Fotografering: Å treffe med fokus.

Å treffe rett med fokusen er viktig for å oppnå skarpe bilder. Digitale speilrefleks fokuserer litt annerledes enn man er vant med dersom en kommer rett i fra et kompaktkamera. Det er flere årsaker til dette, men siden dette innlegget om fokustreff er kun en enkel innføring for de som er helt nye på digitale speilrefleks, går jeg ikke i dybden, men konsentrerer meg om det som betyr noe i praktisk bruk.

Når man kikker i søkeren på f.eks et Canon 500D (valgte det siden minst etpar her har dette kameraet) får man dette bildet av fokuspunktene:

Det er total 9 fokuspunkter på 500D eller «autofokuspunkter» om man vil. Er kameraet satt til å bruke alle, vil det nesten alltid velge det punktet som får nærmeste treff i avstand. Dette kan være ok dersom motivet er slik at det er mer eller mindre lik avstand over hele motivlinja. Men ofte er det ikke slik – og dersom man skal ta et bilde av f.eks Tante Bø som står perfekt tilpasset inni mellom to rosebusker – og kameraet så velger en rose som stikker lenger ut enn ansiktet til vår alles tante, vil rosen bli skarp og tante uklar. Og det var jo ikke meningen. Hadde tante derimot stått inntil en vegg, ville sjansene for at autofokusen valgte henne fremfor veggen vært større. Hun ville da vært det som var nærmest. Det er vel og bra dersom man har en viss avstand og tar bilde av tante i helfigur. Men si at man skal ta et bilde av henne fra magen og opp, halvfigur. Da står man i fare for at autofokusen velger nesen i stedenfor øynene siden den i praksis er nærmere det uintelligente kameraet. Nesen bli da skarp, og øynene mindre skarpe.

Heldigvis kan man gjøre noe med autofokusen slik at man er betydelig mer safe på hvor fokusen virkelig havner, altså hvor på  motivet man søker den største skarpheten i bildet. Å  få et bilde fra et speilrefleks til å bli sylskarpt over hele bildet er og mulig, dvs ikke 100%, men nesten og godt nok. Men det er en annen avdeling som ligger under det å styre blenderåpningen blant annet, og får komme i et annet innlegg senere. Når man fotograferer med speilrefleks får man en annen dybdeskarphet enn ved de fleste kompaktkameraer. Man sier at en kan styre dybdeskarpheten – noe som f.eks betyr at man kan ta bilde av et ansikt som da blir sylskarpt mens resten er uskarpt – og ansiktet kommer frem på en helt spesiell måte. Enkelt sagt. Dette vil en se litt av på bildene nedover.

Men tilbake til autofokusen – man kan stille den inn i kameraet til å blant annet velge kun det midtre fokuspunktet, det med ring rundt på bildet over. Dermed vil kun det midtre punktet være aktivt. Dette gir mange fordeler – og gjør det (med trening) mye lettere å styre autofokusen til å som over: få tante skarpest, og ikke rosen 2 meter unna til venstre. Man ser i søkeren, får «målet» i midten og når autofokusen så gir utslag ved den halvt nedtrykte «avtrekkeren» så vet man at da er sjansen for blink stor – og der man selv vil ha den, og ikke alltid kameraet når alle punktene var aktive. Selv bruker jeg nesten alltid kun et fokuspunkt aktivert, og da det midtre.

Nedover kommer endel eksempler som så forklarer og viser hvor lite som kan påvirke og avgjøre om man får motivet skarpest der man selv vil ha det. Alle digitale speilrefleks av i dag kan ta sylskarpe bilder. Hovedårsaken til at nybegynner ikke alltid får de skarpe bildene de trodde de ville få, er ofte a) atofokusen har ikke truffet b) vedkommende har ikke etterbehandlet bildet overhodet og c) som går på dette med at motivet har beveget seg for kjapt for autofokusen d) brukeren har holdt kameraet mer urolig enn stabilisatoren makter å kompensere for e) for lite lys og da  for lang lukketid uten stativ osv osv. Av disse punktene er veldig ofte feil fokustreff det som går mest igjen. Altså at motivet er ute av fokus.

Her har jeg bommet totalt med autofokuspunktet på rosen, som man ser er bladet skarpt og rosen uskarp. Fokuspunktet ligger her ned til høyre på bladet. Altså skivebom.

.

Nå nærmer jeg meg, men enda er fokuspunktet satt feil – denne gangen rett under på blomsterfestet, i den mørke delen.

.

Bingo! Nå ligger autofokuspunktet midt på rosen vannrett og bittelitt under loddrett, for da får jeg og gjennskinnet i vanndråpen med. Legg merke til at bladet blir mer og mer uskarpt jo skarpere rosen blir.

.

Dette bildet sier mye om hvordan dybdeskarpheten på et speilrefleks kan utarte seg. Fokuspunktet er her satt til bladet i midten med den store runde vanndråpen og har truffet 100% korrekt. Her ser man at a) det store bladet til venstre er og rimelig skarpt, noe som kommer av at det i hovedsak har omtrent samme avstand til kameraet som «målbladet» og b) alt utenom er mer eller mindre skarpt – jo lenger bort fra målbladet, jo mer bluret ut – uskarpt. Dette kalles liten dybdeskarphet, eller som noen kaller det «smal DOF» (som står for «Depth Of Field» – og man kan lese mer om dette på f.eks wiki eller søke http://en.wikipedia.org/wiki/Depth_of_field )

.

Her har jeg «zoomet» (crop’et) meg inn til blinken. Som en ser viser til og med omgivelsene og himmelens skyer i vanndråpen, i tillegg til at man ser det underliggende mønsteret i bladet i bunnen av dråpen.

.

Et blomsternærbilde (jeg husker aldri hva de heter, men de utrolig vakre). Her er det blomsten i midten som er målet – og fokuspunktet er 100% midt i blomsten. Legg merke til at her og blures/uskarpes de andre ut. Det er en ettertraktet effekt som speilrefleks kan gi som nevnt. Her er dog et «men». Selv om fokusen har truffet blink, er faktisk ikke hele blomsten sylskarp. Dette kommer av dybdeskarphetens påvirking fordi jeg her tar bildet meget nærme blomsten og den dekker mye av bildet, samt at der jeg har satt fokuspunktet er lavere enn selve kronbladene. I sum skaper det forholdet som neste bilde viser:

.

-og det viser at i midten (der jeg valgte å sette fokusen), det dypeste punktet, er sylskarpt og kronbladene blir mer og mer uskarpe jo lenger bort de kommer fra sentrum i lengde og dybde (som nevnt lenger oppe kunne jeg justert f.eks blenderåpningen og fått blomsten skarp over hele flaten – ihvertfall mer enn her). Men målet her var nettopp å få sentrum av blomsten skarp – og la resten bli bluret ut i økende grad og dermed ble det akkurat slik som tilsiktet, ønsket.

.

Her er målet «vannpytten» som regnet har skapt på dette store bladet. Det blåste godt da jeg skulle ta dette bildet, så første forsøk ble fokusbom. Det er viktig å være klar over at bevegelser på nærfotoobjekter kan skape problemer med å få fokus satt på rette sted (det finnes de som f.eks bruker klesklemmer etc til å sette fast blomsten før de tar bilde).

.

Bingo! Forskjellen er dramatisk. Nå ser man tydelig hva rett fokus gjør. På forrige bilde var fokuspunktet nede på stilken, mens her er det midt i «dammen» og da blir dammen skarp og stilken uskarp. Og det er jo dammen som er inntrykket man ønsker å fange, ikke stilken..

.

Når jeg zoomer inn så ser man hvor skarpt det er, ja til og med at det ser ut til at det i dammen ligger en druknet marihøne på bunnen..

.

Man kan si at dersom en skal fotografere f.eks blomster (som jo ofte blir nærbilder) og det er mer enn en blomst, som her i dette bildet av vakre margeritter – bør man velge en av de som da blir den som får fokus og blir skarpest. Her er det den i midten som har fått fokuspunktet i sentrum. Man ser at de andre da blir variert i skarphet, alt etter hvor nær de er den i midten både i dybde og høyde/breddenivå.

.

Over til en annen del av dette med å få rett fokus, eller «best mulig». Når man fotograferer dyr eller mennesker nærme, er det ofte ønskelig å få klare skarpe øyne på dyret, eller mennesket. På portretter av mennesker er det vanligst å da fokusere på et av øynene. Sette fokuspunktet på et øye. Hvilket kan variere alt etter posituren og fotografens ønske om inntrykk. Ingen ønsker blasse/uskarpe øyne. Her er et bilde av Mr. Honda som lunsjer på prestekrager. Først beskjærer/crop’er jeg bildet litt for å få det bedre rent komposisjonsmessig:

.

Det var litt bedre. Det man ser her er at det meste av Mr. Honda er skarpt, men deler av forgrunnen og bakgrunnen er variabelt uskarp. Fokus er satt på øyet til kjeltringen. Neste steg er å sjekke hvor flink/heldig fotografen var med den saken (dog ser man her allerede at øyet skinner):

.

Se det! Man kan til og med se antydninger av plommetreet mot himmelen som speiler seg i øyet. Her kan ikke Mr. Honda klage på fotografen, dessuten er det hans villeste side som er foreviget (at han ble fersket i å forsyne seg av samlingen med prestekrager, er en annen sak).

Håper dette kan gi en liten forståelse av det viktige som ligger i å treffe rett med autofokusen, og at det som regel er det som er avgjørende for om bildene blir skarpe – og skarpe der du selv ønsket. Jo mer man prøver seg frem, «øver» – jo kjappere finner en ut av det. Og det er ikke særlig komplisert, og egentlig logisk.

(Bildene her er i meget lav oppløsning i forhold til originalene, Picasa komprimerer bildene ganske mye. Men de ser ok ut til denne bruken, og man kan klikke på de.)

11 kommentar to “Fotografering: Å treffe med fokus.”

  1. Tante Bø Says:

    Her må jeg nok finlese flere ganger, men jeg tror jeg har fatta det : ))
    Jeg har lagt merke til at «halve norge» går rundt med akkurat det kamera. Mange av de yngre ser ut til å ha valgt det kamera.
    Sjøl er jeg litt skuffa over rekkevidden.
    Begynte å sammenligne rekkevidden på det gamle og nye. Det er himmelvid forskjell …
    i gammelkameras favør. Blir ikke så skarpt da, men jeg kan fange opp ting mye lenger unna.
    Jeg må jo ha en kjempekanon til tusner for å nå det samme😥

    • Mico & Web-Linn Says:

      Ja mange har kjøpt de samme for det er film muligheter på det. Det samme er det med Nikon D90 som jeg har. Mange kjøper det for at det er flere mulighetere. litt dritt å måtte ta med seg film kamera OG kamera for å kunne få med seg alt.😛

      Sant nok hybridkamera ditt er ikke så aller dumt det heller og den er litt mer for nybegynnere så det er derfor du synes det kanskje er lettere.😛

      Men du får nok til manuel fokus etter vært også.

    • trultemor Says:

      Tante Bø…spørs om ikke du må investere ie t 18-200objektiv. Jeg kunne ikke klart uten det:)

      • Tante Bø Says:

        Jeg kjøpte ett 70 – 300. Det er bra det, men jeg er jo vant til å rekke enda lenger …

        • Tor Vidle Says:

          70-300 er en mye brukt brennvidde, selv har jeg og et (Canons utgave) og det er et av de objektivene jeg bruker mest når jeg rusler rundt. Men skal du ha lenger brennvidde øker vekt og pris dramatisk. Man kan sammenligne objektiver litt med kvalitetskikkerter angående den reelle kostnaden. Objektivene varer evig og kan sees på som engangsinvesteringer som man kan ta med seg til neste kamerahus hvis man kjøper samme fabrikat.

          Tor

    • Tor Vidle Says:

      Ja er mange som har det kameraet du har tante. Jeg antar at det gamle kameraet ditt er en såkalt «superzoom». Problemet blir ofte at zoomlengden går på bekostningen av bildekvaliteten på den typen kamera. Objektivet i slike kameraer er langt unna kvaliteten du får til speilrefleks, og selve sensoren på pocketkamera er knøttliten.

      Du kan (som du ser jeg har gjort her med noen av bildene) croppe de inn slik at motivet kommer mye nærmere, det er et mye brukt triks. Hvor nær vil være avhengig av kvaliteten på objektivet, kameraets sensor – samt hvor godt du har truffet med fokusen.

      Det største/lengste objektivet jeg har er et Sigma 150-500mm og er et beist som veier nesten 2 kg. Jeg bruker det til fugler i hovedsak, ellers er det tungt å drasse på som du ser av vekta. Sammen med det kameraet som dette brukes med (Canon 7D + batterigrep med 2 batterier i) veier hele stasen rundt 3 kg. Bildene i dette blogginnlegget er tatt med Canon 5DII og et Canon 24-105 objektiv.

      Tor

  2. Mico & Web-Linn Says:

    :nerd: Mobbe Nikon D90 har 11 fokuspungter. 😈

  3. Tante Bø Says:

    Får til og får til … Jeg savner zoomen jeg.
    Jeg skal ta no bilder så skal du/dere få se forskjellen.

  4. Penselsvingeren Says:

    Gøy med fotokurs.
    Har ikke slikt apparat, men et kompaktkamera, men ser visse fellestrekk når det gjelder å få ting skarpe.

    Kjempeflotte bilder, særlig det av Mr. Honda. Han er jo rene fotomodellen.
    Det bor en gjeng med pinnsvinunger inni hekken. Når det er noen av dem som drister seg ut i hagen vår, styrter min datter og jeg ut for å knipse dem. Men de ikke de enkleste modellene. jeg trodde pinnsvin var trege jeg. Men det kan jo hende vi har fått pinnsvin av typen turbo. De springer ut av motivet hele tiden, og så har de en tendens til å snu rompa til.

    • Tor Vidle Says:

      Man må jo treffe fokus med kompaktkamera og, så det er ikke særlig ulikt på det området. Mr. Honda liker ikke å bli fotografert, ikke nærbilder takk! hehe.

      Pleier å bo en familie piggsvin her og, men har ikke sett de i år. De kan være kjappe, kjappere enn man tror, og slettes ikke enkelt å ta bilder av når de er urolige.

      Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: