Vinterens magiske stunder..

Hun virket oppriktig bedrøvet den ene lille damen, hvorfor bibelmenneskene i vinter har lagt sin elsk på meg – en herdet ukristelig villmann, selveste urhedningen – er en gåte. Og hvorfor de alltid sender meg små søte halvgamle damer med dådyrøyne er en enda større gåte. Er det bare den typen i deres himmelske menneskereservoar? Eller er det en plan fordi de har funnet en av mine svake sider – nemlig at jeg ikke klarer å be små søte halvgamle tantedamer dra dit noe surt gror på busker. Men, de slipper ikke inn, hverken i kåk eller sjel. Og da blir øynene bedrøvelige, en slags autoreaksjon.

Den ene hadde til og med flettet seg opp med en lang og deilig flette for å la min andre svakhet fristes til å la dørterskelen bli vid og åpen. Jeg stålsatte meg og staheten vant – igjen. Dog, den fletten var stadig farlig nærme, virket som om det var planlagt og med vilje. Men hun tapte, og tok frem det siste våpen, nemlig de uskyldige deilige dådyrøynene. Selv da ble dørterskelen ikke åpnet for disiplene til deres Herre. Tror det var best for henne og – å innta skaldekåken med den fletta og de øynene er ikke helt ufarlig, tror jeg. Hun ville absolutt holde min hånd og be for meg, det gjorde det hele ekstra skummelt. Får håpe de nå på neste møte innser at de har tapt, og heller sender meg innpåslitne gubber som jeg kan peke ut veien de ikke vil gå og slenge igjen døren etterpå med en rå lyd fra de ville skogene..

Når morgenen starter som på bildet under – hvor skaldekåkens ene fløy bades i eventyrlys skapt av den våknende sol, oppveier storslagenheten i det vakre mye av verdens urk.

Vinterens lavlys skaper fantastiske farger, kontraster og deilige skygger. Den er ikke bare tung og mørk, særlig ikke her hvor alt er åpent og havet nær. Er solen med i dagen får man opplevelser som de andre årstidene ikke kan matche. Men øyeblikkene er korte og må bevisst gripes. Solen, lyset, gir kun kjappe glimt i disse korte dagene før lyset slukkes.

Kontrastene er store, men ikke bare skarpe og tydelig grensesatte, nei myke og varme kan de og være, selv i den hardeste kulden. Eneste ønsket er at de gyldne øyeblikk varte noe lenger så jeg rakk å se og oppleve de alle.

Det er så mange inntrykk jeg ville vist, men må begrense meg og velge noen få. Går jeg ut en tur er minnekortene fulle når jeg kommer hjem igjen. De største spektrene finnes antagelig ved havet på denne årstiden. Havets magi fungerer forsåvidt i alle årstider. Det uendelige, det som overlever alt, også oss..

Aldri er fargene sterkere og renere enn i vintersol. Og det samme gjelder purheten i skyggene og kontrastene. Man vandrer rundt i et fargehav hvor øynene og sjelen aldri slutter å undre seg over hvor fantastisk det hele er. Og sjelen min behøver alle fargene i verden for å trives – for å klare å leve fullverdig..

Som og på en melisdrysset stubbete kornåker hvor jeg møtte 5 fasaner, her er en av de. Aldri blir hannes fargene vakrere enn i vintersola og vinterens hvitaktige skjær som kler verdens gulv. Javisst kan kulden bite i menneskeskroget, vi er ikke skapt for å danse nakne i minusgrader. Men kler man seg noenlunde fornuftig er det levelig, og fargene man opplever er varmende i seg selv..

Ser man etter i de gyldne øyeblikk kan man oppleve inntrykk som ikke sommerens varme kan gi. Solen er for høyt på himmelen om sommeren til å kunne skape samme effekter. Men man må se etter, og ikke sove – ikke sove i gyldne timer, eller sekunder.

Selv grimme og direkte heslige menneskeskapte monsterverk kan mykes av i vinterlyset. Som under hvor en liten sjark er på vei inn i en travel havn som ellers drukner i grusomme byggverk vi mennesker har skapt – skjønnheten må i vår kroneverden vike for det effektive.

Skal disse få inntrykkene fra Skaldelandet i vinterlys og hvordan jeg opplever det avrundes på ærverdig og tankefull måte, blir det med et bilde jeg har kalt «Cornelia Playing in Sunset» – et av naturen underverk sammen med dens vakre vinterfarger. Det er virkelig en eventyrverden dersom man evner å se eventyrene..

Vi trenger noe ro og avbrekk fra vår travle verden. Og ofte behøver man ikke måtte reise i timesvis for å få gyldne øyeblikk til våre stressete sjeler og la de få påfyll av livgivende inntrykk. Tenker man etter, virkelig tenker – er vi mennesker like idiotiske som en isblokk som parkerer i Sahara for å slippe å smeltes av havvannet der vi har bygget vårt liv på materialismens høyborg og lar dette stjele våre blikk og tanker stadig mer og mer. Og vår levetid, ikke minst.

Avbrekk og inntrykk som i fargene her er ikke like selvsagte lenger som da vi bodde i huler og sølvpenger ikke enda var oppfunnet. Tiden går med samme fart som den gangen, men nå styrer vi lite av den selv og den ekte friheten er ofte kun en klisje vi prøver å overbevise oss selv om at er ekte, men den er et falsum og vi har feilet fordi vi er – er mennesker..

Musikk, må ha med noen som en myk ende på inntrykkene. Vangelis skaper vakre toner, og her med sin «Ask The Mountains» og innbakt i en av mine første videoer fra i fjor vinter.

15 kommentar to “Vinterens magiske stunder..”

  1. Bamse Says:

    Flotte bilder!

  2. lisel Says:

    Flotte bilder. 🙂 Og som alltid, skriver du fantastisk. Du har en levende måte å forrelle på..

    nydelig…

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Koselig at du likte det Lise, og ekstra koselig at du stakk innom. Håper det er bra med deg nå i vintertiden hvor frosten styrer🙂 Regner med at det er kaldt der nede hos deg og.

      Tor

  3. luxcat Says:

    Nydelige bilder, som vanlig.

    Dette med frihet er jeg ikke så sikker på… Våre forfedre var så mye mer avhengige av naturens luner, gode avlinger osv, der vi vet at staten soper oss opp om det går galt. At vår frihet føles borte er mer basert på egne valg (kanskje ikke så overveide valg, men likevel): Lån å betjene, foreninger etc, ungenes aktiviteter, kjøpepress. Det handler i det minste ikke om liv eller død.

    • Tor Vidle Says:

      Takk luxcat.

      Frihet kan sees fra en annen vinkel enn vi gjør – vi vet jo om nåtid og fortid – men fortidens mennesker visste ikke noe om fremtiden, vår nåtid. Det er mange aspekt rundt dette forholdet som favoriserer datidens naturlige frihet, en frihet de ikke kunne sammenligne med f.eks vår tids formularer (og krav) på det samme. De hadde heller ikke all verdens elendighet messet over seg fra alle kanter slik vi har i det moderne samfunn. Om de måtte jobbe hardt for å fø seg så slapp de å ha og bli minnet hvert minutt på materialismens sug og krav om mer glitter og fjas og alt annet som den saken innbefatter, men som bondefanger og skaper stress og annen uro og elendighet.

      Vi drukner i allslags input døgnet rundt, og klart det gjør noe med oss, både som enkeltindivider og som samfunn.

      Tor

      • luxcat Says:

        Jada, og jeg tviler ikke på det. Heller ikke på at en hel del mennesker føler seg ufrie og har bekymringer. Men så tenker jeg på for eksempel min bestemor, som begynte som tjenestejente da hun var seks år. Minimalt med skolegang, krigen, slitet, ungeflokken og ingen valg overhode, Og bekymringene var reelle (hvordan berge gård og grunn) og ikke skapte (hvordan få et nytt kredittkort så jeg kan dra til Syden).

        Jeg tror vi romatiserer fortiden🙂

        • Tor Vidle Says:

          Tja, vet ikke om jeg ihvertfall, (over)romantiserer fortiden. Man vli finne tragiske skjebner og elendighet i menneskeheten spor helt tilbake til da vi reiste oss opp. Hvis vi leter etter disse skjebnene. Fortiden er nok heller ikke kun svart/hvit – men heller ikke nåtiden er fargeløs, heller brokete. Mange mennesker er svært tilpasningsskapte, men på langt nær alle, og et av resultatene er at stadig flere føler seg lost i dagens samfunn, at de ikke hører til her som det hjemmet/samfunnet de innerst inne håpte de fant.

          Mye av poenget, tanken er at vi kunne hatt det bedre nå når vi har mulighetene, men mange av oss selger oss helt eller delvis til materialismetrollet allerede i ung alder og blir avhengige av å få ruse seg i stadig større doser. Men blir de oppriktig lykkelige i fangarmene er vel spørsmålet, lykkelige i sjelen, og uten sug mot friheten, den ekte..

          For all del, jeg er selvsagt en moderne gubbe selv – og synes det er mye gøy i det man drar kort for å få, men jeg lar meg ikke blindfange og trollbinde av glitteret. Det kortet gir er ikke den ekte friheten og gleden jeg tenker på..

          Tor

          • luxcat Says:

            Mulig dette var «skjebner» på Jæren, men i nord var det vanlig så sent som i 1930. Og kvinnene hadde vel aldri en reell frihet før vår foreldregenerasjon.

            Men jeg er helt enig med deg i, at vi kunne hatt en større frihet enn vi har, om vi ikke selv satte oss i gjeld rette etter konfirmasjonen, skulle være med på velforeninger, trening, birken osv (for å bevise vår vellykkethet) osv.

  4. Først og sist Says:

    Så flott, Tor..
    Øynene løper i vann..

  5. Princessroyal Says:

    Fantastiske bilder!

  6. oldis Says:

    Stikker innom på besøk i ny og ne, Tor.
    Og lar meg stadig imponere over foto-kunstene dine.
    Så kan bit-monstrene på et herværende fotoforum si hva de vil om kromatisk aberasjon, iso-støy, faenmanns oldemor og andre digitale bivirkninger..
    Legger man de brillene vekk så lar det seg gjøre å bli imponert over at du var der og fikk foreviget så stille vann som på bildet med de tre blåsene og trossa som går ned i sjøen. Hva som begynner hvor er jammen ikke lett å se. Litt mer vind så hadde det vært enklere å se, men da hadde ikke bildet gjort sånt inntrykk…

    Jeg husker også bildet av svanene en tid tilbake. Akkurat på det bildet regner jeg med at litt bruk av photoshop var involvert, men utgangspunktet må jo ha vært brukende også. Det bildet ga i alle fall meg mye, og jeg tenker faktisk litt på det når jeg kjører nordsjøvegen. Var det her han tok det, mon tro?. Eller kanskje her…?

    Likeså med dagens fasan: Dette hadde det selvfølgelig vært mulig å gjøre i photoshop, ved å tone ned fargene i alt annet enn fuglen. Men hvorfor, når naturen allerede har gjort det for den som gidder ta turen ut (med gode klær)?

    Bildet av skøyta på vei inn regner jeg med er tatt i Tananger, og jeg sitter her og kikker ut vinduet og lurer på hvor du sto når du tok det? Mener jo å kjenne igjen både supplybåten og en del av bygningene.. Men ikke si det. La meg heller fortsette å gruble!

    La meg avslutte med å uttrykke glede over at helsa ser ut til å komme seg.

    Oldis..

    • Tor Vidle Says:

      Koselig å få livstegn fra deg oldis, og takk for skryt. Vel, akkurat på det forumet er det veldig mange purunge bengler som har for kort livstid og erfaring til å forstå mangfoldet. Stor sett overser jeg deres uvitendehet, eller skalperer etpar av og til for morro skyld.

      Flate dager med sol langs havet kan gi mange muligheter for inntrykk, og særlig når sola står lavt. Det svanebildet jeg tror du mener er tatt på Reve forrige vinter, det overvintrer ofte mange sangsvaner på Jæren. Fasanhaner med sine eksostiske farger behøver lite hjelp i etterbehandlingen, de smykker seg såpass ut at det gir seg selv. Jeg skal ikke røpe noe siden du ber om det angående stedet jeg tok det bildet du nevner.

      Takk ellers, det går i museskritt fremover med div innlagte nye småskader, håper alt er bra med deg🙂

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: