En torsdag i desember..

«Lab 13» tyter en rusten høytaler i taket – triller med meg gamlemor i rullestolen, hun er så søt. Og har så snille øyne. Skrukkete fingre, men myke under. Hun smiler av kavaleren fra ukjente strøk. «Hold deg fast Johanne!» Hun ler, og jeg speeder rundt 3 svinger før vi er utenfor Lab 13. Johanne skal og til Lab 13. Jeg setter meg i en kjedelig blå grim ventestol og parkerer Johanne ved siden av meg. Johanne er bydame, snakker pent og dannet. Snart 8 x 10 år er Johanne, jeg er bare en gutt enda – sier Johanne. «Hvorfor har du ikke motor Johanne?» Alle gamle små søte damer burde ha motor i rullestolen, en med futt i så de får luftet skjørtet og hyle litt i svingene. Ah.. trygdedyret mente hun var sprek nok til å dra seg med håndkraft rundt i terrenget. Faens trygdevesen! Når fikk de peiling på om hva som gir livsglede til små bydamer med pene blondskjørt og spenne i håret?

En lakenkledd blondy kommer ut en elektrisk dør og sier det er min tur. «Nei, ta Johanne først» svarer jeg. Det ble visst komplisert hørtes det ut ifølge lakenkvinnen. Jeg ser strengt på henne – ok, det var visst mulig allikevel. Og inn triller Johanne fra Strandgaten..

CT – en dings. Kjekk dings, innmaten surrer rundt i et vindu i den runde greia – jeg må ta på, men får kjeft fra bua med de travle inni. Må ligge rolig og hendene bak hodet må vite. «Pust dypt inn og hold pusten!» kommer det fra en høytaler. Jada, jada.. Og en gang til, så kommer hun ut og trykker på en knapp og bordet jeg ligger på kjøres ut av dingsen. Hm.. jeg kunne tenkt meg å lagt der litt til, studert sakene, men men.. tid er kun med turbo i Norge. Kler på meg og snakker litt med lakendamen mens plaggene henges på skroget igjen. Hun er koseligere nå, ikke så sjefete som når man ligger inni saken og puster eller ikke. Pene tenner og svak juksefarge på fyldige lepper – men de burde snart sprite opp klesplaggene her på sykehuset. Jaja, morna – jeg fikk det plutselig travelt med å komme meg ut i friheten igjen..

Det er en torsdag i desember – og solnegangen vil bli gullkledd ser jeg av formasjonene. Øynene følger med, på alt – selv i siste gir og faens fotobokser på annenhvert hjørne. La meg komme meg ut av urbane strøk og få puste fritt! Frihet – den føles større hver gang jeg kjører ut av fangarmene til labyrinthelvete som kalles sykehus. Håper på fred nå etter siste kontroll og 10 dagers magemareritt med antibiotika, magen er med en uke fri enda ikke seg selv igjen. Men jeg har lært å ikke feire før flagget heises av andre – min hårlange skoelskende lungeoverlegedame, grusom tittel. Hun ringer nok i neste uke..

Må bråstoppe for en blålysgjeng i travel fart – det var da pokker til styr og bråk med blåskjortene i dag! Plutselig svinger de inn i en busslome og skrur av sirkuset – kikker på de når jeg siger forbi – nei der sitter de bare og ler. Den ene onkeldusten ser på meg, jeg rister på hodet som svar, rett før fingeren kom opp, den lange skaldefingeren..

Kjører videre, en rød fossilaktig brøytebil freser på skrå rundt en rundkjøring, to ganger må til med saltlake. Småfrøkner i pølseskinn og tynne sydenklær svermer som alltid i venteglassburene til vinterskitne busser med svart eksos. En grå rumpeklipt puddel med refleks leker i selvmordtanker – jeg rekker å bremse. Svarte kråker i flokker trekker mot nattekvister i dalskoger bak runde fjell.  Månen er fremme og erter sola, men den er ynkelig tynn og gjør neppe store fremskritt. Sladder i en høyresving, fikk lyst – og ga meg lov, selvsagt..

Stopper ved havet og ser på måker i fjæra, og en knoppsvane som pusser fjærene. Lenger ute ror ærfugler og 3 lomvier. Angrer på at jeg ikke tok med meg kameraet. Været er urolig, solskinn og småskyer sloss om makten, et svakt vinddrag skvetter saltvann på issnerken i flomålet uten å gjøre inntrykk på glasuren. Langt ute i vest varsles morgenværet, det ser mørkt ut. Horisonten – øynene trekkes dit av seg selv, alltid. Der ute.. langt der ute..

Men friheten smaker godt på en gullfarget torsdagsettermiddag  i desember, håper den gjør det for Johanne og..

11 kommentar to “En torsdag i desember..”

  1. Doltå =) Says:

    Genial skriving og lesning :rose:
    Du skriver så ekte at jeg havner rett inn på sykehuset med deg🙂
    Håper du endelig får ett skikkelig svar nå.
    Lykke til🙂

  2. mirapisani Says:

    😆 Fin lesning. 😆

  3. Tante Label Says:

    Du skriver så en nesten skulle ønske en var gammel dame i rullestol…😉

    Håper du snart blir ferdig med sykehusbesøk og denslags. Jeg går og venter på svar jeg også, men fikk beskjed om at det kunne ta 4-6 uker, så her er det bare å være tålmodig…😀 Formen er forresten oppadgående..så jeg håper det varer! ( eller så er det bare fordi jeg har kosa meg hjemme et par uker..)

    Håper og tror at når vi begynner på det nye året, så springer vi om-kapp i Nordmarka….
    ( eller et annet vakkert sted..:-) Du hadde sikkert vunnet…men, men…etter nyttår skal vi jo begynne et nytt og bedre liv…😛

    *Klem*

    😛

    • Tor Vidle Says:

      Sier du det Tante Label? hehe, men takk🙂 Tviler på at jeg blir ferdig på en god stund enda, men sålenge det ikke går feil vei så får jeg tære på den tolmodigheten jeg ikke akkurat er kjent for.

      Så du er i en slags ventetid du og? Slitsomt å ha det i bakhodet, men håper og tror at det nok går bra og at du kan slappe av etterpå🙂 Viktig å slappe av og kose seg slik du nevner, tror det nok kan ha hjulpet deg.

      Løper om kapp? hehe – vel, ikke godt å vite, kanskje lot jeg deg vinne uten at du ante? Jeg er en luring der:mrgreen: Nytt og bedre liv – føler at kroppen og tilfeldighetene styrer selv samme hva jeg måtte foreta meg. Knall og småskader er jeg vant med, men når en får noe nytt som en selv ikke styrer over og sliter på hodet med all sin usikkerhet, jeg vet ikke om det er mulig å unngå slike tilfeldige ting samme hvordan man lever?

      Klem tilbake..

      Tor

  4. Penselsvingeren Says:

    Så koselig å lese, ble i godt humør av det.🙂
    En rullestol med skikkelig fart i hørtes gøy ut.

  5. Tante Bø Says:

    Ja det var trivelig lesning i en sen kveldstime. En underlig overgang til roen fra det lurvelevenet jeg kom fra : ))
    Men Tor … Du må ikke gi finger’n til de kara der. De er pinadø ikke til å tulle med. De eier ikke no form for humor :mrgreen:

    • Tor Vidle Says:

      Mange takk tante🙂 Pyttsann, jeg kjenner endel av blåskjortene, dvs noen kompiser fra tidligere av (de har daffet alle over i bedre betalte yrker nå) og vet at de og kan oppføre seg som knehøner og drive med garpestreker. Jeg holdt en gang på å kjøre ned en onkeldust i mørket som løp plutselig ut foran meg fra intet, han skulle stoppe meg, men var litt treg i avtrekkeren. Han korsfestet jeg såpass etterpå at han ble knallrød og særdeles ordknapp – i tillegg slapp jeg bot for å ikke ha med lappen, dvs jeg skjelte han ut grundig nok til at han glemte å skrive den ut selv om han skulle og stod der med blokka og pennen, dusten.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: