Trekantene..

Husker jo endel av de, trekantene. Noen store og skrikende, andre små og plassert rundt i synsfeltet. Varseltrekantene. Med hån og forrakt ble de alle oversett og kastet utenfor synsvidde – men som røde boomeranger vil de alltid returne og hevne seg senere i livet.  Er man da ikke sterk nok slår de en til jorden uten nåde.

Heldigvis står jeg enda, med alle boomerangmerkene. Styrken i staheten kan noen ganger være overveldende og livsoppholdende. Allikevel fortsetter jeg å trosse trekantene og møte returene med sta rak rygg og besluttsomme bein fjellstøtt selv i hengemyra. Hvorfor? Den som visste.. Av natur er jeg kun erkesta med meg selv – ja og kanskje mot herskelystne byråkrater og kyniske mennesker som ofrer andre på alteret for å oppnå egen selvtilfredstillelse i et eller annet format.

Jeg liker ikke å prate om mine boomerangsmell. "Ser" på de og forer galgenhumoren, ellers holder jeg glidelåsen på munnen igjen. En gang gikk mor hjem i sinne fordi den umulige sønnen ikke ville snakke om det han ikke ville snakke om – korrigert: Det hun ville han skulle si noe om, f.eks hvorfor han haltet i dag, men ikke i går. Hehe, jaja peace and love – og alt det der pjattet..

Varseltrekantene har alltid blitt skjøvet frem i tid, og tenkt som at deres hevn angår kun andre, en selv var jo ikke treffbar. En gang jeg (nok en gang) hadde sendt alle ansatt tidlig hjem tidlig på fredagen fordi jeg syntes de hadde jobbet så mye overtid i det siste og fortjente å slippe en helg, tok jeg på 10 manns arbeide alene for å få leveransen klar til mandag. De protesterte, men det nyttet ikke. På lørdags ettermiddag kom de alle tilbake og truet med å binde meg fast i stolen hvis jeg ikke lot de og få være med, hehe.

Timer – en sjef teller ikke timer, kun år. De ansatte skal telle timer, ja selvsagt også sjefen skal telle deres timer, og passe på, ta ansvaret for de man forer med timer. Deres trekanter er en sjefs plikt å holde de unna. Så får en heller ta de selv. Man får en belønning tross alt, det å få de beste og at de forblir trofaste og alltid stiller opp, man behøver ikke si noe særlig, de vet og ser selv. Men man vokter over de som en hønemor og knabber deres trekanter – og tar de sammen med sine egne.

Man har tross alt ansvaret for andre, også på en måte deres familier, koner og barn. Man må ikke slite ut barnas pappa for noe så uforståelig for de som "penger". De vil ha en hel pappa heller – en uten boomerangskader..

Vi mennesker er veldig ulikt skrudd sammen, og egentlig passet jeg ikke å være sjef. Joda, ettersom alle tilbakemeldingene sa så var jeg visst den "beste" – men jeg passet ikke for min egen del, tror man kan ha for mye ansvarsfølelse, og da samler man for mange trekanter – også andres. Og jo, det var mye gøy også, sikkert morsomt for de og å ha en uformell sjef full av rare og ville sprell vi kunne le av etterpå. Men samtidig må man være den stø og alltid tilstedværende klippen deres. Man lærer mye om mennesker, og seg selv når en trekker strikkene over grenser man før ikke hadde nådd..

Man samler seg livserfaring, det er års betaling. I hovedsak er det man har på ens livsbok og som betyr mest. Om man ligger på Onkel Skrue seng i gull eller en ordinær pocketfjærsmadrass betyr lite i forhold. Og å sove på mynter er ikke akkurat behagelig – ikke for alle ihvertfall. For å padle seg helskinnet og alltid nyfrisert gjennom livet må man kanskje være mer ego enn jeg er født som. Altså la andre ta seg av trekantene, og selv vandre i buer utenom. Jeg går rett på der jeg må og kaster hånlig til side trekantene..

Alt bevisst, jeg er da oppegående tross alt – så jeg vil ha meg frabedt å synes synd på for noen boomeranger i ny og ne – og på det punktet var det at mor ble sinna, det at jeg ikke bøyde meg for den trekanten, hennes, hehe. Vel, alle slike småting går over raskt. Man er jo sønnen tross alt.

Men stadig kastes trekanter med forrakt selv om jeg burde snart forstå og jekke ned pågangsmot og stahet, den siste boomerangen gjorde den ene skulderen  stiv og vond som noe jeg ikke vil nevne. Og jeg visste den ville komme, men allikevel nektet å bøye meg for advarselen. Vel, man dør ikke av det – dessuten  funker den andre skulderen helt perfekt – og får gjøre dobbel nytte i mens den andre streiker litt..

6 kommentar to “Trekantene..”

  1. Jade Says:

    Å overse de varsler og
    Å overse de varsler og protester kroppen gir, når man er ung

    det går ganske så greit – det meste går jo fort over.
     
    Men jo eldre man blir – jo lengre tid tar det.

    Ergerlige greier det derre.

    Ta nå vare på den andre skuldra di!

     

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jo de fleste saker går over Jo de fleste saker går over kjapt når man er ung Jade, men endel av varslene kan bygge på seg og gi f.eks slitasjeskader senere, noe som kommer snikende.

    Men takk, det ordner seg nok, er ikke første gangen, men som jeg sier: Man skal jo kjenne at en lever, hehe

    Tor

  3. tante BØ Says:

    Ja det nytter vel ikke for Ja det nytter vel ikke for meg å fritte deg ut for hva du har gjort heller da så lenge du ikke vil fortelle modern om det heller : ))
    Den skuldern har vel ikke no med den siste turen ned fra treet ?? : ))

  4. mirapisani Says:

    Boomerangvarsler. ;)) Hehe.., den var fin.  ;))  Ta vare på deg.
    Mira  ;))

  5. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Vel, du er ikke moren min Vel, du er ikke moren min tante, men selv det nytter ikke, hehe. Bare et hendig og normalt forventet uhell..

    Tor

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jo takk, prøver mira, men Jo takk, prøver mira, men prøver og å leve som alltid..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: