Den udefinerte sansens styrke..

«Man skal ikke forhåndsdømme» er et gyldig utsagn – jeg prøver å leve opp til det på en naturlig måte. Men er det nå så enkelt i virkeligheten? Selv om man så gjerne vil? En faktor man ikke styrer er den indre stemmen, den sansen som lever fritt – og samtidig lar oss få vite dens mening. Og uten at vi kan påvirke dens beslutninger. «Jo men, den er bare endel av vår underbevisshet» sier noen. Kanskje det, men den danner ofte frie meninger som kan bryte med vårt prinsipp om å ikke forhåndsdømme – og samme hvor hardt vi prøver å nekte den. Man kommer ikke utenom dens mening, samtidig bør man absolutt og standhaftig ri utgangspunktet om å ikke forhåndsdømme – beslutte endelig før..

Men denne indre «stemmen» kan og gi positive utslag ofte dersom man lytter og balanserer summene med vektene lagt på rette stedene. Momentene..

En gang jeg skulle ansette 2 nye fikk den indre stemmen vist at den ikke tok feil, begge gangene. La oss kalle de 2 vidt forskjellige personene «Jone» og «Geir».  Bransjen var liten og gjennomsiktig, man visste som regel hvem alle var. Og hva de stod for osv. Men hvor dyktige de enn var så visste man som regel ikke helheten, dette med personligheten og alt som følger med den delen. Man har jo allerede et bestående «kollektiv» av ansatte som er sveiset sammen, og de nye brikkene bør kunne gli inn i samme miljø slik at helheten etterpå består som en sammensveiset enhet. Det er flere momenter å ha høyde for når man skal ansette nye mennesker, og kvalik er bare en del av kuben. Man bør og være en rimelig god menneskekjenner.

Jone – den rastløse, en «homeless» som vi kalte den typens adferd angående arbeidslivet. Jone fant seg ikke tilrette hos noen av konkurrentene, og ble samtidig oppfattet som sær og lite samarbeidsvillig de stedene han hadde vært innom. Men Jone hadde et ess – han var meget dyktig i faget. Jone hadde allerede en søknad liggende hos meg lenge før jeg hadde tenkt å utvide, vanlig i den bransjen for de som var lystne på å flytte på seg. Noe som også gjaldt Geir, men som var mer en overraskelse. Noe jeg kommer tilbake til. Da tiden var inne,  møtte Jone opp for en prat med meg.  Min normale fremgangsmåte var å kjapt avformalisere møtet – og dra det ned på kompisnivå. Skal man jobbe tett bør en og være på det nivået, samtidig er det bare en sjef.

Da jeg endelig hadde fått Jone varm og ned der han følte seg trygg, så pratet vi om forskjellig, alt fra privat til jobb – fritid, men på en naturlig måte og slik at Jone selv fikk velge hvilken vei og hvor langt. Mens vi snakket, hadde jeg i bakhodet ordene fra de konkurrentene hvor han hadde jobbet før. Og de kan sammenfattes som «dyktig, men håpløs og nekter å tilpasse seg, og liten respekt for overordnet». Inntrykket var at de alle egentlig var glad for å bli kvitt han, samtidig advarte de mot å ansette han. Men.. den indre stemmen begynte å blande seg inn i ordene som lå i bakhodet, ryddet de unna, kostet de ut. Inntrykkene jeg fikk fra vår samtale stemte bedre med den indre stemmen enn alle advarslene – og tildels skrekkhistoriene. Samtidig; som ansvarlig sjef hadde jeg et annet moment og som jeg måtte ivareta: Hensynet til de andre ansatte. Og jeg visste etter samtaler med de at de og var særdeles skeptisk til Jone fordi de hadde hørt samme historiene som jeg fikk servert om homeless Jone.

Så var det Geirs tur. At Geir hadde søkt tidligere er nevnt før, men bare det at han hadde søkt, var en liten bombe. Geir var som Jone når det gjaldt faglig dyktighet, men også en stayer, og en som var rotet fast. Geir hadde jobbet kun hos et firma siden han kom til distriktet, og tilsynelatende var det ubrytelige bånd der. Han var og ansett som seriøs uten samarbeidsproblemer med andre. Med andre ord gull verd. Før møtet hadde jeg spurt han om det var ok at jeg tok en prat med hans nåværende sjef. Joda, det var ok. Så jeg ringte og la frem saken, at Geir nå hadde søkt hos meg. Joda, opplysningene jeg fikk stemte med inntrykket om den «perfekte Geir» – men, da jeg la på kom den indre stemmen og ville si noe, men hva?

Geir virket på meg som bildet man hadde skapt: Den feilfrie, den dyktige, den høflige – den passe perfekte – selv når han pratet. Men hele tiden rotet den indre der oppe med et eller annet. Som om den ante noe, ville si noe, men fikk det ikke frem.

Etterpå satt jeg lenge og tenkte. Så kommer den indre: «Fortalte de alt?» Og da tenkt når jeg fikk opplysningene fra hans nåværende arbeidsgiver. Et eller annet var det, en klokke bjellet svakt. Så gjorde jeg noe jeg aldri før hadde gjort. En jeg kjente godt hadde jobbet i mange år sammen med Geir, men hadde flyttet nylig til en annen kant av landet og da byttet arbeidsgiver – jeg ringte han og spurte rett ut: «Hva er det med Geir?» Han stusset med en gang, men forstod da jeg forklarte at Geir hadde søkt jobb hos meg. Og da kom «sannheten» og den indre stemmen hadde hatt rett med å ikke gi meg fred for at noe manglet, det var for perfekt alt. Og «sannheten» var en annen enn den jeg hadde fått av hans sjef – egentlig var de sjeleglad for å bli kvitt han. Joda, han var dyktig som få, men hadde lagt seg til en stadig mer og mer primadonnafasong og utviklet en hersketrang som tæret sterkt på arbeidmiljøet, men alt ble merkelig nok dysset ned og lagt lokk på for omverden. Jeg fikk klarsignal fra kjenningen om å få bruke hans opplysninger til den neste telefonsamtalen jeg nå skulle ta, nemlig å ringe opp igjen Geirs sjef og be om en forklaring på feilinfoen. Han innrømmet forholdet umiddelbart, årsaken til hemmeligholdelsen var at han var redd for omdømme dersom problemene kom ut i lyset, noe jeg ikke helt forstod sammenhengen i.

Jeg tok så en ny runde med Geir, la kortene frem og ba om en forklaring på hvorfor, men på en måte som ikke føltes som en korsfesting. Men der imponerte han – jeg hadde ventet en eller flere unnskyldene faktorer for å bevare omdømmet. Og det selv om han etter min oppfatning absolutt hadde meget gyldige grunner for å ikke ta all skyld selv for utviklingen. Kort slet han psykisk og etter min oppfatning da forsterkende pga en arbeidsgiver som ikke forstod og bare lesset nye bører på uten hensyn. Dette sa han ikke selv, men for meg når jeg spurte de rette spørsmålene, så var det ikke vanskelig å adressere delansvar. Så sa jeg at jeg før jeg bestemte meg ville snakke med de andre ansatte, men var litt usikker på hva jeg kunne si fordi i utgangspunktet har en arbeidsgiver taushetsplikt om mer enn mange aner. Geir sa straks at for hans del var det heller en fordel enn bakdel om de andre visste, ihvertfall dersom jeg kom til å ansette han. Men jeg svarte med en gang at det ble feil og ikke noe jeg som arbeidgiver hadde anledning til, eller plikt til å gjøre.

Møtet med de ansatte senere ble kort: «Jeg har brukt mye tid på dette, og vurdert og – ja tenkt. Og bestemt meg. Jeg er villig til å gi både Jone og Geir sjansen. Jeg tror det kan gå, men kan ikke love 100% eller garantere noe – det kan bli et eneste stort eksperiment – kanskje går det til helvete og dersom dømmekraften min har bommet. Men dere får en vetorett til å gå i mot meg, går dere med, må dere være beredt på enten himmel eller helvete, blir det helvete kan dere ikke etterpå korsfeste sjefen. Vi er i samme båt alle, både nå og etterpå. Detaljer får dere ikke, dere må som jeg, stole på dømmekraften min, eller ikke» Den ene svarte bare rolig: «Husker da du ansatte meg, selv hadde jeg ikke ansatt meg med de opplysningene du satt med – men din dømmekraft bommet ikke den gangen heller tror jeg?» Han snudde seg mot de andre som nikket enig.

Nå ble det heldigvis himmel og ikke helvete til slutt viste det seg, de begge falt inn i gjengen som den naturligste sak – og Jone satte endelig rot.

Men den indre stemmen – var ikke den der så kunne mye blitt annerledes. Den er jo en naturlig del av oss, kan føles konkret – men og som noe diffust som vurderer selvstending på siden av våre vanlige tanker, vurderinger og refleksjoner. Det over var kun ett eksempel av uttallige, men samtidig viser eksemplet og at sansen er dyktig til å fange opp momenter de andre delene ikke vurderer likt.

7 kommentar to “Den udefinerte sansens styrke..”

  1. luxcat Says:

    Helt rett. Sansene faar med seg saa uendelig mye mer enn kun det som hoerselen oppfanger. Selv er jeg en levende loegndetektor. Jeg vet bare om noe er rett eller feil, og jeg stoler dessuten paa det hjernen fanger opp men som jeg ikke «ser», fra sammentrekninger av pupillene, til mer uttalt kroppsspraak som aa ta seg til ansiktet, eller hvilken vei blikket vandrer naar man tenker.

    • Tor Vidle Says:

      Levende løgndetektor? Jeg er ikke så opptatt av løgn/sannhet, for hva er det? Og dømme (om man må) bør en ikke gjøre for en har helheten og alle sider. Til det andre så er vel det noe man bevisst fanger opp uansett? Og endel av poenget mitt er at den indre sansen ofte kan motstride de elementene, og veldig ofte ha rett. Føler det funker slik hos meg, andre kan føle det annerledes.

      Tor

      • Luxcat Says:

        Det jeg mener, er at magefoelelse ikke er noe mer mystisk enn at underbevisstheten fanger opp mer enn den sender videre til bevisstheten.

  2. mirapisani Says:

    Hei Tor.😉 Jeg skjønner at du vil frem til ett eller annet, men i øyeblikket forstår jeg ikke hva. At man skal høre på den indre stemmen og kjenne på magefølelsen står jo rett ut i teksten og det forstår jeg, og er helt enig i. Men skriver du dette som en lignelse for noe som har sjedd på bloggen i det siste? Hehe.., jeg er vel litt kortslutta i hue om dagen. Ikke lett å prøve å lande etter denne pangstarten vi ble kastet inn i.
    Fine dagen. ;))

    • Tor Vidle Says:

      Ikke alltid lett å forstå hva jeg mener/sier mira, ser det selv og, hehe. Nei det har ikke noe med bloggen å gjøre, men generelt – og da med et eksempel for å utdype hva jeg mener.

      Ordner seg nok her på bloggen, noe overgangsrot/problemer vil det alltid bli, men man må se fremover.

      Ha en fin dag du og..

      Tor

  3. lilllesøster Says:

    Dette var interessant. Du fikk meg til å tenke på ting fra mitt eget liv. Jeg har som mål og har alltid prøvd å tilfredsstille sjefene jeg hadde på den tiden jeg var ute i fast arbeid, før jeg fikk et handikappet barn, og når jeg jobbet hjemmenfra pisket jeg meg selv for å tilfredsstille sjefen (ikke min mann, hehe, selv om man må jo prøve å høre på ham også en gang iblant), men sjefer er ikke alltid så fantastiske, heller. Jeg fikk 100 kr timen, som det skulle betales skatt av. Jeg trakk fra tissepauser, bare for å være grei. Pisket meg bare for å få luselønn, og det var greit, hva gjør man ikke for en kristen (?) sjef. Men «sjefen» (jeg jobbet som freelancer) oppførte seg som en drittsekk overfor de ansatte, inklusivt min mann, og jeg fikk alltid lønna minst tre uker over forfallsdato og måtte ringe og tigge om å få de stakkars kronene… Det var da min onkel måtte komme å hjelpe meg med noen hundrelapper, for barna våre og vi hadde ikke penger til mat. Fantastiske kristne sjefer, som tar seg en million kroner i lønn per år selv og gir bort 500.000-1.000.000 i lønn til amerikanske, spiritistiske predikanter for fire kvelders «healing», mens staben må vente i månedsvis på å få lønn og regninger, skatt og moms hoper seg opp. Livet har to sider, ovenfra og ned og nedenfra og opp.

  4. lilllesøster Says:

    Forresten, Tor Vidle🙂 jeg må le, jeg satt nettopp for første gang og hørte på denne artige sangen, som jeg aldri har hørt før, av Billy Preston. «Hvis du vil være sammen med meg så må du ha penger»…. ellers dør du av sult. Neida, Gud tar seg jo av oss, men det hjelper å ha jobb eller en annen form for lønn, for alle har ikke like muligheter og forutsetninger, og det er ikke alltid at de kan noe for det. Ha ei fin uke!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: