Evighetens Katedral..

Du så bare ryggen da jeg gikk,
rett og bred, sterk som alltid,
men du så faen ikke tårene, du ville ikke vite.
Du våget ikke se deg selv i tårenes speil, så jeg lot deg få ryggen – når jeg gikk..

Men selv med ryggen til deg følte jeg dine – dine tårer.
Dine tårer avlet av deg selv – og ikke meg. Selv når jeg gikk..
Tårene dine bar din sannhet, den du ikke våget gripe – og elske.
Men jeg bærer ikke nag for din feighet og ditt svik ovenfor kjærligheten, så jeg gikk..

Tiden leger ikke alle sår og smerter, en hyklers ord for andre og til ære for egen uvitendehet.
Men det var jeg som gikk, med min faens sterke rygg skrittet jeg inn i nattens sluk..
Jeg gikk..

Eller skulle jeg vente til verden fikk en forståelse den aldri kommer til å få?
Nei – så jeg gikk mens jeg enda kunne gå..
Livet kan være som i en bananbåt med kurs for Alpene den aldri når.
Du måtte våget! Men jeg gikk – med forståelse..

Jeg gikk – også for å straffe meg selv for å være utilstrekkelig og ikke overmenneske..
Men husk at potetene er de samme om 100 år, og manglene når du ikke våget..
Så jeg gikk, og kanskje best for deg, det var derfor jeg gikk..

Ikke gråt mer – ryggen min er borte fra dine armlengder – selv med kompass finner du ikke – hjem..
Tror jeg..

Men jeg føler deg, enda – din sjelstyrke bryter seg gjennom fjell og over hav, så jeg går, enda..
Og kanskje smiler jeg iblant, selv når jeg enda går – og går..
Tårene er tørket, så jeg kan tillate meg å smile, iblant – mens jeg går og går..
Går og går – sjelen flyr og flyr over en verden uten grenser.

Det var jeg som gikk – men hvor vet jeg ikke selv..

Minner i en katedral full av usynlige sjeler som roper mens de går og går.
Alle vil bare bli elsket, og få føle – så de går og går og går til klokken slår siste gang..
Men ingen går rundt alteret, det får hvile i fred som det falsumet symbolet er.
Min vandring er i verdens usynlige sjelekatedral uten grenser.

Det var jeg som gikk inn der frivillig, alene – igjen..

Så ikke gråt mer, du er forankret i grunnfjellet – og slipper sveve i katedralen.
For det var jeg som gikk, for din skyld.
Tenk på meg med et smil, kanskje glemmer du da ryggen min – og tårene.
Måtte du få elske noen som ikke går med bred rygg inn i nattens verden.

Måtte sjelen din finne ro, det var jeg som gikk, igjen.
Jeg gikk en gang for mye for mange år siden, det betaler jeg enda sårt for.
Bærer nag gjør jeg aldri – bare ovenfor meg selv for å gå – for at jeg gikk..

Så tenk på meg med et smil, og le av meg – le og smil av de gode minnene.
Le og smil mens jeg går og går i evighetens katedral..

.

.

4 kommentar to “Evighetens Katedral..”

  1. littleseasthere Says:

    Det beste diktet du har skrevet av alle jeg har lest her på din blogg. Særlig setningen med «verdens usynlige sjelskatedral» var spesielt for meg.

  2. skien_m Says:

    du imponerer med dine skrivekunnskaper Tor 🙂
    jeg har ikke vært så flink til skrive i bloggen din i det siste.
    du skriver ofte veldig utfyllende og det er joh bra,men hodet mitt henger ikke helt sammen når det gjelder de store engasjemanga om dagen.når det er store innlegg tekstmessig så må man bruke litt tid å sette seg inn i det som står og det er der det streiker litt for meg om dagen..men jeg lover å komme sterkere tilbake 🙂
    håper det står bra til med deg 🙂

  3. Tante Bø Says:

    Oi … som jeg kjenner meg igjen i de tre første radene 😳
    Den stenhårde 😕

  4. mirapisani Says:

    Sterkt Tor. :rose: Nå begynte jeg å telle etter hvor mange ganger i livet jeg har opplevet deler av teksten din. Huff, nå ble jeg litt forpjusket her. Bra skrevet. ;))


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: