Infeksjonshelvete..

Det er tirsdagskveld, telefonen ringer. Det er min lungeoverlegedame med skoene og håret. Prøveresultatene er klare – pusten stopper med ildvannet som renner i nakken. Ingen unormale vevsresultater. Jeg holder pusten enda – hun spør om jeg er der? Jo, er jo det, men – ikke noe? Sikkert? Ja, men.. de fant noe. Holder pusten igjen. Bakterier. Infeksjonsbakterier. Tankene surrer i utakt noen sekunder – infeksjon? Men jeg har ikke høy crp, ikke feber..? Hun svarer at det er fullt mulig, altså ha infeksjon i lungene uten at det er synlig på crp eller annet. Jeg våkner sakte, og spør om og om igjen – om «ingen tegn på kreft». Kan liksom ikke helt la det sige inn som virkelighet. Det lettet nok veldig, sier hun. Svarer at etter et halvt år i usikkerhetens jævlige verden så ja… men..?  Hun snakker, og snakker – jeg tenker..

Etterpå kan jeg ikke helt la det sige inn, tro på det. Det har vært så mange opp og ned, usikkerheten og liten tro på legene der inne. Men, et halvt år med infeksjon i lungen, et halvt år med lungebetennelse. Et halvt år i helvete jeg kunne sluppet hvis de tok sitt ansvar den gangen for et halvt år siden. Blir forbanna og får lyst til å ringe legen som var ansvarlig den gangen og be han forklare seg – og så be han dra ditt de koker mennesker i sorte gryter. Men, det forandrer ikke noe, ringer heller rundt til familie og venner, de som er bekymret og venter på svarene de og.

Onsdag, i dag. Har vært inne på sykehuset og hentet resept på 10-dagers krutt for å knekke bakteriene. Men vil de virke? Hun sa at da de skrev (eller hev) meg ut den gangen var det feil tabeletter de ga med meg hjem, de som skulle knekke resten, de jeg tok i fjorten dager. Som om jeg ikke visste selv! De bare gamblet..

Kjenner at jeg er virkelig dønn sliten av alt nå, men klarer ikke enda slappe helt av, eller tro på resultatene. Lang tid i uvisse og forskjellige tydninger lar seg ikke kvele og kastes på et øyeblikk. Og ikke minst etablere en ny tro på legene der inne. Men det kommer kanskje med tiden. Egentlig tror jeg ikke på noe enda før jeg merker og ser at noe positivt skjer med kroppen. Akkurat nå føles det slik, men kanskje jeg våger tro litt etter en tid?

Jeg må kjøre en tur, har lovet mammaen til lille krølla å hente henne i barnehagen, det er ihvertfall noe som gir meg ekte varme og glede –  får meg til å smile og le, ekte..

25 kommentar to “Infeksjonshelvete..”

  1. luxcat Says:

    Håper virkelig det «bare» er en infeksjon. Samtidig er min tro på leger og sykehus omtrent som en svoren ateists tro på Gud…

    Pappa fikk også beskjed om at alt var i orden, etter en lungevevsprøve. Så kontra – røntgen viste en svart flekk. Så sa de tub. Ny lungevevsprøve hvor de igjen testet for kreft OG tub, det var ingen av delene i følge prøven, men likevel holdt de på sin tub-diagnose til lenge etter at han begynte å hoste blod. Enda en lungevevesprøve hvor de gikk dypere, og vips: Lungekreft!

    • Tor Vidle Says:

      Det er både trist og tragisk det som skjedd med din far Luxcat. Dessverre har jeg hørt flere lignende historier, og dette samt mine egne erfaringer med legene gjør at jeg stoler ikke på noen knapt, ikke 100% ihvertfall – og er derfor alltid på vakt og gjør mine egne vurderinger. I tillegg spør jeg mye og viser kritisk adferd for å la de vite at jeg «følger med og er våken og klar» og ikke godtar enkle svar og løsninger uten videre. F.eks da jeg lå inne i sommer gikk det ikke mange timene før jeg måtte få ny lege, jeg godtok ikke den førstes væremåte og selvgodhet ovenfor pasientene.

      Hvis jeg skal være konkret om de tingene som peker i positiv retning i mitt tilfelle:

      I slutten av mai var jeg inne og tok røntgen av lungene pga jeg hadde brukket noen ribbein og da sjekker de ofte om lungene kan være punkterte. Nå i ettertid ble de røntgenbildene langt viktigere enn man da ante. Bildene i mai viste helt rene lunger, altså ingen tegn på noe som helst galt. I begynnelsen av juni fikk jeg så lungebetennelsen som til slutt gjorde at jeg ble innlagt i slutten av måneden siden ingen av antibiotikakurene jeg fikk virket mer enn litt overfladisk. Og da tok de nye røntgenbilder som så viste en fortetning i høyre lunge (hvit fortetning). Dette er vanlig at vil vise ved lungebetennelse.

      Det er altså ca kun en måned mellom de to røntgenbildene av lungene, hvor det første settet viste ingen fortetning. Alle legene jeg har snakket med etterpå mener at en måned er alt for kort tid til at det skulle være kreft – kreft kan som kjent utvikle seg kjapt, men ikke så kjapt i den skalaen har alle vært enige om. Men ingen kan som kjent være 100% sikker før prøver er tatt.

      Dessuten: I oktober viste røntgenbildene at endelig var fortetningen tydelig minket endel i omfang, jeg har sett alle bildene selv og kan se at noe skjedde da. Og som de antydet: Kreft minker ikke av seg selv, den øker. Men igjen, prøver måtet tas pga sikkerheten, noe jeg og presset på med.

      Prøver ble tatt som nevnt i innlegget, ingen sykelige forandringer i celler ble oppdaget, men de fant noe viktig, en bakterieinfeksjon. Og en bakterie som ikke «vanlig» antibiotika er nok til å knekke, jeg har fått en type som er en slags «utvidet» utgave. Det som for meg er litt uforståelig er at man kan ha en slik infeksjon (eller lungebetennelse) uten at noe viser på blodprøver, og uten at man har feber. Det er visstnok mulig etter svarene jeg har fått på det spørsmålet. Tiden vil vise om denne kuren gjør sin nytte.

      Hadde de ikke funnet en infeksjon ville de måtte gått inn dypere i fortetningen (inn fra siden av). Dette forstod jeg av legen jeg har der inne, men jeg tolket det vel slik mellom linjene at hun også pustet litt lettere etter å ha funnet en konkret mulighet som kan være årsaken, for jeg har ikke fått den 100% rette typen i forhold til bakterietypen tidligere, ikke engang da jeg lå inne.

      Nå skal jeg inn igjen i første halvdel av desember til ny CT, så vi får se da. Men selv må jeg for egen del prøve å tro litt på at det nå er på rett vei, ellers blir jeg halvsprø i hodet og får ikke puste, leve. Samtidig vil jeg ikke slutte å være på vakt, eller godta hva som helst før utviklingen viser 100% sikkert at det ikke er noe mer alvorlig.

      Tor

      • luxcat Says:

        Ja, klart man skal ha troa, men samtidig være kritisk når man vet at det gjøres så mange feil. Og det høres jo ut som at du har funnet balansegangen der, og ikke finner deg i alle slags svar i hytt og pine🙂

        Dessuten har du oddsene på din side osv., og det finnes da bakterier som vanlige antibiotika ikke tar. Krysser fingrene at du får feire en jul med full visshet om at alt ordner seg🙂

  2. Annaps Says:

    Så fint å høre at det går bra med deg. Og du må ha tro på det legene sier, for nå har dette pågått så lenge at det er på tide å slappe av. Du får stole på at de stiller flere rette diagnoser enn feil. Håper du ser litt lysere på livet nå. Trøsteklem🙂

    • Tor Vidle Says:

      Jeg må prøve selv å slappe litt av nå Annaps, men å stole 100% på legene der inne blir neppe aldri aktuelt for min del, jeg synes de gjør for mange tabber og tar for lett på mange ting. Jeg husker og alle problemene jeg hadde da mor lå der inne og hvordan jeg måtte hele tiden sloss mot uansvarlige leger som ville sende henne hjem uten at hun kunne ta vare på seg selv. Jeg «vant» til slutt, men andre pårørende som ikke er like sterke ville antagelig gitt opp etter alt presset fra de såkalte «faglige».

      Takk for trøsteklemmen🙂

      Tor

  3. Doltå =) Says:

    Godt å høre at det «kun» er en infeksjon, og at du nå skal få medisiner så du blir frisk igjen. Synd det har tatt så lang tid på noe som kunne vært ferdig for lenge siden. Men krysser det som er for at du skal få helsen tilbake igjen.
    God bedring :rose:

    • Tor Vidle Says:

      Jeg har noe å forholde meg til nå Doltå, men samtidig har dette tatt så mye tid, og min erfaring med legene er såpass dårlig at jeg ikke helt vil kunne slippe ned skuldrene, ikke enda, jeg behøver en 100%’s sikkerhet, en jeg også ser med egne øyne.

      Takk for bedringsønsket🙂

      Tor

  4. Ronja Says:

    Se det ja, det ble jo godt nytt å høre fra legen din, og jeg mener du skal tro på det. Når antibiotikakuren er over så går det nok bare en vei, og det er fremover. En i min familie har hatt en lignende lungeinfeksjon som den du beskriver, og var syk leeenge uten at legene fant ut hva det var. Men etter en skikkelig «hestekur» så kom bedringa sakte men sikkert.

    God bedring.

    • Tor Vidle Says:

      Jeg har forstått at det er mange som sliter med lignende og f.eks fortetninger pga lungeinfeksjoner som ikke går tilbake i løpet av rimelig normal tid. Og kanskje er det slik at ved visse bakterietyper vil disse ikke forsvinne helt før rett kur er brukt. Det finnes mange typer bakterier som kan gi lungebetennelse, og med noen av de nytter det ikke med vanlige antibiotikakurer.

      Jeg klarer ikke enda tro helt på at dette er hele løsningen på den lange saken, men jeg må prøve for egen del å tro litt om ikke annet.

      Takk for bedringsønsket.

      Tor

  5. skien_m Says:

    man blir skeptisk til de legene noen ganger,men de gjør ikke alt feil så unn deg selv å tro litt på at NÅ har de endelig fått fingeren ut av ræva og funnet løsningen 🙂 det ordner seg nok tor..en påfyll med edle cognac i glasset er på sin plass..senke skuldrene og føle litt på lettelsen..de beste ønsker herfra om at alt blir supert etter kuren.

    • Tor Vidle Says:

      Jeg skal prøve å slappe litt av, men dette har hengt over meg som en tung sky lenge nå, så det må nok litt mer til både av resultater og tid før jeg våger slappe helt av.

      Takk for gode ønsker🙂

      Tor

      • skien_m Says:

        forstår deg godt tor for den uroen er ikke mye artig for å si det slik.man blir engstlig og urolig.
        du får prøve å senke skuldrene..det er sikkert lettere sagt enn gjordt,men tenk slik..resultatet av hva de har funnet ute er hvertfall ikke så ille som du fryktet 🙂

  6. tanjazi Says:

    Utrolig kjekt å se at det ikke var kreft ihvertfall,og jeg skjønner godt din skepsis til både leger og prøver.Men satser på at du senker skuldrene i den nærmeste framtid og merker virkning av medisiinen no som du har fått den rette:-)
    Kos deg med lille krølle:-)

    • Tor Vidle Says:

      Jeg prøver tanjazi, for min egen del. Men det må nok mer til før jeg slapper helt av. Det er altfor mange feildiagnoser som skjer, hver eneste dag. Men jeg må prøve å vri tankene.. litt.

      Tor

  7. trultemor Says:

    Ble du beroliget Tor?

    Jeg har lyst å glede meg over disse gode nyhetene; men vettu…jeg er skeptisk:/
    Er du ikke millimeteren bedre etter denne kuren, så må du mase igjen. For med alle dine antibiotkakurer, så skulle det vel ikke være mulighet for mere infeksjon i din kropp nå??
    (Med mindre ditt immunfosvar er helt blåst)

    Men jeg HÅPER at denne historien nå skal være over og at du kan legge bekymringer til side.
    På tide at villmannen blir villmann igjen;)

    Stor klem!

    • Tor Vidle Says:

      Innlegget og svarene mine her tyder vel ikke på at jeg ble «veldig» beroliget Trultemor.

      Men ser jeg nøkternt på det: Det er funnet en bakterie som ikke skal være der. I det minste er det noe konkret som skal kunne ryddes av veien. Og de tingene jeg skrev til luxcat. Slik sett er det ikke noe direkte konkret jeg kan si at peker på noe mer alvorlig – men, tankene gjør sine vurderinger og refleksjoner samme hva man selv prøver å tvinge de til.

      Og ja, de får ikke fred for meg før jeg vet at dette er blitt historie. Som jeg skrev lenger oppe skal jeg inn til CT igjen om ikke så lenge. Og legen jeg har nå er heldigvis av den aktive typen som ikke lar være å snu steiner.

      Antibiotikakurer – jeg har ikke telt de jeg har hatt, men de er ikke få nei, hehe og uff. Hadde de bare brukt sitt ansvar og tatt disse prøvene da jeg lå inne så ville de sett at de stappet i meg liter på liter med feil type.. Jeg har hatt lungebetennelse før, men aldri noe som er i nærheten av dette.

      Klem tilbake🙂

      Tor

  8. m-l Says:

    Ct er den mest avanserte metoden å undersøke visuelt, og med biopsi i tillegg så har du endelig noe konkret å forholde deg til, og jeg blir glad for å høre de, tross alt, positive nyhetene. Jeg forstår en slik type uvisshet og den belastningen det medfører over så lang tid. Nå må du hvile ut når du endelig kan senke skuldrene..

    Vær snill med deg selv også.. 🙂

    • Tor Vidle Says:

      Jo, jeg har den bakterien å forholde meg til m-l, det er i det minste noe konkret endelig. Men jeg klarer ikke slappe helt av og tro på at nå er det avsluttet. Jeg skal inn igjen om ikke så lenge til ny CT, men tror at det er for nærme kuren til at fortetningen er borte. Normalt behøver fortetninger pga lungebetennelse 6-8 uker etter behandling før de er borte. Det er visst heller ikke sikkert at den vil kunne forsvinne helt, er mange som får arrdannelse etc etter en kraftig lungebetennelse. Jeg kjenner ei på under 30 som fikk en sak i lungesekken som aldri går bort og som de overvåker med stadige kontroller.

      Ja🙂 , skal prøve å være snill med meg selv, men du vet meg og det forholdet..

      Tor

  9. lillesøster Says:

    Gratulerer, Tor Vidle, jeg glad på dine vegne! Jeg skjønner ikke hvordan du har «overlevd» å gå rundt med bakterier i et halvt år? Jeg fylte 17 ca. samme måned, eller måneden etterpå, at jeg ble innlagt på sykehuset, og etter å ha gått gjennom alle de førsvørta blodprøveglassene, som jeg lurte på om var oppe i hundre – med nåler som alltid var for tykke for blodårene mine, så det var vondt – og alt det andre, så klarte en lege å kutte et av drenene mine. De stakk inn et rør med pigger på tuten rett inn i brystkassen min, over brystet så det sa «knekk», men jeg husker ikke hvorfor. Kanskje hadde jeg et dren der, for jeg hadde makan hull, to stykk, som i dag bare er arr, under armen, omtrent der mellomgulvet, magen, går over i å være brystkasse, ribbein, for å suge ut materie; drenering, men da legen dro ut det ene dreneringsrøret samlet all materien seg opp og jeg begynte å få feber og ble ganske dårlig. Mamma så veldig bekymret ut, for jeg holdt kanskje på å få lungebetennelse? Jeg var nede i 46 kg og jeg er ca. 1.75 høy, så jeg var temmelig tynn. Heldigvis gikk det bra. Senere på sommeren, for jeg tilbrakte stort sett hele sommeren av 86 der, «inn og ut», stakk en lege inn en sprøyte med lang nål inn til området hvor «lungeveggen» er for å sjekke at det ikke var noe materie, tror jeg, noe som er skummelt, for de kan punktere lungen. Ca. 5 år senere fikk jeg lungebetennelse for første gang, har ikke hatt det siden, og jeg har aldri følte meg så elendig som jeg gjorde da, så hvis du har gått slik i et halvt år, da er det ikke rart at du er sliten! Du er nok en tøffing! Pust og gled deg over livet!🙂 Kanskje får du til og med ansett en budeie?

    • Tor Vidle Says:

      Takk Lillesøster🙂 . Nei du spør godt, et halvt år med bakteriene, kanskje ikke så rart at jeg føler meg kroppslig som om jeg har jogget 5 ganger rundt kloden uten å sove eller ta pause. Og det er litt skremmende at folk kan ha slike bakterier i seg uten at noe som helst viser på blodprøver. Er det noe jeg har tatt mye av på sykehuset så er det blodprøver, litervis må det være snart. Men ingenting galt med prøvene.

      Huff, det er litt av en historie du forteller, du har sannelig fått din del av sykdom og motgang. 46 kg og 175 høy, det hørtes slankt ut, veldig. Du hadde nok en stor belastning på kroppen pga sykdommen. Ja de stikker inn en lang nål fra siden av for å enten sjekke eller ta prøver, de sier det kan vær j*vlig vondt, særlig hvis de punkterer lungen i tillegg. Sist jeg var inne for røntgen snakket jeg med en mann som hadde en drens i hver lunge, han sa det var ikke så vondt når de stakk de inn, men grusomt når de tok de ut.

      Håper du slipper flere slike vonde og skremmende opplevelser.

      Nei, hvis det stemmer at det «bare» er den bakteriegreia så ja, det har vært et tøft halvår. Jeg prøver å slappe av litt nå, men det kommer ikke på en to tre etter så lang tid.

      Tor

  10. lillesøster Says:

    5 ganger rundt kloden, ja… men det er ikke synd i meg, for jeg har veldig snille foreldre som var hos meg, min far var i Nord-Norge, men brydde seg og ringte og hilste, og min mor var der hele sommeren, samt mine storesøstre, min storebror og en av onklene mine som var innom. Han kom inn med sitt lure smil rundt munnen og begynte å synge: «I en seng på hospitalet, liten pike….», husker ikke, men… det gikk verre for henne.

    Da jeg kom opp til Nord-Norge igjen, «tvangssendt» tilbake etter å ha prøvd meg på et mer eller mindre «lykket» arbeidsliv, gikk vekta opp. Jeg fikk til alt hell en kjekk, men eksremt «masete» gymtrener som pisket oss hele uka på gymnaset. Jeg lurer på om vi hadde fem timer i uka? Svømming i ett kjør hele tiden, springing hele timen, for han var fotalltrener av yrke… I tillegg, siden jeg var interessert i musikk, tok jeg noen timer med sangtimer på musikkskolen, og «damen der» kommanderte oss til å ta pusteøvelser for sangteknikkens skyld; brettet opp magen sin og viste hvordan den skal flagre når du puster rett, ikke syng med halsen, men bruk mellomgulvet som støtte… grøss… og så avslutning med»: «Joy to the world», flerstemmig, og «Et exultavis et spiritus deos…» eller hva det nå var, som avslutning til sommeren i aulaen på gymnaset og i rådhuset. Det hjalp på pusten, de to «tyrannene» der… Ikke så gale at det ikke er godt for noe». Da det hadde gått ett år hadde jeg faktisk 98 prosents lungekapasitet, noe jeg syntes var helt utrolig siden jeg hadde fjernet 2/3 av høyre lunge, men «spidometrien» (spirometri? Speedo Gonzales?); lungekapasitetsmålingsmaskinen viste det.

    Ja, nå har jeg takket Gud, så nå blir det happy ending og fest i helga, så snart du er litt mer opplagt, ikke sant?

    • Tor Vidle Says:

      Du har sannelig opplevd mange sider av livet Lillesøster🙂

      Gym – jeg var det sorte fåret der, hatet standard idiotisk gymlæreropplegg og gymmet på min egen måte i trass – og den unge og spreke (han var og fotballtrener som din) gymlæreren måtte bare bite i eplet siden jeg tross alt slo han og alle andre i alle øvelser:mrgreen: Dvs når jeg gadd leke med de.

      En gang sparket jeg ballen opp i skolegårdens høyeste gran fordi jeg ble sinna på gymlæreren som kjeftet på feil elev, den satte seg perfekt fast i toppen (som planlagt), dermed klatret jeg opp og parkerte der oppe for å nyte utsikten. Gymlæreren krevde å få ballen ned igjen, men jeg nektet og ba han komme å hente den, noe han selvsagt ikke våget:mrgreen: Alle de andre ungene syntes det var morsomt og lo. Jeg tror jeg var 10-11 den gangen. Til slutt hentet han rektoren, men han visste at jeg var en liten vill, men snill luring tross alt, så han bare ristet smilende på hodet og ruslet tilbake til kontoret sitt. Jeg fikk nesten aldri «straff» – sikkert altfor lite, men de fleste gangene jeg gjorde «opprør» så visste de innerst inne at jeg hadde rett i å reagere. For som regel reagerte jeg på urettferdig behandling av en av de andre ungene. Tror faktisk at de hadde endel respekt og sympati for den lille skalden som var som uberegneligheten selv.

      Har du fjernet 2/3 av lungen? Uff, stakkars deg, det visste jeg ikke. Håper du ikke har plager pga det i dag? Den måleren er nesten håpløs, det handler mer om teknikk enn reelle resultater har jeg funnet ut. Med rett teknikk kan en få den høyt den ene gangen, med bom blir det dårlig i neste omgang. Stoler ikke noe på den greia, det er for tilfeldig.

      Føler meg litt bedre i dag, men vet ikke om det bare er i dag eller noe som vil fortsette, tiden vil vise..

      Ha en fin helg!

      Tor

  11. tanjazi Says:

    Det er også sunt å være kritisk,særlig når du har gått igjennom så mye som du har gjort med alle div.prøver.Det er altfor amnge som sier javel,jada,ok,greit osv.når det gjeler leger.Du legger tros alt livet ditt i deres hender og lar dem bestemme,men husk,t til syvene og sist er det din kropp,det er du som kjenner den best,vet når det er noe som ikek stemmer.Vel,håper ihvertfall at no vil denne kuren ta bakteriene og jage dem på dør,så du kan få fred i kroppen:-)

    • Tor Vidle Says:

      Ja, sunt kritisk, og det er jeg – men det er en balansegang mot å bli hysterisk kritisk som kan blinde realitetene. All ventingen på svar og resultater er slitsomt, å gå der i det uvisse og la tankene få frie tøyler.

      Håper det er svaret med denne kuren, men jeg vet jo ikke før tiden vil gi det svaret, så det blir fremdeles å vente..

      Tor

  12. lillesøster Says:

    Takk, er det helg nå? Nå som jeg har sluttet på praksisplassen er jeg plutselig ikke helt sikker på hvilken dag det er, men det står jo her på SOL; ja, det er vel fredag. Hver dag er en fin dag, nei, det er ikke sant – «Friday night’ s gonna be all right»… håper jeg for deg.

    Du høres ut som en «likandes» unge. Du ville kanskje ikke ha mobbet meg. Barn kan lett være litt røffe, og så vet man ikke alltid hvordan andre oppfatter en. Noen har kanskje misforstått mitt alvor, selv om jeg kunne tulle mye også, som noe negativt – men ett fett, jeg håper magen din roer seg ned.

    – Nei, jeg har ikke 98 % lungekapasitet lenger, tror det var 90 for et par år siden, da jeg… husker ikke hvorfor, jeg tror det pep når jeg pustet, jeg var kanskje litt allergisk, høysnue, følte meg veldig sliten, orket nesten ikke å stå på føttene pga søvnmangel og stress i hverdagen pga alt som har vært med å springe etter en autistisk sønn og to krangelete jenter, som – en av dem – er ekstremt nattemenneske, bare måtte stå å spise mat ved siden av meg kl. 03 om natta, hver natt, når ikke sønnen min tisset seg ut… og støy resten av dagen fra all verdens apparater…. Åh…! Men, merkelig nok ble alt det der borte, jeg har ikke vært allergisk om sommeren de siste to år, det piper ikke lenger, jeg er sprekere, selv om jeg ikke trener. Jeg har gått i fem trapper det siste året hver dag, så og si, og det går fort pga at jeg har relativt gode lårmuskler, men jeg er alltid mer andpusten når jeg kommer opp enn de andre, så det kan være litt vanskelig å snakke uten å virke «nervøs el. stresset», fordi det tar lenger tid å få pusten igjen. Har jobbet sammen med en dame som ikke hadde hatt astma på 17 år, men fikk det tilbake når hun begynte i samme jobb som jeg har vært i, fordi det er så eksremt mye stress og mas der. Hun gikk hele tiden og gispet etter luft. Hun kan ikke ta fly, for hun er redd for at hun kommer til å kveles. De skjønner ikke rundt henne hvor ille hun har det, for hun virker så veldig glad og rask; går fort, men hun har det ille… Hun tar heller heisen opp. (Første gang jeg så henne stod hun i en sky av damp som så ut som røyk og smilte: «HEI!!» Jeg lurte på hva slags rom jeg hadde kommet til? :-))

    Du får ha ei god helg, du og.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: