Monumenter.

Legender – det finnes mange av de. Som regel blir mennesker legender etter sin bortgang, fordi vi er skapt slik at vi liksom forstår de bedre etterpå, tror det er forklaringen. Jeg er visst og blitt en legende – og til med så lever jeg enda. Han sa så i dag, ikke at jeg lever, men er en legende. Monumental, neste blir vel at han vil reise en bauta med hoggete ord om legenden. Vel, selv om jeg har hørt det før så lukter det smisk – men det er for sent, jeg ombestemmer meg ikke – og tar ikke en ny mange års oppbygging igjen for det de selv ikke klarte etter jeg avsluttet den saken. Deres håndkle er kastet, de gir opp – det gikk ikke uten «legenden». De om  det, jeg returnerer ikke, selv ikke om de hugger en byste og setter høyt på Jæren som et monument. Det er vel slik for de fleste av oss, noen områder er vi nesten umulige å matche. Men det tok 11 år av mitt liv å bygge herlighetene opp, det får være nok – ikke min feil at de ikke klarte å gå i mine fotspor etterpå. I grunnen litt irriterende at de ikke klarte i det minste å holde stand det jeg brukte 11 år på. Idiotene.

For noen mennesker er monumenter og ettermæle et søkende, et livsmål – jeg bryr meg null og lever nå, ikke etter min død. Man kan ikke viske ut hva man har bedrevet i livet, det er korrekt. Men det var ikke mitt mål eller tanke å tenke hugget stein. Livet jobbmessig består av stadier man går inn i for så å gå ut igjen når man føler seg ferdig, og så videre til et annet, noe nytt. Jeg må ha utfordinger ellers kjeder jeg meg før 3. solnedgang. Å gå bakover er ikke min greie. Forsåvidt er jeg for min del ferdig med de fleste stadiene – ihvertfall for nå.

Vel, nok om de potetene.

Jeg skulle på havet det høstblå, pilketur etter juletorsken jeg spiser alle dager utenom juleaften. Blir aldri lei av torsk, men den ene dagen i året får den ikke. Men… så kom jeg på at det var fremdeles en «bit» av et av mine mange tak jeg burde fikse før vi drukner neste gang – her er så mange tak, og noen litt for flate. Så jeg kjøpte heller en pose nykokte kreps og entret det slitne taket. Best å ta det mens de har meldt finvær hele uka, dessuten skal jeg inn på sykehuset igjen uti uka, gudene vet hva som da skjer – kanskje glemmer de igjen en teskje eller en lampe nedi lungen. Man hører så mange skremselshistorier om verktøy som ble forlagt.

Jeg er nå på fornavn med hele avdelingen snart, dvs de «kjenner» meg, mens jeg sliter med å kjenne de. Jeg prøver selvsagt å lure de, men de er noe sleipe og hittil har jeg mislykket. Og hittil er alle som kjenner meg kun kvinner, har ikke snakket med eller sett en eneste mann på den avdelingen. Merkelig. Til og med på røntgenavdelingene er det bare det andre kjønnet. Det er noe som skjer hver dag, dvs de ringer og forandrer på tider og det de sa i går stadig vekk, og nye lapper kommer i posten om nye timer til ditt og datt, ny ct igjen og. Kan snart bare flytte inn. Men ingen vet enda hva jeg feiler, hvis jeg feiler noe da. Joda, det er den fortetningen som sakte går tilbake. Men det er jo gammelt nytt. Jeg har funnet ut at hver gang jeg har vært inne hos min lungeoverlegedoktorinne  og vi har blitt enige om noe, så ringer hun senere og da må vi bli enige om noe nytt igjen. Årsaken er at etter at jeg har gått så har de et møte og diskuterer meg og blir enige om gjerne noe helt annet. Trøsten er at et team av høye leger må være bedre enn bare en. Eller – kanskje de sikrer seg mot tabber slik at de tar de på felles kappe og ikke alene? Det får så være, jeg vil ha et konkret svar og få fred i hodet.

Nok om det og.

Her er et ekte monument – solen som har lagt seg i Jærhavet. Siden jeg ble okkupert av papp og klissent svart asfaltlim ble det som sagt ikke havtur. Men jeg tok et bilde av solnedgangen hjemme fra kåken – mer rett så er solen der allerede under horisonten, men den lyser enda opp Jærhimmelen med sine vakre kveldsfarger.

Høst og vinter gir nesten alltid spetakulære solnedganger, sommeren klarer aldri samme kunststykke selv om de er heller ikke å forakte. Fargene skifter kjapt og blir dypere jo lengre under horisonten solen er. Bare 5 minutter etter at jeg tok dette var himmelen dyp rød, men da stod jeg og vasket hendene i whitespirit. Hvis man bruker vidvinkel og har fritt utsyn til begge sider av horisonten,  får en og med seg krummingen av kloden (dette er ikke tatt med vidvinkel). På Jæren ser man like til endes, eller hva ordtaket nå er. Men solnedgangene gjør seg best sett i fra en av de mange strendene, særlig når alt og en selv blir farget rød.

Jeg spiste en marsipangris i dag (the fat size) mens føttene dinglet utover takskjegget – de smakte bedre før synes jeg, da jeg var liten og grisen var laget av mor og jeg hadde sveivet mandelkverna. Nå har de en smak av kommersielle aner, litt Ikeasmak kanskje? Monumental blir den garantert ikke..

Nok om nok – nå skal jeg se på Vicki Butler-Henderson som vrenger sporstkjerrer i ville hyl på en bane. Hun har en herlig latter og like herlige hyl når hun burner rundt svingene – hun er på auto-opptak hos meg. Jeg er en eksklusiv fan av henne, dvs av de herlige hyl og lattersalvene fra den friske engelske budeie, dog et minus: Hun har ikke flette..

2 kommentar to “Monumenter.”

  1. Tante Label Says:

    Åh…nå fikk jeg lyst på marsipangris…😆 ( kommer til å kjøpe en i morgen..garantert! )

    Dere har noen fantastiske solnedganger på Jæren. Det hender at jeg får et glimt av de her også, men de blir sjelden foreviget av mitt kamera…( synd igrunnen)

    I dag har jeg hatt avlastning, men måtte jobbe likevel…( er kontordame for gubben av og til )
    Men det kan være lurt å få UT noen fakturaer også…😉

    Nå skal jeg bare jule-shoppe litt på nett..og så er det rett til køys! (..trur eg..😛 )

    *Klemz*

    • Tor Vidle Says:

      I dag ble det pølser, marsipanpølser med sjoko, de var bedre, hehe

      Ja det er nesten som om man mister pusten av og til, ser ofte utlendiger som er på strendene og knipser og peker og er helt oppslukt av solnedgangene her. Du vet her i distriktet er det mange utlendinger som jobber eller er innom, og flere av de bor gjerne på Sola Strandhotell eller flyplasshotellet og det er jo rett ved Solastranden. Men endel av de finner og veien opp til Høgjæren hvor det er utsyn over hele Jæren og langt til havs. En gang møtte jeg en gammel fransk dame som satt på høyeste toppen og malte.

      Godt at du får noe avlastningen, tror du behøver det så du får slappe av litt🙂 Selv har jeg vært på et tak fra morgen til kveld, det ble mer omfattende enn jeg regnet med først, så motorsag og brekkjern måtte frem og jeg gjorde kort prosess og kappet vekk alt det gamle. Nå krysser jeg fingrene for at værgudene ikke har bommet siden vel 3 meter av taket nå står helt åpent med bare en nødpressening over seg til i morgen. Håper å bli ferdig i morgen for torsdag og fredag er det sykehuset igjen.

      Blir nok snart i køy her og kjenner jeg :sleep:

      Klem tilbake..

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: