Spraglete..

Dagene flyr som spraglete tanker i motvind. Faunaen i skaldehagen har fått et nytt medlem – hils pent på Mr. Honda.

Hvor han kom fra er ukjent, en spraglete morgen strakk han seg i høyden og kikket inn på terrassen og det merkelige vesenet som satt der og drømte med et kaffekrus i hånden. Siden den dagen har Mr. Honda holdt seg her og siden den dagen ser det ut til at jeg ikke behøver tenke mer på plenene, Mr. Honda har nemlig en uendelig mage og tygger seg lett gjennom et mål plen pr døgn. Og derav stammer døpenavnet – Mr. Honda har nå ersattet min Honda gressklipper som kan pakkes inn til vinterdvalen. Nå får han dessert av og til, det må nevnes, en gulerot vanker det rett som det er. Helt håndtam er ikke Mr. Honda, holder seg på meteren unna. Katten ser dog surt på den nye gressklipperen, men antar den blir akseptert så lenge den ikke begynner å kreve sardiner in oil. Pelsen er litt uvanlig og stri – og ansiktet ligner på noen kjent, men jeg har enda ikke funnet ut hvem det er.

Været er som en spraglete jojo, en dag regn, en dag grått, en dag sol – men alltid med vind. Sol med vind. Jeg ligger på etterskudd med forskjellig pga den korte våren og den lange lungebetennelsen tidligere. Prøver og å male noe hver gang det er en sjanse, men når det først er sol og opphold så blåser det som pokker i alpene eller annet fordervet blåsested. Løftes kosten over kanten på spannet, er den straks tom for maling og ferdigtørket atpåtil – hvor malingen reiser er ukjent. Men når det er dager som i dag hvor slusene er endelig tettet så freser jeg rundt og over kåken fra morgen til kveld for å ta igjen noe av det tapte før alt er bare høstløv og minner om sommeren som ble verdens korteste.

Men – i går stakk jeg av og ga f… i kåk og annet vas. Tok en lang tur tidlig på kvelden og kom hjem spraglete med neglesprett og 2 vepsestikk i nattfarget senkveld. Det var under 10 med isende nordavind da jeg nesten jogget meg 3 km tilbake til det kjørende redskapet. Tempen falt 10 grader straks solen la seg bak de frodige lier og skrittene mine ble lange. Skal ikke klage mer enn nødvendig i revers, kom hjem med en haug minner, også mange bilder. Fant nye ukjente spraglete smålier og herlige enger og skogteiger jeg ikke før har visst om – de skal undersøkes nærmere senere.

Jæren er ikke bare pannekake som nevnt før – og flere steder finner man små holmer med lune frodige lier hvor det gror og spirer av alt mulig slik det bare kan på Jæren. Fugler lyder i hver tretopp og i hvert skogholdt er det hare og rådyr – hvis en er så heldig å få se de. Noe jeg var i går da jeg kom ned lia midt på bildet over og det spasserte 2 rårdyr på den grønne marken her jeg tar bildet fra. Jeg inntok straks stillingen snikende skald og snek meg innpå dyrene for å ta bilder av de. Til venstre her er det noen store steiner som man ser, der dukket jeg opp til slutt, og forkledd som en stein – men de pripne dyrene godtok ikke den nye steinen i haugen og satte svansen til værs og var borte før kameraet fikk sagt klikk. Litt senere traff jeg på 2 andre som var på vei mot meg i perfekt avstand, men da var selvsagt minnekortet fullt. Jeg byttet forsiktet kortet med et nytt, «klikk» sa det fra luka til minnekortet da jeg smekket den på plass – og vips var rådyrene over i neste fylke. Jeg fikk noen kjappe langskudd, men de ble ikke særlig bra.

Fra en passe topp zoomet  jeg inn objektivet maks nordover og fikk inn dette. Man kan med rette si at her er et herlig spraglete terreng med alt mulig man ønsker av den arten. Det er bare å velge fra flate vidder til både grønne og grå fjell. Og selvsagt vann av begge typer.

Av og til er det ok med et gjerde, tror jeg. Denne gjengen fotfulgte meg langs et skille mellom to svære marker på mange hundre meters lengde. Bildet viser bare ca 10% av forsamlingen. Det dukket og stadig opp nye som kom løpende fra alle retninger for å innta måpestilling de og. Uttrykkene i ansiktene er ubeskrivelige, synd jeg ikke kan vise stor bredde på dette som jeg har beskjært for å få det rette stirre-og måpeinntrykket fra tilskuerne (mulig det blir større hvis dere klikker på bildet). Jeg bøyde meg over gjerdet for å klappe på en av kalvene, men det skulle jeg visst ikke gjort for da skulle alle sammen ha klapp straks – og noen tonn kyr trykket mot gjerdet og la det nesten flatt før jeg bakket for å slippe å bli flatpakket skald.

Disse deilige grusveier, jeg elsker de der de bukter seg rundt på en naturlig måte, følger terrenget – og ikke bare rett igjennom som moderne veier. Her begynner solen å bli lav og skyggene og kontrastene øker. Akkurat slikt lys og kontrastforhold jeg trives best i både med sjelen og kameraet. Aldri blir bilder mer levende enn i de to ender av dagen, når solen står opp og når den legger seg. På det store originalbildet viser et utrolig nettverk av spindelvev i einerbusken litt til venstre – vevene glinser eventyraktig i den skarpe lave solen og skaper et fantastisk inntrykk. På det lille bildet her aner man kun hva som virkelig finnes. Det er detaljer man ikke legger særlig merke til ellers med fullt dagslys og solen på topp. Men når den stråler nesten vannrett, da kommer det mye skjult frem, kanskje trollene og?

Når jeg først nevnte troll, hva med dette vindunderlige bustehuet her?  hehe. Det blåste godt og «håret» blafret i alle retninger der hun bøyde hodet mellom piggtrådene for å bli litt kost med. Og selvsagt fikk hun kos, kan man la være? Nei..

Lyset – se det magiske. Se når strålene lyser opp som fra lommelykter i natten, se hvor levende alt blir på en ny måte. Studer denne steinen som solen lyser opp noen få minutter  mens resten av landskapet pusser tennene for å legge seg. Jeg har døpt den «Smilesteinen» – se etter og du finner kanskje munnen og øynene…? Husk og at om få dager lyser solen ikke opp Smilesteinen mer dette året, du må vente til neste år i begynnelsen av august før du får se Smilesteinen som her igjen. Solens vinkel forandrer seg litt hver dag, og neste dag er det noe annet som får komme i kveldsstrålen..

Men alt har en ende – dessverre. Sakte takker solen for seg med å gjøre landskapet klart for tusser og troll – ser du trollfamilien under storgrana? Ikke? Beklageligvis kan jeg ikke servere deg duftene fra trollmors ferske hellebrød heller. Men neste gang du vandrer i naturen når trollene har fått sitt lys – husk å bruke øynene og nesen. Ørene og..

.

.

Trolske toner avslutter inntrykkene fra en spraglete kveld i Skaldeland..

13 kommentar to “Spraglete..”

  1. mirapisani Says:

    Du har det med det. Ungdyr i villfarelse kommer til deg.
    Er ikke overrasket. 😆
    Nydelige bilder. Du tar kverken på meg snart med det der.

    • Tor Vidle Says:

      Bruker bare øynene (og fantasien noen ganger) mira – og ser det jeg alltid har sett helt siden jeg var liten, men nå som jeg er voksen og med kamera kan jeg prøve å vise noe av det jeg ser..

      Tor

  2. mirapisani Says:

    Hmm..? Merkelig kommentar. Har du det bra sånn ellers luxcat?

  3. luxcat Says:

    Så bare i kommentaroversikten at det sto «luxcat» her… Er det merkelige kommentarer ute og går, så er det ikke meg… Så det litt tidligere i kveld, at det forsatt går greit å skrive kommentarer med mitt nick og avatar, og har sent en a-post til sol om det.

  4. luxcаt Says:

    Jeg har ikke sett noen av disse merkelige kommentarene. Synes bare jeg så noe i kommentaroversikten. Selvom jeg tar ting litt raskere enn dere, så klikket jeg meg ikke inn for å sjekke hva som sto skrevet. Jeg bare så at det liknet på bildet av meg. Jeg spurte meg selv, «Er det meg? Hun ser litt overlegen ut.» Men jeg klikket meg inn på et annet blogginnlegg. Det kunne ikke være meg.

  5. Tante Label Says:

    Åh! Har du fått Snurre Sprett i hagen? 😆 Så flott han var! ( Sikkert en liten luring..:-)

    Vakre bilder, som alltid, likte veldig godt den grusete svingen med det flotte lyset!

    Du har et godt øye for detaljer!

    Nattaklem!

    • Tor Vidle Says:

      Ja, han bare var her en morgen, siden har han holdt seg her og bor nå under terrassen, dvs i motsatt ende av der katten mener er dens eiendom, hehe. Han virker litt vill når jeg ser på pelsen, og ingen har såvidt jeg vet etterlyst han.

      Takk – jeg elsker å gå rundt i naturen, utforske – la tankene få roe seg og suge inntrykk i lavlys.

      Nattaklem tilbake (og sannelig er jeg «saggen» etterhvert av lange dager med mye styr)

      Tor

  6. mirapisani Says:

    Faen jeg er lei av dette mølet. Må liksom hele tiden være på vakt… Off..!

  7. luxcat Says:

    Mira: Virker det ikke som meg, så er det ikke meg🙂
    Mn selvsagt – på de åpne bloggene så vet man aldri…

    • Tor Vidle Says:

      Det er noen ganger vanskelig å vite hvem som er hvem dessverre. Tidligere var det vel sagt at den ekte var den uten avatar? Hva gjelder nå? Jeg har ikke tenkt å stenge bloggen pga dette dusteriet fra en person, og som Sol får se til å fikse snarest mulig nå.

      (Men nå ønsker jeg IKKE en svær haug med kommentarer om den saken i noen av mine innlegg)

      Tor

      • luxcat Says:

        Begge deler kan være ham eller meg. Du får bare se an kommentarene og slette det du synes passer. Og er enig med deg, man trenger de anonyme også – spesielt på en så liten blogg som dette.

  8. tanjazi Says:

    Det er en fryd og glede å lese bloggen tin Tor!Elsker de bildene dine,du er jaggu flittig med kameraet:-)Ha en fin fin dag:-)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: