Svevende..

En søvnløs natt og i dusjen halv seks mens morgenkaffen putret seg ferdig – en ny morgen, en veldig spesiell morgen. Dommens dag var kommet. Tidlig avgårde inn på sykehuset for undersøkelse og svar. Ventetider mellom der og der, hyggelige morgenfriske søstre og leger – tror jeg – for jeg var der bare, og slepte på blysåler og en ryggsekk med mørk granitt. Men smilte og gjorde som jeg er mester i, å skjule stormene og redslene innvendig. Marerittene. Samtidig var jeg forberedt. Over lang tid hadde jeg forberedt meg på at svarene ble de verst tenkelige. Psyken er rar slik, og jeg vandret egentlig rundt der med svarene allerede – og kom til å ta det rolig og voksent. Skjebnen styrer selv ikke jeg. Så jeg var forberedt, selv med ryggsekken og de tunge skoene..

Av en eller annen grunn ender jeg alltid opp til slutt med kvinnelige leger, nå også. En kvinnelig lungeoverlege. Det var hun som så skulle bekrefte det jeg visste allerede i følge meg selv og psyketreningen min, nemlig at det var et «dessverre, men…» som kom i første setningen. Ok det, jeg visste jo. Og, da jeg møtte opp på hennes forværelse en halv time for tidlig: «Joda, sier søster bak glassluken, jeg var allerede ettersøkt» Ah, tenkte jeg, de har sett det selv på prøvene og bildene i dag at de like greit bare kan finne meg med en gang og gi meg svarene som jeg jo allerede vet. Bildene viser nok det opplagte, spørsmålet er bare hvor lenge jeg får før..

Søster ringte inn og sa at nå var den dømte her. Eller hun sa ikke akkurat dømte, men..  Og ante jeg hennes trøsteblikk? Og kikket hun ikke medlidende på meg da jeg ruslet inn til fru overlege som nå skulle formidle det vonde svaret, dommen? Jaja, det fikk bare komme, jeg var jo klar..

Lungeoverlegedamen stod og ventet på meg – akkurat tenkte jeg, det er nok ikke lett for henne heller å avsi en slik dom, kreft er et helvete sikkert for henne og. Hun smilte og hilste på, en sjarmerende gråhåret dame rundt min egen alder. På pc-skjermen var det 2 bilder av lunger. Ok, hun skal vel vise meg faenskapet og prøve å trøstesnakke på en eller annen måte, lurer på om det har noen hensikt å operere? Hun begynte å smådrøse, og hvordan jeg hadde det og følte meg? Hun smilte, tross alt, stakkars. Etter noen minutters småsnakk smiler jeg og sier: «Ok, du behøver ikke gå rundt grøten, jeg er forberedt, så det går greit». Hun kikket på meg, så smilte hun og sa: «Se her» og pekte på skjermen som jeg antok viste mine lunger fulle av kreft og alt mulig drepende. Svarte og jævlige så de ut, rett og slett grusomme. Og en kun en lys flekk oppe på den ene, ah.. det var altså kun der det enda var noe liv..

Først pekte hun på det høyre bildet, det var fra da jeg ble innlagt. Jo, se – tenkte jeg, da var det litt mer lyst felt som levde. Så pekte hun på det venstre bildet, javisst, der var flekken blitt litt mindre. Og det sier jo hvor kjapt krefthelvete spiser meg opp. Jaja.. Jeg sukket litt, og hun snudde seg på stolen og kikket forundret på meg. Jeg pekte på den lyse flekken: Er sannelig ikke mye liv igjen i de lungene. Da gikk det opp et lys for henne: «Det lyse er fortetningen, det mørke er rene lunger». Ganske lenge stod jeg der og kunne ikke snu hjernen helt til å forstå hva hun sa. Vantro nesten. Hun fortsatte og pekte: «Det er en tydelig forskjell fra da du ble lagt inn» – hun pekte først på den lyse flekken på det høyre bildet, så på det venstre. «Det venstre er det du har tatt i dag og viser en tydelig forbedring og at den er i ferd med å begynne å løse seg opp». «Den»? kreft kan da ikke løse seg opp? raste tankene mine rundt med. Jeg var helt i psykens vold, den jeg hadde forberedt på at det var ikke noe håp.

«Mener du at det er en positiv utvikling?» fikk jeg omsider frem. «Ja, bare se selv forskjellene» hun pekte igjen på de to lyse flekkene, jo – den fra i dag var mindre? Plutselig fikk jeg jaget det blindende ut av hodet og forstod og så hva hun prøvde å si meg. Når jeg endelig forstod var det enkelt å se forskjellene. Hun viste meg bildene fra da jeg knakk ribbeina i mai, da var de helt fine, helt mørke. Så bildet fra når jeg ble lagt inn en måned senere, og der var fortetningen som en lys flekk på den ene lungen, så bildet fra da de skrev meg ut, så bildet fra august og til slutt bildet fra i dag igjen. Nå forstod jeg alt, og måtte ta meg kraftig sammen for å ikke hoppe på overlegedamen og klemme henne flat. Så ba jeg om å få se bildene fra da jeg ble lagt inn og da jeg ble «kastet» ut en uke senere, og side ved side.. «Faen i..» fikk jeg frem før jeg lukket munnen, hun kikket opp på meg, jeg tror hun forstod at jeg nå hadde oppdaget svindelen deres når de kastet meg ut med årsak i at fortetningen var begynt å løse seg opp. Bildene jeg nå fikk serverte viste tvert om det motsatte, og som jeg hele tiden hadde mistenkt var sannheten. Snakk om uansvarlige leger! Men det var jo ikke hennes feil, så jeg satte meg ned igjen, og vi drøset videre om alt mulig.

Hun var et utrolig koselig menneske som virkelig hadde tid og ikke minst forklarte hver minste detalj. Pustetestene viste at jeg ikke var på topp enda, noe fortetningen og alt slimet den skapte nok får ta den største skylden for. Så fikk jeg noen medisiner som skulle hjelpe på til det ble bedre, hun lo da hun oppdaget min helt utenpåliggende skepsis til medisinene. Kokt ned er nå fortetningen endelig begynt å gå noe tilbake, den er der enda så jeg skal inn igjen om en måned. Hun ville ikke «gi slipp på meg» før hun var fornøyd med resultatene og det takket jeg henne for.

Da jeg etterpå gikk gjennom sykehuset til parkeringsanlegget, smilte jeg hele veien, og svevet avgårde. Og når jeg kjørte ut av parkeringshuset lyste sola frem i et hull i skytaket.

Samtidig er det underlig nå å sitte her og tenke på hvor sterkt jeg hadde i en måned forberedt meg selv på det verste. Ja så sterkt at det enda føles litt – og nesten som om jeg får lyst til å ringe henne og si: «Kan du være snill å fortelle meg resultatet en gang til?» Som om jeg ikke enda helt tror det..

21 kommentar to “Svevende..”

  1. Tante Bø Says:

    Så godt å høre Tor at alt var bra : )) Godt å få svar og slippe å gå sånn å tro det verste.
    Jeg veit hvor lite som skal til før tankene kommer.
    Jeg måtte jo åsså inn å ta bilde av lungene og begynte som deg å tro alt mulig …
    Hadde de bare sagt at det var noe de alltid gjorde før den pillekuren de satt meg på.
    I dag har jeg vært på NAV. Der tror jeg alle de mest merkelige mennesker jobber.
    De er så ulike meg at det går ikke å føre samtaler med dem 😆
    Jeg blir helt satt ut jeg av de der. knurr…

    • Tor Vidle Says:

      Å gå svarløs er det verste, usikkerheten og alle spørsmålene som en selv lett svarer på mens en venter. Og som du sier: Hadde de bare sagt noe eller forklart bedre, men som oftest gjør de dessverre ikke det, mulig de alle burde kurses i bedre forståelse av hvordan vi pasienter opplever det?

      Nav er et feilslått statstroll som du må holde i ørene med stramme tøyler og rett og slett være pågående deluxe for å få det slik du ønsker. Og aldri la de få glemme at de er ansatt for å yte deg service, hjelpe deg, noe de lett glemmer. Så vær sta og ikke gi deg.

      Håper det går bedre for deg og snart🙂

      Tor

  2. lillesøster Says:

    Jeg er også glad for å høre at det går framover med deg og at det ikke var slik du hadde fryktet!

  3. luxcat Says:

    Så deilig å høre, Tor :))

    Og hvor jeg kjente meg igjen i disse skriveriene dine, følelsene man sliter med mens man venter, psyken som er slik laget at man forbereder seg på katastrofer (som om skuffelsen, frykten, døden, blir noe letter å hanskes med av det!) osv.

    Husker ikke hvem som sa det, men: » De fleste av mine bekymringer ble det ikke noe av, dessverre.»😀 Det er vel slik flesteparten av oss er skapte? Vi VET at det ikke er noe poeng i å ta sorgene på forskudd, men klarer ikke å la væe likevel.

    Uansett: Smiler fra øre til øre her jeg sitter🙂

    • Tor Vidle Says:

      Som jeg sa over, det er enda litt uvirkelig at det ser ut til å være omvendt av hva jeg hadde psyket meg opp til at det var. Selv om det er fremdeles er der så skal det altså ikke kverke meg allikevel, ser det nå ut til. Jeg tror at man psyker seg opp for å overleve på en måte, og automatisk da legger lista høyest mulig – og ikke nødvendigvis tar noen sorger på forskudd.

      Det er litt merkelig å tenke på at det tok sin tid før jeg virkelig forstod hva hun sa, selv om det hun sa var i like klartekst som at der ligger en banan og der et eple – jeg var såpass sikker på at jeg selv hadde rett at det blindet.

      Du har jo vært der selv, så du kjenner godt til det som skjer med en og følelsene.

      Og takk for siste setningen, jeg smiler her og, selv om jeg enda ikke er på en måte 100% sikker, og selv om jeg vet at jeg jo tar feil, merkelig. Nå får jeg satse på at neste gang jeg skal inn er hele saken borte og det kan legges bak meg for godt, men på samme tid har jeg lært mye, ikke minst det å bedre forstå andre i tilsvarende situasjoner.

      Tor

      • luxcat Says:

        Til det siste: Og man får en periode hvor man ser alt klarere. Perspektiv, heter det vel😉 Men det går over igjen når de forferdelige tankene om at man kan være på slutten, mens man selv ikke en gang føler seg på midten, går over.

  4. veversken Says:

    Da jeg begynte å lese dette ble jeg litt engstelig, og da jeg så ordet kreft tenkte jeg, nei ikke Tor.
    Nå er jeg bare glad for å se at det er bra.
    Men jeg skjønner tankene dine, jeg har vært igjennom noe av det samme, men med et dårligere resultat.
    Men nå er jeg bare glad på dine vegne.
    Ha en fin kveld

    • Tor Vidle Says:

      Mine prøvelser er nok små i forhold til dine, jeg kan bare såvidt ane litt av hva du har måttet gjennomgå.

      Den gamle legen jeg hadde kom alltid med noen visdomsord i poetisk format, og bak lå alltid dette at vi alle får noe, før eller siden, men at «alle» i den sammenhengen alltid er alle de andre, og ikke oss selv. Trøsten hans var alltid at vi bare kunne glemme å å løse gåten for når vi fikk noe, den klarte han heller ikke finne ut av, så da måtte vi amatører ihvertfall gi opp, han var både humoristisk og varm som menneske, og slet selv og med mye elendighet.

      Jeg håper det går godt med deg, tross alt du har måtte gjennomgå.

      Ha en fin kveld du og🙂

  5. Ronja Says:

    Dette var trivelig lesning Tor.

    Din blogg om å rydde i skuffer fikk meg til å tenke tilbake . .

    Ble selv lagt inn på sykehus for mange år siden. Mange prøver og «bilder» ble tatt – og så fikk jeg reise hjem for helga med beskjed om at jeg måtte venne meg til tanken på at det kunne være kreft jeg hadde. Den helga var der mange tanker gitt – og en masse rydding i skuffer og skap. Dette var om vinteren og tro det eller ei – men der sto jeg og tørka snørr og tårer over at jeg ikke skulle få oppleve å se krokus og tulipanløkene jeg hadde planta den høsten bli blomster til våren . . (som om det skulle være så viktig . . )

    Så var helga over og det var tid for nye undersøkelser og prøver. Plutselig en ettermiddag gikk døra til rommet mitt opp med et brak – og inn kom legen fykende med et bredt smil og viftende med et papir – og sa «gode nyheter – gode nyheter» . . .

    Leger som viser en slik glede over å kunne overbringe godt nytt er gull verdt og blir husket for det. At jeg var utrolig glad og letta er vel unødvendig å si.

    Det er en glede for alle dem som får høre så godt nytt etter en tid i usikkerhet, og det er en godt å høre at de som ikke er så heldige, allikevel får god hjelp – og at så mange nå blir friske.

    Å gjennomleve en periode i livet som er så full av usikkerhet gir grunn til ettertanke og man høster vel litt lærdom av det – så det er vel aldri så galt at det ikke er godt for noe – kansje . . .

    Glad på dine vegne er jeg vaffal 🙂

    • Tor Vidle Says:

      Dine ord fikk meg til å tenke på hva jeg selv tenkte på når jeg ruslet rundt på tur, dette at får jeg en ny vår? Jul? En måned i usikkerhet skaper mange tanker omkring fremtiden på en ny måte. Så dine ord kjenner jeg meg igjen i, og samtidig er det du opplevde med på å forstå at jammen er det mange av «oss» som har vært der og følt på dette, selv her i dette lille bloggsamfunnet er vi flere. Men så er virkelighetens nådeløse hverdag slik at vi mennesker dør stort sett av enten kreft eller hjerte/karsykdommer til slutt. Men man er vel aldri helt klar for at det og skal gjelde en selv kanskje?

      Godt å høre at det gikk bra for deg og🙂

      Jeg tror nok at det for mange leger og er belastende, og dermed en ekstra glede når de kan overbringe gode nyheter. Men det er ikke til å underslå at nok enkelte er veldig distanserte til sine pasienter, leger kommer vel i like mange menneskeutgaver som resten av samfunnet er en miks av.

      Tor

  6. Penselsvingeren Says:

    Så fint å høre at alt er bra med deg. Vet selv hvordan det er å gruble over ymse helsegreier.

  7. alamo. Says:

    har så vidt fått med meg at du er eller har vært syk. Ønsker deg alt godt gamle blogg venn.» Bear hug »
    fra meg .
    davyen.

  8. Tante Label Says:

    Å lese bloggen din i dag føles omtrent som å vinne i Lotto…herlig!
    Da kan jeg glede meg til mange nye linjer fra Skaldeland fremover….😀

    Nattaklem!

    • Tor Vidle Says:

      Jeg får håper det Tante Label, at det varer ved. Er ikke ferdig enda – og i går kveld ringte overlegedame hjem til meg. Hun ville liksom bare fortelle meg at hun hadde latt en lege til se på saken, og så hadde de blitt enige om at jeg heller skulle komme inn til cp enn bare ordinær røntgen når jeg skal til kontroll igjen. Årsaken til at hun ringte for å fortelle var at jeg ikke skulle begynne å gruble når jeg fikk innkallelsen i posten siden det jo var avtalt bare vanlig røntgen og den nå var byttet ut med cp.

      Jeg vet da pokker, fikk en tankevekker der selv om hennes mål var det motsatte for å ringe meg. Mulig jeg bare må prøve å gi faen å tenke mer på det, hvordan det nå enn skal skje. Og mulig at hun bare er ekstra nøye og ansvarsfull. Alt er mulig føler jeg, åpent enda med den utviklingen, selv om hun ikke sa noe direkte om noen annen ny konklusjon. Hun jabbet om «to fluer i en smekk» med cp og samtidig med en ny bekreftelse på en «god fremgang», men uten at jeg klarte å forstå hva hun egentlig mente, eller hvorfor hun hadde fått en lege til å se på saken og bildene.

      Uansett kan jeg ikke gjøre noe fra eller til, det får bare gå sin gang..

      Tor

  9. lisel Says:

    Takk skjebne, dette var gode nyheter. Alt annet ville vært unfair, men livet har så mange fasetter.Men trodde også det beste. Men å gå i uvisshet så lenge er umennskelig, og noe som sliter veldig. Men en god hjelp har nok vært at du er realist. Uvissheten er alltid en fiende. Men bra du er på rette vei, og under behandling.
    Dette var gode nyheter🙂
    Ønsker deg fortsatt god bedring.. håper du snart er på topp..

    Lise L.

    • Tor Vidle Says:

      Mange takk Lise🙂 , men som du ser av mitt svar til Tante Label er det plutselig dukket opp en ny «greie» som jeg ikke aner enda om hvorfor, hvis det er noe «hvorfor» da. Men det er lett å starte ny runde usikkerhet av den saken der. Jeg må bare prøve å kneble de tankene, hvordan jeg nå enn skal få det til. Jeg håper bare at hun er ekstra nøye og ansvarsfull og vil sikre at alle veier er gått. Jeg har ikke vært på cp tidligere med lungegreia, merkelig nok har de ment å ha nok kontroll med vanlig røntgen tidligere, men ikke nå.

      Jeg vet ikke, og det var en liten tilbaketur, men håper det er bare jeg som enda er usikker uten grunn. Men jeg merker jeg er både fysisk og psykisk sliten etter å ha slitt med greia snart i et halvt år dersom jeg regner med da jeg brakk ribbeina i mai, og fikk lungebetennelsen rett etterpå.

      Men i det minste har jeg jo selv og sett det på bildene at fortetningen er på retur, og særlig siste måneden har det skjedd mye. Så det er sikkert bare psyken min som prøver å spille meg ut igjen. Jeg satser på det..

  10. Tor Vidle Says:

    Edit:
    Det skal selvsagt være være ct og ikke «cp». Begriper ikke hvordan jeg fikk til det byttet av bokstav eller hvor den trøtte hjernen befant seg når jeg svarte. Hodet blir visst mer rart enn vanlig med denne greia. Håpløst.

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: