Plastisk glitrende livsbedrag..

Jeg husker enda uttrykket i ansiktet til den gamle damen da jeg ga henne alle myntene jeg hadde i lomma – nei hun tigget ikke, tvert om strevet hun som hun alltid hadde måtte gjøre for å få noe å leve av. Jeg kom kjørende i en leiebil, en med taket av – det var jo sommer. Veiene var ikke bredere enn sykkelstiene her hjemme, de får nok snart 2 felt og gangvei på siden – sykkelstiene altså. I en skarp sving måtte jeg bråbremse, der lå gamlemor på alle fire midt i veien og prøvde å samle opp grønnsakene som var trillet av en gammel håndkjerre av tre som det ene hjulet var falt av.

Med meg var en kamerat "kjør rundt gamla" sa han irritert når vi hadde stoppet. Ølet på stranden lokket som vanlig og han var tørst – og som vanlig. Jeg svarte ikke – og gikk ut av bilen, gamlemor var tydelig stresset av tanken på at hun hindret rike turister å komme frem. Jeg smilte til henne og prøvde å si at hun måtte ta det med ro – men jeg kunne ikke språket og hun ikke engelsk. Hun laget en smilegrimase uten tenner, de var kanskje hjemme, eller ikke..

Et nydelig sted, rett utenfor en liten landsby hvor kontrastene til hotellets matbord og sus og dus ble betydelige. Noen for meg ukjente fugler sang vakkert fra en liten treklynge – og det var varmt, altfor varmt. Kikket på kjerra, hjulet var rett og slett glidd av akslingen og splinten borte. Lette på veien uten hell, splinten var ikke å finne. Gikk tilbake til bilen og åpnet bagasjerommet og lette etter et eller annet som kunne brukes som splint, men det var like tomt som ølboksene til kompisen.

Ahh.. solbrillene! Kikket på armene, nei, de er for sprø. Kompisen sine hadde plastarmer. Ah! Visst pokker! Tok av en av vindusviskerne og ga øldrikkeren beskjed om komme ut og løfte opp kjerra. Dro ut de to tynne stålskinnene som laget rammen for viskergummien, de er av ekte fjørstål. Presset inn hjulet og formet en splint av den ene skinnen og presset den nedi, den andre ble brukt til å låse splinten så den ikke falt ut. "Pes pes – den skal du ha.." kom det fra den tørste – hvorpå han snudde seg og ville gå inn i bilen igjen. "Kom her din latsabb og vær med å få grønnsakene oppå tralla igjen!"

I mens alt dette pågikk kom det stadig små lyder fra gamlemor og fakter med hendene som kunne tolkes positivt, men antagelig og at hun var flau av å bry oss rikinger – lydene klarte jeg ikke tyde. Da vi var ferdige, kikket jeg på den lille damen – ante jeg våte øyne? De var dype og brune, og fuktige. Tanken om verdens urett snek seg inn – vi, de store forbrukerne, som levde på den grønne siden hvor vi ble matet med velstand som man feiter opp en gås for leverens størrelse. Samtidig som vi ikke evnet tanken om å dele med gamlemor og hennes søstre og brødre – forsynte vi oss av de beste biter av deres fedreland, der skulle vi bo i luksus og slappe av, de kunne jo få være våre tjenere – noe som kunne brukes som vår gode samvittighet.

Verden – menneskene, er noen egoistiske drittsekker, ihvertfall de på den grønne delen.

Hun måpte da jeg tømte lommene og la alle myntene i hennes hender og lukket de varsomt med et smil, dessverre hadde jeg ikke sedler, kun mynter og vårt plastsymbol, så snudde jeg og gikk tilbake til bilen – og vrengte kompisens lommer og ga de og til henne. Bare småpenger – for oss.

Jeg kom på gamlemor da Jensemann og kom på TV og viste frem sitt kule smil og pudra glanstryne sammen med resten av fiffen og bermen som blaserte og glitrende i siste skrik spradet inn for å se det glasserte og sykelige hysteriske Melodi Grand Prix. Etterpå lot jeg TV være TV – og gikk vekk fra den kvalmne kassen.

Vi i denne verdensdelen har som samfunn mistet bakkekontakten – og sjela er solgt til et media som styrer det meste snart. Alt dras ut til den minste bit og skapes om til en nestenbevegelse – og persondyrkelse. Glitter og annet kult faenskap forsøpler unge mennesker som har mistet evnen til å la fingrene finne jorden. De samme unge som vil komme til å kreve enda mer av gamlemors kjære fedreland – og flere av hennes døtre og sønner og barnebarn som deres tjenere når de skal ha en av sine mange kule ferier som helst skal være gratis – billigst mulig.

Sa noen at slaveriet var avskaffet? Niks, det er høyst levende – og nå i format av allmenngyldigetsstempel. Vi er så kule så.. Vi, vi, vi, vi – jeg, jeg, jeg, jeg, jeg, jeg  – jeg blir kvalm av det plastiske glitrende ego kule!

I gamlemor finnes det ekte livet – livsverdiene, medmenneskeligheten, omtanken – og null glitter og egoisme – begge deler er noe mennesker ikke behøver. Vi er redusert til et samfunn bestående av evneløse egoistisk tragiske figurer som hopper når media sier "Hopp!" "Hopp! Så bli du sååå kule!"

Ellers er det nydelig vær – og svarttrosten og en rødstrupe synger kvelden inn rett utenfor åpne vinduer..

Ha en fin maikveld enten du ser på livsbedraget eller ikke..

(en liten reprise fra i vinter: "Jomfrusnø" med vakre toner)

 

.

http://www.youtube.com/watch?v=lvNrUUbXTsU

7 kommentar to “Plastisk glitrende livsbedrag..”

  1. luxcat Says:

    Godt skrevet, og veldig sant.

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Tja, men takk – og Tja, men takk – og dessverre er det sannheten luxcat. En dag knuser ballongen og verden ble plutselig naken igjen – hva skjer da?

    Tor

  3. luxcat Says:

    Si det? En større rettferdighet? Et skifte i maktballansen som ikke gjør det mer rettferdig, men urettferdigheten rammer på en annen måte? Ettertanke? Hvem skal egentlig våkne? De som rammes av vårt overforbruk og likegyldighet, eller vi selv i vår sjelelige deprevasjon?

    Jeg vet ikke, Tor, men finner en viss trøst i at vi "gamlinger" alltid har vært forferdet over forfallet i samfunnet.

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    For å ta det siste først For å ta det siste først luxcat: "Forfall" – du har et slags poeng, men selv føler jeg meg rimelig ungdommelig i hodet og ser at dagens forfall er av en annen dybde enn tidligeres mellom generasjonene. At stadig flere ungdommer sliter psykisk når vi a) aldri har vært så rike noen gang før og b) aldri før hatt så mange muligheter som nå for selvrealisering – bør være et betydelig varseltegn på at noe er fundamentalt feil i samfunnet. Men her dyrker vi enere – og driter i de andre.

    Særlig med b er det et tankekors at det stadig blir flere i ung alder som faller utenfor, enten psykisk eller f.eks kriminelt. Ingen har tid til annet enn seg selv egentlig – selv ikke samfunnet – dermed skjærer det seg sakte, men sikkert – og til slutt kollapser hele samfunnstrukturen og normene brennes på bålet.

    Sannheten er nok mer at de unge sjeler uten naturlige evner til å stille alderskritiske spørsmål og ikke svelge alle sukkerbiter – blir delvis og mer eller mindre hjernevasket av mediasamfunnet og dets aktører. De drukner i mediaskapte inntrykk – inntrykk som ofte ikke er skapt ut av den ekte virkeligheten, kun den media skaper. Selv politikerne innrømmer media’s makt over de som politikere, noe som er helt på trynet og viser den elendige kaliberen rikspolitikere dagens utgaver er.

    Se på Kina – i grunnen burde vi ikke våget å se dit uten å rødme av skam. Kina’s økonomiske bråvekst som stat/landsøkonomi er i all hovedsak skapt av millioner av slaver under forhold som vi ville satt de ansvarlige i fengsel for – men det er vi, og vårt skrikende forbruksbehov som forer slavedriverne – legaliserer slavedriften og de umenneskelige forhold. Det er pure fakta.

    Og våre utenlandsferier i hotellklassen som er blitt standarden på kun en generasjons tid, knapt det en gang – er rovdrift på andre menneskers verdier. Tenk deg hvis noen bygget svære hoteller på alle sandflekker i Oslofjorden, jaget alle de lokale bort fra deres friområder de hadde hatt siden Adams tid. Og bare fordi noen bortskjemte turister fra en annen flekk av kloden ønsket å feriere der for det var billigere enn hjemme, og på moten nå – og de lokale måtte jobbe for røverne i tillegg? Selv FN reagerer på dette forholdet – endelig, men antagelig altfor sent.

    Verden utenom de rike land har ikke fått det bedre fordi om vi liksom trader med de, vi holder de som våre slaver. Men, vi ønsker ikke å se de, eller vite om det, selv som samfunn ønsker vi ikke vite, for vi lever på verdens navle og ønsker ikke sannheten og den ubehagelig følelsen som kan spolere vår rus..

    Selv omkring umenneskelige forhold i vårt eget land ønsker vi helst ikke å vite, for smaken skal bare være søt – så hold det beiske unna takk..

    Tor

  5. mirapisani Says:

    Nydelig historie Tor. ;)) Og flotte bilder. Blir aldri lei av å se bildene dine.
    Mira  ;))

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk mira, har hatt liten Takk mira, har hatt liten tid til å lage nye serier, men de vil nok komme senere.

    Tor

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Edit:
    Når alt dette er Edit:

    Når alt dette er sagt: Jeg er jo en forbruker selv og, men lar meg ikke frelse av media..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: