These Lonely Roads To Nowhere..

Et lite smil pyntet det herdete ansiktet til Sjur, han stod på terrassen og lot seg rødme av rød sol på vei ned i havet, kjærlig svøptes han av solgudinnen i hennes farge.

De skarpe øynene vandret rolig over havet og horisonten. Han gikk inn og bort til henne «Du – skal vi gå en tur på stranden? Det er så vidunderlig vakkert der nå i solnedgangen« Hun kikket såvidt over bladet «Nei, jeg gidder ikke nå, du kan jo gå selv» kom det kort for hun igjen fordypet seg i kryssordet.

Han snudde seg, svaret var som forventet, som alltid. Som i 30 år. Han ruslet ut og kjørte ned til stranden, alene – som i 30 år. Havet lå blankt og i jomfrusand langs vannkanten satte han sine spor mens han gikk i alenetanker, igjen – som i 30 år – nei, mer enn 30 år..

 

 

* * *

 

Hjemme igjen – månen speilet landskapet og fikk smilet frem. «Du, kom og se månen, se hvor romantisk alt blir.» Hun kikket bort på han et øyeblikk fra tv’n «Månen? Nei har sett den før mange ganger» så fikk tv’n oppmerksomheten igjen.

Han sukket stille der han stod i vinduet – jo tenkte han, du har sett månen, men kun som en måne, en lyskule, men aldri hvor vakker den er, aldri ruslet i måneskinn, aldri på 30 år, du gidder aldri, bryr deg ikke. Hun var taus, tv’n og kryssord, det var livet det. Jævla viktig. Han gikk ut på terrassen igjen for å komme seg vekk fra den helvetes tausheten hennes og bråket fra den faens tvkassen. Han kikket på månen og magien den ga landskapet – hvorfor er jeg her enda? Som fremmed i 30 år. Han satte seg i hammocken og lot månestrålene få omfavne sjelen.

Kveldens eneste sky møtte månen og sammen skapte de et eventyr, han ønsket han kunne fly inn i eventyret og bort fra denne verden.

Høstluftens kjølige pust fikk han til å reise seg og hente et mykt og varmende pledd ut av putekassen. Han koste seg under pleddet og smågynget i hammocken – alene, alltid alene. Kos var fremmed for henne, dessuten var hun ute så ville hun bare klage på forskjellig og ikke føle magien.

Han tenkte på alle gangene han hadde spurt om de ikke heller burde skille lag til det beste for begge, de hadde ikke noe felles allikevel. Men hver gang laget hun et vanvittig drama og nektet, og bare gikk og la seg.

Han sukket, alt ville vært så mye lettere dersom hun og var enig. Hvis han bare gikk så ville det bli et helvete, hun ville og kreve mer enn hun hadde rett på. Hun elsket penger over alt på jorden. Og glans, feilfri fasade uten støv på, gudbedre hvis noen fant et støvkorn.

 

Ansvar – han kunne skylde på det når ungene bodde hjemme. Skylde på ovenfor seg selv for at han ikke gikk. Ansvarsfølelse var naturlig klippefast i han, helt fra barnsben av. Man måtte ta sitt ansvar ovenfor andre. Han var alene den gangen og, da ungene var små, men nå er de voksne og flyttet for lenge siden. Han er enda alene, og har ikke dratt. Hvorfor? Aleneheten suget i sjelen som en sviende sår isvind som aldri ble varmet.

Aldri ord, aldri et kjærtegn, et blikk.. Hvorfor? Hvorfor dro han ikke for lenge siden? Han syntes aldri synd på seg selv, det var fritt til å gå. Hans frihet som menneske. Så hvorfor? Han hadde vel ikke ansvar for et voksent menneske som burde klare seg selv? Hun tjente sine egne penger, noe hun ville etter eget ønske, men allikevel klaget og klaget fordi hun jobbet. Jobbet frivillig «så slutt å jobbe hvis det er så at du ikke trives» hadde han sagt mange ganger, men nei. Hun var for glad i penger til å slutte, gudene vet hva hun skal med de alle der sparekontoen øker som en rakett hvert år.

Men det var ikke hans sak, han brydde seg ikke heller. Dessuten: forskjellene mellom dem bare økte hver dag ettersom årene gikk. Som natt og dag, men ingens feil. Ikke hennes, ikke hans, vi er bare forskjellige tenkte han. Hvorfor ville hun ikke skilles som et voksent fornuftig menneske? Hun visste nok innerst inne at han hadde rett, men nektet blankt. Ville ikke snakke om det engang. Hvorfor? Hvorfor fikk han ikke gå? Det var jo ikke noe felles å bygge på lenger. Hun elsket fester som han hatet, fulle voksne mennesker hadde han vokst fra for lenge siden. Han følte seg fremmed der, og hvis en annen kvinne innledet en lengre samtale med han var hun der i midten med en gang. Hoppet gjerne rett ut av dansen for å stoppe samtalen. Og hun som elsket å danse, jo villere og fullere, jo bedre. Han hatet å danse med fremmede klyngende fulle. Men det var lenge siden nå, han gadd ikke være med mer på det meningsløse. Hun fikk gå selv, så slapp hun og å sette seg i midten når han ikke var med.

Hva faen skulle hun med han? Hun så aldri sårheten hans, ensomheten i øynene, i kroppen. Andre hadde sett det, selv når han smilte og prøvde å skjule. Men han ville ikke snakke om det, og snakket seg ut av alle spørsmålene. Han var flink til det, jævla flink. Hvorfor bare gikk han ikke? Han hadde nesten gått mange ganger. Og visste at en dag – en dag måtte han gå. Måtte for å bevare seg selv og ikke bli kvelt av ensomheten. Den dagen føltes nærmere for hvert sekund. Hun visste det nok og, kanskje – for han var tøff nok til å ta beslutningen og uten at noe fikk påvirke den når dagen kom. Men han prøvde lengst mulig å få henne til å innse selv slik at det for begge ble minst mulig problemer etterpå. Men, en dag ryker strikken visste han. Og da er det ingen retur. Han reiste seg og gikk inn – hun satt enda og glodde på tvkassen. «Jeg går en tur, skal du være med?» Hvorfor spurte han egentlig? Han visste jo svaret etter 30 år..

 

* * *

 

En lampe lyste mellom to svarte grantrær, han kikket og følte symbolet i helheten. Han hadde gått her alene så mange ganger, sett og følt den ensomme lampens glød i mørket.

Han satte seg ned, lampen var hans like i verden. Glødende, men ensom i mørket. Dens lys var varmt og følsomt, ikke isende hvitt som andre lamper. Hvorfor er jeg her alene? Igjen.. Jeg vil leve, føle, elske, bli sett.. Han reiste seg og ruslet videre mens en tanke kom «These lonely roads to nowhere..»

Langs en vei, inn i natten, han gikk enda som eneste i en endeløs øde vei. Tankene behøvde denne friheten, dette pusterommet fra tyngden hjemme. Her kunne han og gråte uten at noen krevde svar. Og hva skulle han svare? «Jeg har frivillig vært ensom i 30 år»?

Han pustet rolig og sugde inn høstverden og detaljene. Tankene vandret bakover, han hadde aldri vært utro selv om det hadde vært mange muligheter, men han gikk fra de. Ansvaret.. Han tenkte på hvor han gikk på feil sti, den gangen hvor ansvaret måtte tas. Det var jo hans ansvar? Tilfeldighetene ledet han inn på feil sti – etterpå visste han hvilken sti han burde ha gått. Han gråt inni enda for den livstabben. Stiens andre menneske gråt sårt lenge for han ikke så den før det var for sent og var fanget i ansvaret på en annen sti, men nå er det for sent, hun er borte nå, kanskje der oppe, han kikket på den dyp blå mørke nattehimmelen..

Han stoppet under noen trær i høstklær som gatelys lekte seg med. Han smilte – hvor vakker verden kan være.

Rolig vandret han videre under bleke lyskuler. Hvorfor ble det slik? Hvorfor ble han født så komplisert og følsom? Utad lurte han de fleste, han flirte oppgitt over sin egen evne til å skjule.

Det var alltid han, Sjur den sterke som støttet andre. De skulle bare visst om alle lengslene han sårt bar inni seg, hvor ensom han kunne føle seg i sin alenhet. Alene fordi ingen så eller forstod det han ikke snakket om.

Jo, noen få lurte han ikke, noen veldig få. Øynene røpte han for de veldig få som evnet å se og forstå. Men hun som burde forstå mest av alle, hun forstod ingenting. Så ikke hva øynene fortalte. Men det var ikke hennes feil at hun ikke evnet, at hun var født som den hun er.

Han sluttet aldri å undre seg over hvor ulike menneskene er og hvor lite de fleste forstår om andre. Kamerater, venner – mange hadde møtt veggen og flyttet fra hverandre. Som regel ble han ikke forundret, han hadde sett ulikhetene deres lenge. Som tidsinnstilte bomber lå de der. De gamle fraser om at tiden bringer forståelse og tilnærming er bare en bløff som noen bruker for å trøste andre som er ulike og sliter. Sannheten er heller at ulikhetene øker og forsterkes med årene. Noen velger å undertrykke seg selv og bli, andre orker ikke. Øynene deres forteller sin egen historie om sannheten, selv om munnene er tause, og smiler tappert. Det burde ikke være sånn – hvorfor er det nok mange svar på. Eller ingen svar, kanskje. Fornuften vinner ikke alltid. Og årene har lært han å se på såkalt utroskap med andre øyne i mange tilfeller. Ingen eier andre mennesker, eller kan kreve at de skal kvele sine egne sjeler.

Hvorfor kunne hun ikke snart innse det hun visste og la han få gå på en menneskelig måte? Han ønsket henne bare alt godt, men de passet ikke sammen, de var for ulike som mennesker. Hvorfor skulle han måtte sette hardt mot hardt for å berge restene av seg selv? Få leve litt, før det var for sent. Han hatet å måtte skape vanskeligheter og bråk, særlig når det burde kunne unngås. Men tiden tikket mot punktet hvor han måtte gjøre noe. Noen ganger forbannet han seg selv for å ikke klare å bli nok egoistisk og tenke mer på seg selv.

Plutselig bare kom den, nattetåken. Havnært som det var er den der uten forvarsel når dag og natt bærer sterke temperaturforskjeller om høsten. Men han likte tåken og det den gjorde med verden han ruslet i. De skarpe kontrastene ble svekket og en fabelverden avslørte seg.

Tankene gikk til Anne – han ansatte henne den gangen for snart 20 år siden fordi hun var uvanlig dyktig og det var noe særs menneskelig med henne. Men det skulle snart vise seg at hun leste han som en åpen bok, de var som de to berømte dråpene vann.

Tett som de jobbet sammen ble det umulig å ikke føle, sanse hverandre, selv uten å se. Anne var et ubeskrivelig vakkert menneske både utvendig og innvendig, magien hennes ble alle påvirket av, men ingen så mye som han som hun leste som sin like.

Det ble vanskelig for begge å forholde seg til følelsene og han slet med å finne en løsning før følelsene deres tok hele makten. Heldigvis forstod hun selv og hans indre storm og hans kvaler. Hun visste og at hans sterke ansvarsfølelse ville nekte han å gi tapt for følelsene. Så en dag snakket han om det, selv om det ikke var nødvendig, hans indre var for henne åpent som en låvedør. Og hun visste at hun måtte slutte uten at han behøvde å si det direkte. Det var et stort tap, men det gikk ikke å være tett på sin like hver dag uten at det måtte få konsekvenser dersom noe ikke ble gjort.

Han smilte innvendig av tankene om Anne, men det var litt sårt og. Aldri hadde det vært så nær at han gikk, og da til Anne som det naturligste i verden. Hele ansvarsstyrken måtte mobiliseres for å hindre at han gikk. Sjur smålo litt for seg selv når han tenkte på da de alle var på et seminar og han skyldte på magen som grunn for å trekke seg tilbake etter middagen om kvelden. Men blikket til Anne sa at hun forstod at han ikke våget være med de på puben etterpå, på grunn av henne. «Faen – jeg burde blitt med!» tenkte han høyt der han ruslet i nattetåken. Han plukket opp en nattevåt kongle som fikk være med i hånden videre på veien. Han stoppet et sekund og kikket seg rundt – det var som om duftene fra blomsterhåret til Anne nådde nesen. Han kalte det blomsterhåret for det luktet alltid som barndommens blomsterenger. Han flirte svakt av sansens tro og ruslet videre.

En katt løp over veien i det spøkelsesaktige lyset. Den var ikke svart, men helt hvit. Han undret seg litt av tanken om at skulle han gjette fargen uten å se først ville han sagt svart. Han stoppet under et av gatelysene og kikket opp, nå var lyset mer menneskelig og varmt. Tåkeskyene danset i lyset. Men som ved trolldom åpnet tåkehavet seg, og nattekjølen fikk han til å dra glidelåsen lenger opp før han fortsatte i egne tanker på nok en  lonely road to nowhere – men nå sammen med milliarder av stjerner og en svak gryning i øst som bar bud om varmende morgensol..

 

8 kommentar to “These Lonely Roads To Nowhere..”

  1. Tante Bø Says:

    En skjebne … som virker så kjent.
    Jeg tror jeg har møtt denne mannen i en drøm.
    Han var på befaring sammen med flere …

    • Tor Vidle Says:

      Ja tante – en skjebne, og kanskje nærmere enn du aner..

      Verden er full av mennesker som Sjur, enten det er menn eller kvinner. Men hvor mange av de ser vi? Deres skjebner er ofte usynlige for andre, og deres smil er kanskje deres fasade for at andre ikke skal bekymre seg.

      Tor

      • Tante Bø Says:

        Ja den er nok nær.
        Jeg har sett sårheten i de øynene før.

        • Tor Vidle Says:

          Når man evner å se, så finnes slike øyne både nært og fjernt, selv om de prøver å skjule. Og de finnes både hos menn og kvinner, muligens er vi menn bedre på å skjule, jeg vet ikke.

          (og ja – kanskje er jeg «Sjur», ville neppe vært en bombe i såfall, tror jeg🙂 )

          Tor

          • Tor Vidle Says:

            Edit: Med «kanskje» skulle det og stått «eller kanskje ikke», jeg var (som vanlig) litt for kjapp der – poenget er at her på nettet ser vi ikke hverandre, og dermed er det vanskeligere å vite, se helheten. Og at vi bør være varsomme med å danne oss bilder av andre som kanskje ikke stemmer helt alltid uten at noe behøver å være negativt om vi ikke vet alt og ikke ser hvem vi leser. Men klart at ord over lang tid sier mye for de som evner å lese litt mellom linjene.

            Dette som en generell tanke, tante evner nok å tolke litt mellom linjene tror jeg🙂

            Tor

  2. bramaputra Says:

    det er bra- det er ubehagelig med sure folk-men kansje det er forsjell på ordet sur og sur- sur og snill?
    snursnill? sursild er veldig godt når den er fersk-jeg har noe vin som er blitt eddik- og den gleder jeg meg til å lage sursild med- masse løk skal det og være!

    • Tor Vidle Says:

      Det er mye som kan føles som ubehagelig brama, noen ganger berettiget, andre ganger er det hele en misforstått tro pga av vår forskjeller.

      Sursild er godt..

      Tor

  3. Tor Vidle Says:

    (Edit: Enkelte eller flere av bildene/videoene kan forsvinne i perioder, dessverre finner jeg ikke ut hvor feilen ligger, men har nå lagt de inn på nytt og håper de blir værende denne gangen)

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: