In the arms of a Twilight..

Men hvilken? Skumring – ny fersk morgen eller mot natt uten ende? Twilight kan fritolkes til begge i min hjerne, kanskje ikke i andres, men min sjel er bare min. «Twilight…» et sterkt følelsesladet begrep som omfatter og berører viktige essensielle og emosjonelle  livstanker og følelser for mange mennesker – og jeg er i høyeste grads nivå et følelsesmenneske – alt havet som finnes mellom Don’t screw with me! til Please hold me, I’m lonesome.. Hvorfor maskeholdningen er så utbredt blandt mennesker aner ikke jeg – vi er en ynkelig forsamling i så måte.

Det er en merkelig høst på mange måter – jeg har 4 forskjellige plommesorter som blir modne på 4 forskjellige tidspunkter, noe som er ypperlig da en kan gå fra slutten av juli til slutten av september og koseplukke og kosespise rett fra trærene. Men i år ble alle 4 sortene modne på samme tid, i begynnelsen av september. Og man klarer ikke kosespise ett tonn plommer på en uke, dermed ble 99,9% gone with the wind – en vind som i år har etablert seg som en fast institusjon – og plenene ble omgjort til en hengemyr av plommesyltetøy.

Fuck the wind! – ikke mine ord, men en deilig blomsterkjolekledd engelsk dame jeg traff på, hennes vakre engelske damehatt ble stadig vrengt og sommerkjolen løftet seg stilig i vinden på en måte som fikk Marilyn Monroes utgave til å virke platt og ganske så allmennaktig. Jeg digger yndige sommerblomstrete engelske kjoledamer med den søte sommerhatten, de er som fra en annen verden – en uskyldsverden som er gone og svelget av morbide nakne oljedryppende solstudiokjøttstykker med groteske kløfter man føler stadig er en trussel som vil svelge alt som kommer nær. Hvor faen ble stil og naturlig ynde av? Og hannkjønnene er ikke bedre, mange ligner en hybrid av Rambo og en snitt jernpumpa brunsprayet realitypoolboy – men sier man BøøH! til et eksemplar – stikker det sporenstreks hjem til mamma – eller er de ostebrune så hentes alle brødrene og resten av family’en for å samlet hevne BøøH!et – hvor ble de stødige gutta av med bein i armer og stål i viljen bak bleke, men ærlige bryst? Og med forstand på ekte humor.

Av og til blir jeg litt smågal – men med stil selvsagt. Jeg har en skulder jeg ikke er venn med for tiden, den plager meg i tide og utide, og kun når den finner det fornøyelig å irritere sin herre. Det er sikkert det vanlige som de fleste arbeidsmaur av oss mennesker får kjenne på (jeg har visst tatt røntgen av saken tidligere, men glemt å spørre om resultatet), nemlig slitasjeforkalkninger. Noe dritt, men man skal jo leve og bruke skroget. I bakgrunnen her jeg sitter og roter med alt mulig på skalderommet, er det selvfølgelig og en tv, en sånn der ordinær big flat greie og montert på et ypperlig veggstativ som gjør at jeg kan svinge saken i alle retninger. Det er en kanal som heter VH1 som TV’n ofte står på siden den spiller mye bra nonstop musikk. Så da har jeg bakgrunnsmusikk hele tiden enten via pc’en eller TV’n. Joda, mye ungdomsmusikk, og derfor er den ypperlig for meg som får grusomme gysninger  like ned i pelikanen dersom Vikingarne eller noen av alle deres avarter puster i nærheten. Grøss!

Her en dag jeg satt helt fredlig og uten baktanker med hårstråene i alle retninger og studerte en Tyrkerdue som smilte inn til meg og gjorde seg vakker i gjennskinnet fra vinduet, slo pluselig den grusomme jækelen i skulderen til med sine kniver og spyd. Han likte nok ikke at jeg var i drømmeland og smilte. Men det skulle han ikke gjort! Jeg spratt opp i sinne og forbannet hele skulderen og dens djevelske innbygger! Nå er det så at når den beveges i visse retning så føles det som om noen sitter inni der og stikker rett i nervene med en dolk. Av naturlige smerteårsaker beveger man seg da helst ikke inn på de områdene, men nå var det nok! På TV’n spilte de akkurat opp med sangen under, og jeg hoppet av stolen og ut på gulvet. Og danset som en gal og vrengte og vendte skulderen i alle retninger – også retninger jeg inntil da ikke visste eksisterte. Smertene ble ubeskrivelige, faenskapet der inne sloss for livet sitt, men jeg skulle knekke opp dritten!

Etterpå, når smertetårene hadde tørket inn: Sannelig, det virket! Skulderen var bedre og kunne nå beveges nesten som før uten at 10 kniver vred seg om der inne. Rett nok, noe hadde jeg nok i dansens villskap knekket for det kunne føles, men noen ganger knekker man antagelig opp ting som bør knekkes? Knuses. Så har du vondt i skulderen (noe halve landet har) så her er en god medisin – og kjør på! Slipp ut villskapens innestengte lyster! Gjør ingenting om puppene skvetter ut av beholderne! Bonus gis i form av at du føler deg mye yngre og etterpå! Gi gass! Full speed på deg og høytalerne og knus kalkfaenskapet! Det er gøøøyy!!

Det gjorde godt – eller hva? Enten du har en kalkgreie eller ikke så ble du yngre og mye lysere i sinnet tenker jeg?

Ellers – står i køen enda, venter… Et helvete å vente på en slags «dom». Leste litt på nettet om «fortetning» i lunger, nokså vanlig, men på samme tid et samlebegrep for at det er noe i lungen som ikke skal være der. Også kreft.. Jeg er alltid realist når det gjelder. Og når man leser litt om f.eks helt unge sunne mennesker som aldri har vært eksponert for noe som helst farlig får diagnosen lungekreft – da er det klart man kan ikke la være å tenke. Og paradokset tante Gustava på 99 som har pumpet 50 sigaretter i døgnet siden hun var 15 og er sprek og lungefrisk som en tenåring – man vet aldri, tilfeldighetene styrer. «Fortetninger i lungene» kan være alt fra noe som en kur fjerner enkelt, til noe man dør av – enkelt sagt i følge nettet. Men man burde ikke lese om sykdommer på nettet, man blir nesten syk bare av å lese. Heldigvis pleier jeg aldri gjøre det, men nå ville jeg bare ta et kjapt søk på hva «fortetning» i den sammenhengen kunne bestå i.

Jeg var hos fastlegen i forrige uke, alle blodprøver etc var 100%, altså alt var normalt, også de der blodplatene som etter turen på sykehuset hadde kommet for høyt, nå var de tilbake til normalen, og jeg kunne kaste de tabelettene. Samtidig, fortetningen er der, jeg hoster enda for mye og har for mye slim og har for lite futt til meg å være. Selvfølgelig var temaet hva det kunne være. Og like selvfølgelig nevnte jeg kreft, men hun mente sterkt at så lenge røntgenbildene mine fra mai da jeg brakk noen ribbein viste at lungene var helt fine, så nektet hun nesten å tro at fortetningen som viste en måned senere da jeg ble lagt inn med kraftig lungebetennelse kunne være kreft, det var for kort tid til det, dvs kun en måned mellom de to røntgenbildene. Og da jeg ble skrevet ut ble det tatt ny røntgen som ble vurdert til at «man kunne ane at fortetningen nå var begynt å vise tegn på å løse seg opp». Kreft løser seg som kjent ikke opp med antibiotika.

Men så tok jeg ny røntgen i slutten av august, og da ble beskjeden at det var «ingen nevneverdige forandringer å spore». Klart den beskjeden vekket usikkerhetens mange sider. Og alle spørsmålene som da dukker opp. Hvordan kunne de skrive at de så antydninger til at det var begynt å løse seg opp da jeg ble utskrevet i begynnelsen av juli, og så forklare resultatene fra august med det i bakhodet? Var det bare en bløff i juli for å få meg ut? Jeg protesterte jo først, men måtte gi meg da de kom med røntgenresultatene. Når som de selv skriver at jeg etter 4 døgn med intravenøst ikke responderte på vanlig penicillinbehandling da ikke gikk ned i lungene den gangen for å finne årsaken ved prøvetaking når jeg allerede lå inne og var deres ansvar, er for meg en gåte. Og føles litt uansvarlig. Og hvorfor i det minste kallet de meg ikke inn for kontroll mye tidligere når det synes å være flere usikre elementer her? Og ingen fra sykehuset hadde tenkt å gjøre noe mer etter analysen av røntgenbildene fra august, ikke noe som helst, men måtte gjøre noe da min fastlege arresterte deres mangel på reaksjon. Det er pokker ikke slik det skal fungere.

Fastlegen mener jeg har et særdeles godt grunnlag for å gå videre med saken, jeg vet ikke – akkurat nå vil jeg heller bli kvitt faenskapet..

Køen – de har en frist til første uka av oktober ifølge lovverket, og har nevnt i brevet at de regner med det blir i september. Kø, et helvetes begrep i helsesammenheng. Jeg kunne nok mast de ihjel for å slippe til tidligere, noen dager kanskje, men på samme tid føler jeg at det er urett av meg for da må en annen utsettes. Vi er alle likeverdige der er min mening. Men de får ikke slippe unna tidsfristen, der går grensen min. Nå er det slik og at man dessverre ikke bare kan ringe legen på sykehuset, den som hadde ansvaret, å nei du. Der er de finurlige og skaper alle mulige slags problemer slik at vedkommende plutselig blir like vanskelig å få tak som en forsker i jungelen. I tillegg har jeg nå fått en helt annen lege som liksom skal overta. En utlending, selvsagt.. Og han er og like selvfølgelig i jungelen. Hva faen skal vi med leger som ikke har tid til å snakke med pasientene uten at pasientene blir trillet inn direkte foran deres åsyn slik at de ikke kan unngå pasientene og gjøre seg usynlige? Er sykehusleger generelt redde pasientene? At pasientene skal stille de kritiske spørsmål?

Og i journalen fra sykehuset som min fastlege fikk oversendt da jeg ble utskrevet starter ordlyden med: «Pasienten er en snart 77 år gammel mann…» vel er jeg ikke 17, men faen heller ikke 77 – er det mulig å gjøre slike brølere? Hvor mye annet er feil kan man lure. Selv fastlegen min ristet på hodet – jeg måtte spørre om det virkelig var min journal, mine prøver, mine røntgenbilder – kanskje var noe av det andre sitt som var sammenblandet? Kanskje deler av journalen tilhørte en annen, en 77 år gammel mann? Håpløst – og jeg stoler null på noen der inne. Man må pokker ikke sove når man er syk og innlagt på norske sykehus..

Vel, nok om det, jeg er ikke kommet videre enda, og preges naturligvis litt av all usikkerhet og venting.. Egentlig er det mer slitsomt enn jeg vil innrømme ovenfor meg selv, og ikke minst omverden..

31 kommentar to “In the arms of a Twilight..”

  1. alias23 Says:

    Det hersker ikke tvil om at Stephanie Meyer’s Twilight ikke er annet en søppel for emo, feite og fjortis -jenter. Det hele er så ufattelig dårlig at det skal godt gjøres å ikke få latterkrampe av at folk går helt av skaftet for å se det og appogtil betale for det. Karakterebe eier ikke personlighet, men er preget av latterlige grunne karakterer som fremstår mer som et skall av et menneske, en et ekte menneske.

    Fordi ord ikke kan rekke frem til mennesker som ser på slikt søppel, anbefaler jeg deg å se denne: http://www.youtube.com/watch?v=K4uuGvmAxTI

  2. Klaus Says:

    Tips; Få tatt en CT thorax om så på en privatklinikk. CT er det mest avanserte dem har og på en privatklinikk så slipper du ventetida.

    • Tor Vidle Says:

      Takk for tipset🙂 , men regner med at de vil ned i lungen for å ta prøver slik jeg har forstått det. Mulig CT og. Etter fristen de har skal det ikke være lenge igjen før noe bør skje.

      Tor

  3. Tante Bø Says:

    Hei Tor : ))

    Skjønner at det må være både vondt og utrygt å gå sånn å vente på resultater av røntgenbilder.
    Man begynner selvfølgelig å tenke og kverne om at det kan være no styggedom.
    Jeg skjønner jeg er heldigere stilt. Jeg var hos spesialisten om onsdag, fikk time til røntgen om fredag og resultatet får jeg til torsdag da jeg skal tilbake til reumatologen.
    Håper virkelig at du slipper mer venting.

    • Tor Vidle Says:

      For meg er det en helt ny opplevelse tante, jeg har aldri behøvd å gå igjennom en slik psykisk slitsom omgang før. Antagelig har jeg vært heldig inntil nå, kanskje – for de fleste jeg kjenner på min alder har hatt en runde eller flere allerede – noen er og døde, gått bort også i veldig ung alder.

      De aller fleste får et eller annet, eller flere ting etterhvert enten de lever nesten sykelig sunt eller gir faen. Arv, gener etc, det styrer det meste til slutt uansett hva vi gjør, hvordan vi lever. Dessuten kan man ikke gå hele livet og være engstelig for ditt og datt, spise eller gjøre det eller det osv osv. Av de jeg kjenner er det minst like mange stjernesunne som det motsatte som har blitt alvorlig syke eller er gone, ingen forskjell.

      For min del er det ok at jeg fikk en lungebetennelse som krevde en innleggelse, det kan alle få, og egentlig var jeg null bekymret når jeg lå der inne, det var jo bare en lungebetennelse som krevde noen skvetter væske inn i en nål i armen så var det full fres igjen. Men etterspillet kunne jeg vært foruten, og ville vært det med ansvarlige leger – og i ettertid viser det jo at jeg hadde rett da jeg protesterte mot «utkastelsen». Det gjør meg både bitter og forbannet, men og engstelig.

      Det er godt å lese at du er kommet deg vel inn på veien med å få gjort noe med dine plager – jeg tror noe av det som er verst er å ikke vite noe, hva man skal forholde seg til og veien videre. Jeg håper du snart får en bedring som lyser opp.

      Tor

  4. m-l Says:

    https://www.curato.no/avdelinger/Stavanger
    https://www.curato.no/tjenester
    https://curato.no/node/91

    Et lite enkelt søk og denne klinikken dukket opp, og jeg synes at du skal bevilge deg en time der for en skikkelig undersøkelse. Jeg har egentlig ikke lyst til å sette et spørsmålstegn bak den første setningen, og jeg håper at du forstår hvorfor.. Å vente kan være den verste påkjenningen, det er helt riktig..
    I morgen løfter du opp røret og bestiller time.. her: https://curato.no/timebestilling Du finner telefonnummeret litt nede på listen. Nemlig.

    • Tor Vidle Says:

      Mange takk for omtanken, blir rent rørt av den🙂 Problemet er at de må ned i lungene for å fysisk ta prøver for å finne ut hva det er, røntgen viser bare at det er noe der, en fortetning som det kalles, men ikke hva fortetningen er. Jeg er derfor satt opp som prioritert på lungepoliklinisk og der er det og ventetid hos de få private som driver med dette.

      Jeg holder på å prøve å få tak i noen ansvarlige på sykehuset for å få noe mer konkret, men det er ikke enkelt. I morgen skal jeg til fastlegen igjen. Det er forbannet at de ikke tok de prøvene da jeg lå inne i sommer, det kunnet spart både de og meg for mye nå. Egentlig er det etter min mening uansvarlig av de at de ikke gjorde det når forholdene var som de var den gangen. Det er og tragisk at pasientene selv må ha en viss viten og følge med og presse de til noe som burde være opplagt at de selv foretok seg som endel av behandlingen. Å sende ut ikke ferdig behandlete pasienter er en ansvarsfraskrivelse som ikke er tilgivelig.

      Tor

  5. Tante Label Says:

    Jeg skal gi gubben «oppskriften» din…han holder på å «smuldre opp» av forkalkninger…
    tenker jeg rømmer huset først… 😆

  6. littleseasthere Says:

    Du kan være glad for at du er såpass ung at de synes du skal få lov til å leve, hadde de bare kunnet vise litt større interesse for livet og lungene dine… Om det var dem selv hadde de sikkert krevd at noen kastet seg inn i et fulltidsstudie over røntgenbildene dine og fått deg inn på ny kontroll så snart som bare mulig, men… Min svigermor kom på en av Norges beste hjerteklinikker i 2005. Hun var 87 år, i godt humør og klarte seg selv helt fint. Hun hadde til og med drevet og løftet opp min svigerfar fra gulvet helt alene, da han var syk og ikke ville på sykehuset. Hun ble operert i hjertet, for hun hadde følt seg svak lenge. Operasjonen gikk fint, men det var noe som ikke stemte allikevel. En sykepleier la merke til at hun blødde på undersiden av hjertet et sted (jeg vet ikke helt hvor), men overlegen brydde seg overhodet ikke om hva sykepleieren sa, så min svigermor lå der og blødde ihjel alene. Det siste man hørte fra henne var at hun sang noen salmer for seg selv, sa en sykepleier, men hun hadde ikke vært ordentlig bevisst, selv om hun sang salmer. Hun ble 87. Legen syntes vel bare hun kunne dø.

    • Tor Vidle Says:

      Tja, vet ikke jeg angående alderen, unge mennesker kommer først uansett ser det ut til. Vi andre får visst vente lenger. Det du forteller er skremmende og tragisk, men dessverre noe som skjer for ofte. Det finnes sikkert ansvarsfulle sykehusleger og, men etter min mening for mange som ikke tar nok enepasientansvar, selv om de er pasientens ansvarlige lege mens man ligger inne. Selv ble jeg uvenn med den første legen jeg fikk da jeg lå inne, han var og overlegen for avdelingen. Jeg mente at hans metoder og måte han behandlet pasienten, i dette tilfellet meg, ikke holdt mål. Så da ble han pottesur og tverr, men jeg fikk en annen lege om ikke annet.

      Et av hovedproblemene på sykehus i Norge er at legene fraskriver seg multiansvar for en pasient, oppdager de en komplikasjon som ikke er nøyaktig innenfor deres område så er det straks en annens område, og dermed mistes helheten i ansvarsforholdet for pasienten.

      Tor

      • littleseasthere Says:

        Godt at du ikke ble sur på meg for mitt «svingomsvar» til deg, for jeg tenker på deg. Jeg hadde kun den følelsen eller skrekker du kanskje føler noen noen få uker, da sykepleieren fortalte om det mørke på lungen kunne være kreft, men det var det ikke – men jeg vet hvordan den alvorsfølelsen kjennes ut.

        Jeg tror de er mye flinkere til å ta vare på sine pasienter i USA, de som først får hjelp fordi de har råd til forsikring, men det er kanskje fordi amerikanere er mye «flinkere» til å saksøke hverandre? Kanskje ser vi på oss selv som verdiløse mennesker som leger og spesialister bare må værsågod å ta livet av, siden vi er så uviktige? De er som små guder i forhold til oss. Tror vi.

        • Tor Vidle Says:

          Ser ingen grunn til at jeg skulle bli «sur» på deg lillesøster🙂 , du er et flott menneske som vil alle det beste alltid. Jeg forstår nå at du har vært innom det samme, og kjenner nok godt til følelsen og usikkerhetens gnaging.

          Det er nok mulig at sykehussystemet og helsesystemet, og det juridiske systemet i USA har en skjerpende effekt på legene som du nevner. Man blir lettere ansvarliggjort ved det systemet som behandlende lege direkte enn som her hvor legen bare blir en av de mange grå til slutt.

          Jeg leste en gang er artikkel som tok for seg forskjellene på ansvarsfølelsen ovenfor enkeltpasienten hos fastleger kontra sykehusleger i Norge, det var ikke betryggende lesing.

          Tor

          • littleseasthere Says:

            Bryr fastlegen seg i snitt mer om deg enn sykehuslegen?

            • Tor Vidle Says:

              For min del uten tvil lillesøster, er det noe ringer hun gjerne hjem til meg og, mens ansvarlig sykehuslege (han som var ansvarlig for meg tidligere) ble bedt av min fastlege om å ta kontakt med meg også via telefon for å detaljforklare osv, men det er jo som å tro på nissen, og selvsagt noe han ikke har gjort.

              Et annet godt eksempel er og at min fastlege reagerte prompte da hun fikk resultatene fra siste røntgen (også ved å ringe meg) og krevde at ansvarlig lege på sykehuset skulle følge opp umiddelbart, noe han ikke hadde tenkt å gjøre på eget initativ, og noe som er skremmende uansvarlig.

              Jeg har hørt mange lignende tilfeller fra andres erfaringer omkring disse forhold. Sykehusleger burde gis instrukser om at deres enkeltpasienter er å regne som deres fulle ansvar som lege på lik linje med en fastlege, og ikke at pasienter er kun et ansvar for et abstrakt sykehus.

              Tor

  7. littleseasthere Says:

    – det skulle være «sine» og fått dem inn på kontroll…

  8. littleseasthere Says:

    Iglesias-sønnen har i hvert fall mye sjarm!🙂

  9. lisel Says:

    Dette er da helt umennekelig å skulle vente så lenge. Jeg kan forstå du er skjeptisk med den journal, og feil. Men du sier også du er realist som jeg synes er en god ting. men uvissheten, usikkerheten, det er den største og verste fiende. Men som en før her skrev, kontakt en privatklinikk. Ventetiden og tankene man har er oppslitende, ta den kontakt for din egen skyld.
    Ønsker deg god bedring, håper du snart får en klaring på det. Men tenk positivt, vet det er vanskelig…..

    Lise L.

    A-post.

    • Tor Vidle Says:

      Ja det er ikke slik det burde være, men dessverre er det slik virkeligheten er i norsk helsevesen. Man kan lure på hvordan midlene brukes i verdens dyreste helsevesen. Men det handler nok og om gamle ukulturer og mangel på enkeltansvar som må snus om tror jeg bestemt. Man må få på plass en bedre/sterkere ansvarsdel ovenfor enkeltpasienten til behandlende lege. Mye av svikten ligger nok der.

      Nei jeg stoler etterhvert veldig lite på hva de foretar seg og den lempfeldige omgangen med journaldataenes korrekthet er skremmende. Problemet er at de må fysisk ned i lungene for å ta prøver og ikke så mange som gjør slike inngrep siden prøver må dyrkes og labtestes på cellenivå og bakterienivå, ekspertisen er temmelig samlet omkring noen få miljø på dette feltet i Norge.

      Ja prøver å tenke positivt, men det ligger der bak hele tiden og gnager. Mange takk for bedringsønsker🙂

      Tor

  10. Tante Bø Says:

    Tor : ))

    Det er Curato som m-l anbefaler, jeg tar alle bildene mine hos.
    Der har jeg opplevd ventetid på 2 dager til høyst en uke, og svarene blir sendt lege i løpet av en snau uke : ))
    Jeg synes de er helt suverene. Prøv dem : ))

    • Tor Vidle Says:

      Ja, jeg kjenner litt til de selv og, er ikke mer enn 2 uker siden jeg kjørte mammaen til lille krølla som bor her inn der for røntgen. Når det gjelder vanlig røntgen her så har sykehuset etablert en egen avdeling utenfor sykehuset og hvor ventetiden ikke er lang, man kan til og med nå få «drive in røntgen» på dagen. Det var der jeg var sist, og bildene som nå er digitale ble direkte overført sykehuset umiddelbart slik at legen fikk de på timen.

      Problemet mitt er at røntgen ikke løser saken, de må ned i lungene for å ta prøver – noe de burde gjort allerede i sommer da jeg lå inne. I stedenfor å få 100% svar, gamblet de og kastet meg ut etter en uke.

      Tor

      • Tante Bø Says:

        Uffamei Tor.
        Håper det ordner seg snart da. Jeg kjenner jeg blir så oppgitt at det svir i øya og tårene spretter.
        Jeg fatter ikke detta helsevesenet vårt jeg.
        Jo bedre apratur og bedre utdannelse de har, jo lenger tid tar det å undersøke ting.

        • Tor Vidle Says:

          Det ordner seg nok tante🙂 Men det kunne vært løst på en både faglig ansvarlig og menneskelig bedre måte ved å ikke skrive ut usikre tilfeller før de var helt sikre på at pasienten var frisk, og at tilstanden ville vedvare. I tillegg er info og kontakt mellom lege/pasient på sykehuset og i ettertid, skammelig ansvarsfraskrivende. Det virker på meg som om de rømmer unna pasientene sine helt til noen triller de inn foran de – og de ikke kan gjemme seg lenger, men selv da kan man stille spørsmål ved enkelte av de og deres måte å behandle pasientene på som enkeltmennesker.

          Tor

  11. m-l Says:

    Jeg mente å presisere at CT er langt bedre til å kunne definere hva som er den mulige årsaken til det du sliter med enn vanlig røntgen, og er dd. den mest avanserte metoden den har for å kunne stille en diagnose som er tilnærmet ett hundre prosent sikker. Selvsagt forstår jeg at det å ta prøver også er viktig, og jeg er mildt sagt forundret over at det ikke ble gjort da du var innlagt.

    Jeg mener at du bør insistere på at en CT scanning blir gjort også, og uten noe mer opphold. Mulig at du kan få fastlegen din til å be om at så blir gjort når du likevel skal inn på sykehuset for den andre prøven?

    • Tor Vidle Says:

      Ja, jeg forstod det🙂 og mulig det og vil bli gjort som endel av utredningen. Flere andre som lå inne da jeg var innlagt i sommer sendte de til ct pga usikkerhet og problemer med mangel på reaksjoner på antibiotikaen. Men det var visst ikke nødvendig med meg, selv om det tok 4 dager med døgnet rundt intravenøst før noen som helst reaksjon var å spore i blodprøvene. Meg tok de kun røntgen av da jeg ble lagt inn og da jeg ble «kastet» ut.

      Det som er merkelig og uforståelig, er at i dag er alle blodprøver og verdier, crp etc helt normale, men fortetningen er der som da jeg ble utskrevet, noe jeg merker på pust, hoste, slim og slapphet. Jeg føler meg som om jeg har samme greia som før, bare uten feber. Å sove er et mareritt pga hoste og slim, akkurat som da jeg fikk det i juni.

      Lungebetennelse (hvis det er det da) er visstnok et mangesidige skummelt troll som kan oppføre seg på mange ulike måter og noen utgaver reagerer lite/ikke på vanlig antibiotika. Flere av de som lå inne med meg hadde vært der flere ganger. Men jeg vet ikke om deres tilfeller også viste på blodprøver og crp. Det er kjent at man kan ha lungebetennelse uten å vite det selv, og merker kanskje kun at pusten er tyngre enn normalt. Det er ikke uvanlig at det er slik eldre mennesker til slutt dør av, de er ofte ikke sterke nok til å hoste kraftig nok for å få ut slim etc.

      Men ventetiden som i mitt tilfelle i tillegg lett kunne vært unngått, er slitsom på mange måter. Ikke vet jeg heller noe så enkelt om jeg kan «ta meg ut» kroppslig på tur f.eks, eller bør være i ro. Det ville lettet litt å kunne komme seg avsted for å få tankeavbrekk, men svarene er svevende på den saken, altså hvordan forholde seg.

      Bedre å brekke noen bein eller armer eller sy noen skurer..

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: