fjellvann og hvetemel. Og noe til, tror jeg.. Og når jeg lå der etterpå mett og god i det varme gresset så strøk du meg over håret og nynnet en sang. Og så lo du så herlig når jeg naken stod på den store steinen og slo meg på brystet og lekte Tarzan, hehe..

Nedi lia lød det svake bjeller fra sauene, og en bekk pludret nedover fra vannet. Og ingen menneskelyder fantes, bare våre. Om kveldene satt vi på steinen og så på sola som gikk ned i havet langt der ute. Stille satt vi der, tett og holdt rundt hverandre, og koste med fingrene. Så stekte vi poteter på bålet og aldri la oss – jo vi la oss, men ikke som hjemme.. Noen ganger ertet vi og løp etterhverandre rundt steinen. Jeg løp med halv speed stort sett – fordi jeg ville la meg fange.. Den som ble fanget måtte ligge underst – når kyssestraffen kom. Jeg lå veldig mye underst.. Men jeg kunne jo være fæl til å småerte, så det var ikke så rart vel? Ja, at jeg lå mye underst..

Jo…ja, skulle ønske det varte evig… Jeg – jeg kan enda leke Tarzan, løpe på halv speed, ligge underst, steke aure, kjøre Honda, se på solnedgangen, holde tett, leke med fingrene, kysse…

Hvorfor varte det ikke evig? Hva er vitsen i å ikke leke Tarzan, løpe på halv speed, ligge underst, steke aure, kjøre Honda, se på solnedgangen, holde tett, leke med fingrene, kysse hver dag, hele livet?

Steinen er der enda, vannet, aurene, sauene, heiloen, ørna og det myke varme sommergresset – men ikke vi..

Mennesker – må være noe feil med oss..

6 kommentar to “Jo…Ja..”

  1. mirapisani Says:

    ååå.., håret kom på besøk… Så nydelig sagt Tor. :angel:
    Nå ble jeg helt satt ut. Du klarer liksom å føre meg langt inn i tekstene dine, helt til jeg nesten tror jeg står rett ved siden av dere og gliser av dere.

    Nydelig bilde. ;))

  2. Tante Bø Says:

    Ja du kan trollbinde leserne dine Tor : ))

  3. lisel Says:

    🙂 Fin fortelling Tor…. likte ordene.

    Lise L.🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: