I’m not here..

Det kan være deg, meg – hvem som helst. Hvem vet, i dag – i morgen. Selv sukker kan stivne og bli en glasert figur, et symbol kanskje, men du kontrollerer ikke sukkeret..

Alene som i en colaflaske hvor all futten forsvant i går, forgårs – umulig å få frem sprudlingen mer. Livet i en colaflaske bærer tyngre metaforer enn du aner.

«Frivilig i fengsel..» Jeg stusset, hun var dypere enn den dypeste Slovianske tørrbrønn, nå var hun rimelig friseilet av alkoens virkning, skjønt klar som glass i tankene visste jeg. Sprakk det nå? Ingen hemmelighet for min del, smerten i dypet visste jeg var der. Mascaraen var som et gjerde rundt smerten, et fengselsgitter. «Jeg… er alene.. i et frivillig fengsel..» Hun rakk å tørke en liten tåre før mannen hennes kom tilbake fra pubtoalettet – og jeg rakk å sende et lite øyesmil som hun leste som forståelsen det ga. «Alene..» Helvetes mantel – forgården er bare barnemat..

De usynlige alenemenneskene, men du ser de kanskje – hvis du vil se sannheten da?

«Hva faen vet du om å være alene?» «Men du er ikke alene?» «Hva vet du når du etter 30 år enda ikke ser mine øyne.. Ingenting. Ingenting vet du, aner eller forstår du. Selv med et kart i gulvformat du er lommekjent på – allikevel vet du ingenting, du ser bare klarveien i dagslyset og evner ikke å gå der i mørket.» » De er blå – dine øyne, som før.» «Ja – utenpå. Du tror at de er blå tvers igjennom..»

Alene, men ikke uten drømmer. Tar du drømmene mine og – dør jeg..

9 rundt et bord. «Jeg vet hvem av oss som er alene..» kom det plutselig fra Anne. Det ble stille, bortsett fra Olav og Anders som enda var oppslukt av siste målet i en eller annen fuckings fotballkamp, men vi andres taushet nådde frem til slutt. Alle kikket på Anne. «Skål Anne! Du vet jeg er singel og alene, haha!» Det var morrogutten Leif som ville ha mer guffe. «Nei – du er ikke alene Leif» kom det rolig fra Anne. Det ble stille igjen. Å snakke om «alene» er vanskelig for mange.

Tusen mennesker, men ingen som meg
Titusen mennesker, men ingen som meg
Hundre tusen mennesker, men ingen som meg
En million mennesker, men ingen som meg
Milliarder av mennesker, men ingen som meg
-Hva faen er vitsen?

Svever mellom skyene, fri som ørnen. Leker med formasjonene i rosa solnedgang, der fremme i horisonten er paradis og evig lykke og.. «Tor? Dagdrømmer du?» «Åh.. hei, ja – svever mellom skyene, hm.. ja..» «Skal du ut å reise?» «Reise?» «Fly med fly mener jeg.» «Fly?» «Ja jeg trodde du drømte om en flytur til syden?» «Nei, jeg skal ikke til syden, ikke nå. Jeg mente at… jeg svevet mellom skyene og.. glem det» «Du har vel aldri tenkt å hoppe i fallskjerm du og nå?» «Fallskjerm? Nei, ikke sånn sveving, men.. glem det.» «Nå vet jeg! Hangglider! Det har du sagt før at du kunne tenkt deg å prøve!» «Jo.. men.. glem det..» Hvorfor forstår hun ikke? Av seg selv..

Alf bare forsvant uten et ord, kom ikke hjem fra jobben en dag i april. Klokken 9 om kvelden ringte han meg. Fra London. Han orket ikke ringe hjem. Jeg lovet å ringe hjem til kona hans så hun ikke etterlyste han hos politiet. Men hva pokker skulle jeg si? Hvordan fortelle at hennes Alf orket ikke mer ensomhet – og hadde bare hoppet på et fly til London, og aldri ville komme hjem igjen, til henne. Etter 24 år. Men, jeg ringte..

Hvor nært eplet faller, betyr ikke noe, men hvor tett de to epletrærene står betyr noe viktig..

Sitter på en benk i en gågate, spiser softis og kikker på alle menneskene. Gata er tettpakket av mennesker som vandrer forbi. Noen kikker i vinduer, men de fleste bare går forbi i sin egen tankeverden og ser ingen andre, det virker slik på blikkene. Er de ikke venner med noen andre i gata, i familie – er alle ukjente, fremmede. Full gate med mennesker, men de fleste er alene i gata..

«Fullmånenatt? Jo greit det – men hva skal jeg med den alene?»

Etter en time i å ha lyttet til hennes tanker om leve alene og den sugende tomheten som tappet livslysten: «Har du snakket med Bjarne om dette Else?» «Tor, du kjenner Bjarne, kunne like greit samtalet med bikkja hans.» Jeg kikket bort på Bjarne som lå flat out delvis dritas på sofaen, ut av en halvoppkneppet skjorte tittet en bølgete hårete ølmage, han snorket som bikkja nedenfor sin herre. Jo, hun hadde rett i det. Men, hvorfor forstår jeg, og ikke Bjarne som har bodd med henne i snart 20 år?

«Ulikheter tiltrekker hverandre» – Kanskje, men våger du ta sjansen? Du kan ende alene med din ulikhet..

Kikker i speilet – hvem er du? Livets gnaging og krav har satt sine spor, men øynene er de samme. Hvem forstår deg? Hvem er du? Jo, meg.. men..? Hvorfor er du her, og ikke der, eller der? Eller – hvor enn du burde være. Men hvor er det? Og hvorfor er der eller der noe annet enn her? Hvordan vite når jeg ikke vet?

I’m not here, what you see is a body – I’m gone, but you don’t know..

.

.

6 kommentar to “I’m not here..”

  1. luxcat Says:

    Nydelig og godt skrevet, og veldig mange sannheter her, for ensomhet er noe annet enn alenehet. Ensom eller alene?

    Leste denne i dag, som et motstykke til det du skriver om her: I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be.
    For de alene har nok det motsatte skjedd. De gikk dit de tenkte, men endte med noe de ikke ønsket seg.

    God helg, skaldefant🙂

    • Tor Vidle Says:

      Takk, men alenefølelse og ensomhet går ofte hånd i hånd er min erfaring – 2 sider av den samme totalfølelse ville jeg påstå? Ihvertfall på det dypeste sjelsnivået, der det gir mest smerte og sug.

      Ja, et motstående paradoks i den setningen, men sier og mye om tilfeldighetene som vi ikke styrer.

      God søndagskveld til deg..

      Tor

  2. lillesøster Says:

    Sterkt. Kan ikke si noe annet. Her er en sangerinne/låtskriver som jeg var på konsert med i et «menighetsbygg» (et ombygd verksted) og jeg danset. Dette er ikke en «danselåt», men hun sang den den kvelden i 1989/90 i Sverige, i Kungsängen i Stockholm, og jeg kjøpte kassetten. En hel kassett full av «fulltreffere». Det er sjelden jeg har støtt på kvinnelige låtskrivere som har vært så flinke som henne. Hun synger noe om ørnen her.

    Janny Grein

    • Tor Vidle Says:

      Ja, men rå følelser er sterke enten de er vonde eller gode lillesøster. «Den nakne sannheten svir..» kan en og si når de gir smerte.

      Takk for fin sang🙂

      Tor

  3. Tja Says:

    Så var og vakker beskrivelse av et tema få nevner.

    Vi burde alle blitt født med en lapp i handa der der sto navnet og adressen til vår «soulmate».

    Vakre og stemningsfulle bilder.

    Jade


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: