The maskin and me..

Musikkens toner i bakgrunnen smører sjelen – kikker ut i kveldslyset. Verden er blå og grønn med tusenvis av små deilige hvitveiser som har flyttet opp i fruktrærene. En og annen fugl flyr forbi med mat i nebb til sine små. Inntrykk som skaper fred i kroppen.

Let’s start with some futtmusic: Rednex and "Spirit of the Hawk"

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″>

Hoster opp kaffe i feil hull, noen stikker kniver inn i brystet, banner og gnager tenner. Hver gang "å" tastes kommer og knivdjevelen og vrir om i fryd. Bøyer meg for å følge en rødstrupe – og en annen usynlig djevel meisler i ryggens høyre side. Faen!

Hvorfor blir det slik? Min skadeliste alene er lengre enn hele slektens samlete verk på området. Har alltid vært på den måten, jeg sparer ikke mitt eget krutt. Bruker kroppen som et arbeidsredskap, en bulldoser, en heisekrane, en gravemaskin, en kompressormatet meisel, en… en dust..

Noen ganger er det flaut, som nå. Men ikke fanden om den store hella skulle få vinne – og det gjorde den heller ikke, men jeg måtte betale da den smalt inn i høyre side av brystet, knekkene var som fra bambus som sprakk når laksen tok ut og knakk de som fyrstikker i barndommen – tror selv naboen ble vekket. Au nei – en maskin sier ikke "au".

Det er noen dager siden. Fru doktor får ikke besøk denne gangen, ikke fanden om jeg vil høre på det seriøse tilsnakket igjen på så kort tid. Dessuten kan jeg telle selv, får det til 3 denne gangen. Og et eller annet der bak. Kanskje er det den måten jeg skal ta farvel en gang, et eller annet som overmanner maskinen? Samme det, bare det skjer raskt..

Når jeg som ikke kan svømme ikke har klart å drukne i alle de farlige situasjonene jeg har vært i, så er det kanskje neste helle? Eller et tre som faller mot vinden etter at jeg har saget det ned. Samme det, man må jo leve. Få leve. Men egentlig skulle jeg vært gone da jeg var 18 og en  bil falt av bukkene og oppå meg som lå under – eller da jeg som rett over bleiealder hoppet ned av en høy mur på noen meter og landet på føttene på asfalten. Kanskje derfor jeg er nesten plattfot og har store tær? Hehe.. Au, fanden ta! Behøver du stikke når jeg ler? Men jeg står stødig på pailabbene..

Da jeg var liten skjulte englefjeset villskapen, en så søt liten fyr måtte da være tam? De skulle bare visst at Tarzan skjulte seg inni det blonde uskyldsansiktet. Men snill var jeg alltid – de sier så – enda. Om det brukte ansiktet av i dag ikke er englete, men herdet, så skjuler det kanskje motsatt fremdeles..

Eller da Flikkasvingene ble for skarpe i natten for han som kjørte – og dermed tok kjerra av i 100 rett ut in the air – i neste sekund satt jeg på taket og kikket opp i setene mens bensin og ølflasker skvulpet rundt baken og en stein fra røysa stakk opp gjennom taket som nå var gulvet. Kompisen på siden var rød av blod i ansiktet, de fremme hylte, dvs en jente – sjåføren var ikke tilstede i verden i det øyeblikket. Ut knust bakvindu i svarte natten, det makabre var at bilen enda svev, hjulene for rundt og lysene lyste. Den eneste som reagerte var meg som for inn igjen og vridde om tenningen oppe i taket. Bensin brenner godt vanligvis, og vi ville blitt rene brannfaklene. Men vi overlevde alle. Jeg uten en skramme, merkelig nok – eller ikke.. for akkurat da vi fløy var mitt hode dratt bort til fremsetet, hun kysset alltid deilig K. Og nå ble det svevende. Hadde jeg ikke blitt dratt frem ville hodet vel vært der steinen kom inn..

Eller da.. nei, stopper der..

Men sta som jeg er, ja jeg er virkelig sta – med meg selv især, så bremser jeg ikke, selv med knivene. Dog er det et helvete å sove, det må vel innrømmes med små bokstaver. Men, er vant med det kan man kanskje si. Og man skal jo ikke sove bort sumarnatta? Host&Au! Dog er et litt ekkelt å høre og føle "knupp-knupp" fra gnissende beinstubber hver gang jeg puster inn og ut..

Men flaut ja, hadde ikke tenkt å nevne det en gang. Men det får så være..

For meg er det alltid litt fremmedartet å se de som steller og duller med kroppen sin, som om den er det skjøreste krystall. Spiser dødssunt, sover perfekte antall timer, trimmer den forskriftsmessig, filer perfekte negler, føner og oljer etter skjema, lar andre løfte det som synes for mye for krystallkroppen, lar andre falle ned stigen, bruker forskriftsmessige hansker selv til Zalo, går til legen ved første kremt, måler og veier krystallen etter skjema, sjekker hver millimeter av huden for uregelmessigheter, soler den etter fornuftskjema, osv osv..

Jeg gir faen og kjører på og bruker maskinen. Den behøver ikke service og gir seg ikke før den må taues inn med makt.. Eller, som nå så må den selvfølgelig gå en periode på tomgang for å bli klar til neste..

Men.. sjelen.. den er som skjøreste skjøre krystall, den kan såres, den kan gråte, den… den er meg – og ikke maskinen, kroppen..

Og kanskje i et annet liv, et annet sted, en annen verden – kanskje noen med ekte kjærlighetsblikk ville fått meg til å bremse av kjærlighetens følelser om å ta hensyn til den som elsket meg og var bekymret..

Men i dette livet kan ingen i verden være så tøff med meg som jeg selv er..

Samtidig, uten en stor dose galgenhumor ville det ikke gått. Bare så ergelig at når jeg ler av meg selv så er den typen der straks med dolken sin, hehe og au.. Pokker! hehe au! Gi faen nå! Hehe au..

Jaja, skalder ruster ikke.. Hei! Hvor har Sol gjort av den budeia som lå over meg? Fy f…. Gi meg hodet til bossen! Hostau! Hm… forresten, tror det er best jeg ligger over nå med tanke på de der greiene.. Men ikke tro at jeg ikke kan kose like avansert bare fordi noen pokkers auuu! Ugh! Vi blar om til noe roligere, her er bilde jeg tok sent om kvelden siste fisketuren..

Lurer på om jeg skal prøve å bli lat og feit? Er det mulig for meg mon tro?

 

.

Og litt mer musikk for å møne av inntrykkene: Stevie Nicks og "Nightbird"

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0%26ap=%2526fmt=18″>

8 kommentar to “The maskin and me..”

  1. Penselsvingeren Says:

    Du…. Pass nå litt på deg, slik at du ikkje står der i sju steinar.
    Husk å levere deg inn på service i ny og ne. ;-))

    Ha en fine kveld. Musikken som du la ved får jeg høre en annen dag.
    Hele huset sover, unntatt meg, som vanlig.

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk for de gode tankene Takk for de gode tankene Penselsvingeren, jeg kunne godt sagt ja, men da er jeg ikke helt sannferdig, hehe. Er nok et håpløst tilfelle på det området..

    Sov godt..

    Tor

  3. Lise L. Says:

    Du forteller godt, morsomt, Du forteller godt, morsomt, og nydelig bilde.. flott. Men skulle du ikke tenke på deg selv? Ta vare på deg selv, være litt mer forsiktig?

    Lise L.

  4. tante BØ Says:

    Det hjelper vel ikke, at et Det hjelper vel ikke, at et vrak av ei tante
    ber deg ta det roligere heller da vel.
    Uff, Tooor … det bare hefter deg i det arbeidet du driver med,
    at du herper kroppen på den måten.
    Det reparerer seg ikke like fort lenger nå som før.

  5. Jade Says:

    Hmm, kansje du skal ta deg
    Hmm, kansje du skal ta deg tida til å se på alle de hvitveisene som har flytta opp i frukttrærne dine – og sitte der rolig til de har snøa ned til et hvitt teppe på bakken.

    Nydelig bilde.

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Oisann, beklager Lise, jeg Oisann, beklager Lise, jeg har ikke fått med meg sist at det var ubesvarte kommentarer i dette innlegget, beklager så mye.

    Mange takk for fine ord.

    Vel, hehe. Egentlig er jeg håpløs der, men må snart innse at jeg selv må betale mer enn jeg liker. Jeg har sluttet å telle slike "småuhell" for mange år siden, men de består nok av en viss listelengde tilsammen.

    Takk for omtenksomheten..

    Tor

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Beklager til deg og tante at Beklager til deg og tante at jeg ikke har svart før.

    Seriøst må jeg nok begynne å tenke litt, det irriterer meg når jeg ikke får til ting slik jeg vil, så tar jeg i – og kanskje gjør noe jeg ikke burde. Men – så irriterer det meg enda mer å sitte her med straffen..

    Tor

  8. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Beklager til deg og Jade, Beklager til deg og Jade, jeg måtte kjapt ut sist og overså nok kommentarene her.

    Ja, ser de bare jeg kikker ut her jeg sitter akkurat nå, de lyser selv i halvmørket.

    Hadde det vært vinter var det ikke så ille å ta det med ro – men det er ikke vinter nå..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: