Arven bæres i sjelen..

«Tyngdekraften er usedvanlig sterk i dag» – det var farfar som strevde med å heise magen opp med bukseselene, samtidig kikket han over brillene mot farmors to velsignelser som skjulte navlen hver gang hun beveget seg. Onkel P: «Uvettig er jeg blitt på en tirsdags regnete morgen, kan du begripe Fredrika lille, hvor min genialitet fra i går tok veien?» «Der Onkel!» Hun pekte på konjakkflasken i kråskapet med håndmalte gammelrosa syriner og en jomfru med vinger – begge deler er like sjeldne som et selvgående lik klokka kvart over på Tyskerbryggen. En fjern, men småtam oldaktig slektning av kjønnet «hann» i det han sjekker fronten på syttendemaitoget: «Sannelig mitt store redskap – den skreppen der i retning mot lyktestolpen (han peker med sin håndlagete elfenbensstokk som han knabbet fra hottentottene i ekspedisjonen det herrens skrå år 1923), har samme bekkenbensbygning og jurform som den franske jomfru jeg besteg i min tid som befal i den franske fremmedlegionen. Hvem har importert jomfruen og bekledd henne i Vossabunad?»

Er det rart man blir som man ble? Dog er jeg alene om de heldige tendenser omkring treklatringens kunst..

Man snapper opp der man ferdes som liten skald i familieterrenget, eller dets omkrets. Nå skal det sies at det var mer særpreg og stilfull snert over de ordsterke i foregange tider, nå kan selv småguttene i hurtig oppvekst banne på mer enn fem språk. Den gangen kom melken fra 3 steder i følge den eldste i slekten som enda kunne pipe fra beholderen på sydveggen: enten i brun flaske med metallokk, fra Dagros eller fra frøken Sofie – hvem frøken Sofie var, er enda en like stor gåte. Kanskje var hun ei budeie for alt hva jeg vet, han snakket alltid Sofie bort i palesuppe og nytrekte torskehjerner. Jeg klarte palesuppen som virkelig var god, og på den rette siden av god – og hjernen var ikke så ille som den skremmende så ut der den disset i sitt rom i fiskens hode.

Man ble klok av å spise hjerner, det het seg så. Men jeg klarte aldri å suge ut «øget» – torskens øyer. De slurpet han i seg med salig blikk, og gjerne blandet med den feteste gele fra en rød uer. Han elsket sjømat, mottoet var at «lever det i havet så fang det og dampkok det sakte». Etterpå rapet han og kikket ut vinduet på fjordabåten som dro forbi et steinkast unna, drakk svart kaffe, klødde seg på pondusen mens sigarrøyken laget smultringer i luften – og tok noen runder på toraderen før mathvilen. Maten fortjente ro mens den ble fordøyd mente han. Men ikke jeg – jeg var født uten anlegg for mathvil, og forsvant ut i terrenget – det var alltid nye trær å utforske, eller nye steder å ro for å fiske.

Jeg måtte bare passe meg for Evy, nabojenta med røde fletter og grønne øyne og tidlig anlegg av modne utvekster  – hun ville alltid være med – noe jeg ikke var enig i. Hun var for nærgående for min del. Men hun fikk alltid være med, selv i dag fatter jeg ikke min svakhet og hvor den lå. Ikke alt man skal, eller bør forstå – tror jeg..

Når man fødes må man ta til takke med den slekt og familie som følger med på lasset. Man kan ikke som baby stå på barrikadene og kreve en adelsliste, eller å få strøket onkel M fra listen. Eller tante M for den saks skyld – hun skulle alltid ha meg på fanget samme hvor mye jeg protesterte. Forresten, de alle hadde jo fang og satte meg der uten å spørre. Men den gangen tenkte man ikke på en babys rettigheter. De tok sikkert mitt søte smil som – ja et smil og ikke en grimaseprotest. Jeg var mye på utlån rundt forbi, eller innlån er visst mer korrekt. Hvordan mor klarte å organisere det hele er et under, kan ikke huske noe kartotek eller en låneprotokoll. Men jeg trivdes over alt, og var det snilleste eksemplaret i hele slektens historie. De skulle bare visst..

Oppveksten – den preger oss mer enn vi mange ganger tenker over. Jeg var utrolig heldig – og når jeg gjør noen sprell i voksen tilstand (noen ganger er jeg i barnemodus) så kan jeg ikke unnskylde meg med oppveksten, tvert om. Tror jeg..

I dag er de nesten alle farne til evighetens univers. Og det er først i fin voksen alder man finner ut at jaggu går klokka for kjapt. På samme tid forandres verden og de alle ville følt seg fremmede i dag, deres tid var en annen. Jeg tror ikke jeg ville nølt med å byttet tid. Den gangen ble alle sett, og de alle elsket for den unike de var. For den gangen var det ikke manko på unike mennesker, virkelige originaler som bare var seg selv hele tiden, døgnet rundt. Samme hva man leste i avisen, eller hva lyd det kom ut av radioen. Alle hadde tid til alle på en naturlig god måte.

Nå i overfloden har vi knapt tid til oss selv, langt mindre til alle andre. Hvis noe verdifullt er tapt, så er det dette at alle hadde tid til å se alle på en naturlig ekte måte – selv skipperne på fjordabåtene, enten det var Sæbø, Herdla, Manger, Kommandøren, Bruvik eller de andre, hilste med fløyta når de pløyde forbi farfar på neset – eller den lille skalden på fjorden som pilket torsk. Dog er jeg usikker på om de hilste på skaldespiren eller kjeftet når de måtte seile rundt den lille villmannen som nektet å flytte seg fra «Torskehullet» som farfar kalte det.. 

2 kommentar to “Arven bæres i sjelen..”

  1. Tante Label Says:

    Oppveksten preger oss mer enn vi liker å tro…
    men det finnes unntak…😆
    Jeg har mange gode minner (som deg) fra besteforeldre, tanter og onkler, men de er alle borte i dag…
    Jeg håper jeg også kan bli en sånn gammel «skrulle» som blir husket…😉
    Jeg savner også den tiden da folk hadde tid til å slå av en prat…
    nå er det ofte ikke mer enn noe fraser, så haster vi videre…
    Nå går tida så fort at det føles som om vi tar frem julepynten annenhver måned…😉

    *Nattaklem*

    • Tor Vidle Says:

      Ja den gjør nok det Tante Label, både på godt og vondt. Selv er jeg heldig, mens andre kan være uheldige og bli preget av dette hele livet.

      Skrulle? Nei «original» heter det:mrgreen: og da med positivt fortegn.

      Det er dessverre blitt et forferdelig travelt samfunn, hva vi haster etter er ikke alltid så lett å hverken se eller forstå. Og det blir lett en selvsentrert og overfladisk helhet som et resultat. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å se bort fra at årsakene kan ofte være materielle krav og ønsker. Og det har selvsagt en smitteeffekt i en samfunnsstruktur som vår. Samtidig faller mange av lasset og føler at de ikke når opp til lista..

      Klem tilbake, og håper du får en god dag🙂

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: