Selvinnsiktens nakenhet..

Min vugge var stødig og ble alltid gynget med kjærlighet. Min barndom frihet med kjærlighet og omtanke. Samtidig naturlig skalert i oppbyggelse for tidlig selvstendighet og selvansvar. I sum var det som kan kalles barndomstiden sunn med en strek under trygghet og ekthetens kjærlighet fra alle voksne som ble en del av den tiden.

Med andre ord en positiv start på livet, og den første fasen av livet er betydelig viktigere for resten enn mange kanskje tror. Ofte hører man om andre som har hatt en vond barndomstid og sliter med dette resten av livet.

Ungdomstiden var som kjent mye kortere før, man måtte bli kjapt voksen og begynne sitt eget liv og ta fullt ansvar selv, ikke minst økonomisk. Svært få bodde enda hjemme hos mor og far da de var ferdige med tenårene, det var "normalen".  Jeg vet ikke om noen tok skade av å bli tidlig voksen og selvstendig, men med fullt ansvar for seg selv. Man kan vel og spørre seg hva som i grunnen utviklingsmessig er "tidlig" – kanskje var det ikke tidlig allikevel.

Som barndommen var ungdomstiden og preget av frihet med selvansvar. Og som ungdom skal man jo og teste noe mer "voksent" som neste høyde på livslista. Og som kamerater av begge kjønn var selv jeg noe rebelsk selvsagt, noe en sunn ungdom skal være, men ikke helt likt de fleste andre, nei for både som i barndommen og det voksne livet har jeg alltid følt å ligge et hakk foran mine jevngamle. Ikke ment som at jeg var "bedre eller mer intelligent" – men en følelse av at jeg stadig lå et hakk lenger fremme på mentale utviklingen aldersmessig.

Jeg trivdes ofte bedre med mennesker som var litt eldre enn mine jevngamle, følte meg mer hjemme blant disse, samt med voksne som var interessante med hva de mente og stod for utenforbi de "grå voksne" – de voksne som gjorde spennende og uvanlige saker. Originaler på en måte. Mennesker som ikke tok alt uten å mukke eller ikke våget si sine meninger eller være seg selv når de ikke passet inn der andre ville de skulle passe inn, enten det var samfunnets offentlige bestaltere eller vedtatte sannheter og formater.

Naturen har alltid stått i mitt sentrum, noe jeg er evig takknemlig for. Det har vært slik siden bleiene ble kastet av meg selv. Hovedårsaken lå på en eller annen måte rett og slett innebygget i meg fra fødselen av, men jeg har uendelig mye å takke en barnløs onkel og tante for mye jeg har fått med meg av det å klare seg selv tidlig på naturens premisser, og ikke minst nesten uten penger. Jeg var nesten som en slags sønn for de, og ble hentet stadig for å bo der i villmarka en tid.

Og jeg elsket det livet, selv om det hjemme og var natur rundt dørene, eller jeg fartet alene langsveis i skoger og vidder. Og med ungdomstidens påfølgende motorisering ved først moped, så motorsykler og bil etterpå – åpnet en ny verden seg som var grenseløs når det gjaldt områder å utforske.

Venner kommer og går i barndomstiden, også i ungdomstiden, som i voksen alder og – noe som er en naturlig sak. Mange venner ja, men hva er "venner" kan man kanskje spørre seg, for det er nivåer. Tetthetsnivåer. Selv hadde jeg noen få tette venner, men selv om jeg kanskje nøt et hakk mer respekt over normalen så tror jeg at jeg nok ble sett på som noe litt for "voksent" for de fleste jevngamle, kanskje. Og antagelig litt einstøing der jeg for rundt i villmarken alene støtt og stadig mens andre spente fotball eller hang rundt i de vanlige klyngene.

Jeg merket det og på lærerne, både de på barne-og ungdomsskolen og de etterpå, de behandlet alltid meg annerledes, mer som – ja voksen, og ga meg ansvar som deres like, og tålte at jeg leste de teksten når jeg syntes de oppførte uriktig mot andre. Mens andre som prøvde seg fikk reprimande. Da jeg var 15 år kjørte jeg bil, jobbet i helger og ledige stunder hos en som drev en besinstasjon og solgte og reparerte biler. Så det tok en dag så kjørt jeg bil, først av praktiske grunner for å flytte på bilparken og kundebilder, men snart og f.eks til banken for å levere kassainnholdet eller på posten for sjefen, hehe

Da jeg var sytten hadde jeg egen bil, stakkars far, han skulle bare visst. Men den parkerte jeg hos en kompis som den og stod regga på. Så kjørte jeg til skolen hver dag, hjemme trodde det jeg kjørte motorsykkelen, men det var bare ned til kompisen for så å kjøre videre med bilen. Og så hentet jeg 3 kompiser på vei til skolen, de satt på og trodde jeg var eldre enn de og hadde lappen, som hovedlæreren. Han burde jo vite, men var litt original og distre – så han sendte meg avgårde for å kjøre ærende hvis noe måtte hentes, og da med hans bil så jeg ikke skulle bruke min bensin, hehe. Men, før var jo en onkel blålys en sjelden sak på bygda. Dog hilste alltid lensmannen når jeg kjørte forbi han der han syklet på jobben.

Vel, det gikk nå godt. Og da jeg endelig skulle ta billappen behøvde jeg bare en time slik at de kunne bekrefte at jeg kunne kjøre, dog husker jeg han sa: "Jeg ser av kjørestilen din at man skulle trodd du hadde kjørt like lenge som meg?" Jeg svarte ikke på det. Da jeg tok trailersertifikat senere hadde jeg null timer, og kjørte opp i en diger sak med henger jeg hadde fått låne for anledningen, men som jeg aldri før hadde satt i. Den var bare blitt parkert hos bilsakkyndige som det het den gangen, og nøklene lå på venstre forhjul. Men det gikk det og, jeg klarte det med glans. Selvsagt hadde jeg kjørt endel lastebil osv ulovlig før..

Men det "voksne livet" – det er et hav av inntrykk og mennesker, særlig jobbmessig. Og ikke minst alltid ansvar for andre. Av alt sitter menneskene igjen sterkest, alle skjebnene, all tillit som ble gitt på personlig nivå. Og summen har lært meg ufattelig mye om våre ulikheter, og at ofte er ikke ting slik man ser fra utsiden finner man ut når en får del i innsiden. Samtidig har tanken slått meg mange ganger om hvorfor mange ga meg den tilliten som lett kunne blitt misbrukt dersom man var av den typen menneske. For egentlig kjente mange av de meg lite fra før av.

Meg selv – flere ganger har jeg fått høre at jeg er vanskelig å komme under huden på. Det er egentlig ikke bevisst, men noe som ligger i meg bare, nå som alltid, innebygget. Og svært få har klart å kle av meg, men noen få har jeg følt at visste, og vet og kjente og kjenner meg uten at jeg er naken – jeg merker det med en gang selv.

"Selvinnsiktens nakenhet" skrev jeg på tittelen – hvorfor er jeg ikke sikker på. Men det handler vel på meget kort plass å erkjenne noe av seg selv og sine grenser – kanskje. Samtidig at det absolutt ikke bør være slik at man ramser opp sine pluss og minus – for pluss og minus vil alltid avhenge av hvem som dømmer og fra hvilket ståsted. Mennesket er født ekspert i å dømme andre, men kanskje mest seg selv – ihvertfall jeg.

Og de som har over tid fulgt mine ord og tanker her, og reaksjoner på forskjellige saker – kjenner meg som meg antagelig bedre enn mange som har kjent meg i årevis, men som ikke ser meg naken om jeg så var naken. Og jeg tror mange har det slik, føler det slik – dette at "hvem kjenner meg?" og da som den nakne meg uten beskyttelse. Kanskje er vi mange som føler vi vandrer rundt i dagen og livet uten at noen egentlig kjenner oss, våre innerste tanker og følelser som står for det mennesket vi virkelig er.

Men det handler og om våre ulike medfødte evner til å forstå og se andres nakenhet selv når de har på alle sine klær, og skjuler seg bak alle sine fasader, ikke fordi det er dette de ønsker, men det er kanskje litt skremmende å være helt naken som voksen. Samfunnets grenser for toleranse på det området er smalsporet, det er en bredde bestemt av mennesker som ikke forstår, eller ser behovet for større nakenhet enn de selv finner akseptabelt.

En svak side som jeg antagelig deler med mange er å stadig sette meg selv som nr to, det å ikke dyrke nok egoisme til å komme til balansenivået. Men så tenker jeg som det litt absurde som så igjen setter meg som toer: "Ok, men da lider ihvertfall ingen av min egenopphøyelse".. På samme tid dyrker jeg galgenhumoren som en sunn del av det å leve som menneske, den gir en slags balanse den og..

Tittelen får stå – den er bare en tittel..

(Hjelp! dette ble langt, hehe – men seriøst kun en mikrodel av det jeg ville sagt ellers om dette, om meg – litt naken..)

18 kommentar to “Selvinnsiktens nakenhet..”

  1. Fialotta Says:

    hmmm Hvorfor forundrer ikke dette meg ?
    Tror nok jeg har sett deg lenge, med klær på…..
    men det er noe under vesten din du har "blottet"

    God Natt til deg !
    Fialotta

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jeg blotter meg nok mye Jeg blotter meg nok mye mer her over tid enn til vanlig Fialotta, men sannheten er jo at det er den egentlig meg som skriver mine ord og tanker her. Selv jeg har mine fasader, men mine er stort sett for å beskytte andre rundt meg, og ikke meg selv, for behøvde jeg ikke ta hensyn til andre så er ikke jeg redd for meg selv – min nakenhet – den jeg er..

    Å lese andres tanker mellom linjene som vi sier – den evnen, er nok veldig ulikt fordelt av naturlige grunner. Selv både vet og føler jeg at for egen del er det en sterk side, selv om jeg ikke alltid viser at jeg har lest det som ikke stod der direkte..

    God natt til deg og..

    Tor

  3. tante BØ Says:

    Jeg kjenner meg igjen i deg Jeg kjenner meg igjen i deg til stadighet.
    Mulig fordi vi er født på samme tid av året, og så har vi omtrent samme tid  på denne jord.
    Dermed så kjenner jeg vel deg på meg sjøl : ))
    Vi tenker likt.
    Jeg veit ikke : )) 

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Du sier noe der tante som Du sier noe der tante som får meg til å tenke atter på dette med "barn av vår tid".

    Og mennesker er skapt slik sier de vise at før man er midtveis i livet tenker man stort sett nåtid og fremtid, nå vi vipper midten er det fifty/fifty nåtid/fortid og videre øker tanker og refleksjonene omkring fortiden. De fleste gjør dette ubevisst. Samtidig kan det nok for unge virke som vi stadig dveler med det som var, men det er noe de og vil møte senere i livet.

    Men, det betyr ikke at vi ikke kan tenke nåtid og fremtid, men det blir ofte en mer balansert tenking siden vi veier av med vår livserfaring, refleksjonene om fortiden, noe som er viktig.

    Nå sporet jeg av, hehe, typisk meg og jeg bør finne køya, hehe

    Sov godt tante..

  5. seterjenta Says:

    liker* dette. Stryker Tor over ryggen og sove godt zzzzz 😉

  6. Anonym Says:

    En tittel å så en haug med En tittel å så en haug med selvskryt……. Nesten pinlig og lese når det kommer til det en ikke bør si høyt selv om selvfølelsen er god.

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Du fornekter deg ikke Du fornekter deg ikke "Anonym" – som et varemerke din egenperfekte blindhet har skapt. Men ordene dine får som vanlig stå – og tilføyes på bauta’en din sammen med de andre epistlene dine – slik at du kan når som helst betrakte stolt ditt eget skapte monument i foraktelsens og gledens fryd over å få anledning til å  rispe et annet menneskes utilstrekkelighet og lave verdi  nok en gang på din stolte torgbauta.

    Bare pass deg så ikke den blir så tung av svartord at den en dag ramler ned over deg..

    Tor

     

  8. Bagatella Says:

    Om å pusse selvinnsiktens vinduer.. (en tittel skjemmer ingen) Selvinnsikt er sunt ..  og ikke alle har i "søkk & kav" av den kvaliteten, eller egenskapen eller hva en nå skal kalle fenomenet. Tenker litt på poenget med selvinnsikt: skal man bare sitte der på haugen stinn av selvinnsikt og kose seg med vidunderet ? Eller kan den faktisk brukes til noe? Vi er ikke perfekte noen av oss – kanskje selvinnsikt kan være en motivasjon til å endre på noe som en ikke er like god til, eller noe man ikke fikk gjort nok. Noen ganger gir livet selv oss en trøkk, som skaper selvinnsikt. Men hva skal man med den, om man ikke handler og/eller lærer noe av den visdommen som plutselig livet selv gav oss? Da kan plutselig selvinnsikt være et "onde" – man vet så inderlig vel, at noe skulle man ha forandret på og så klarer man det ikke og blir sittende i fella av setninger som starter med ordene: "jeg burde…."
    Omsummert vil jeg si at egen selvinnsikt sier : "Bagatella er dyp i dag" og at jeg ønsker meg: "Sol på en frossen jord"
    Godt å lesa deg Tor – as allways….
    Klem

  9. bramaputra Says:

    akkurat den anonyme komentaren er grei-  indianerne var vel kommet lenger enn, oss- hadde de grunn til å skryte av seg sjøl så gjorde de det-  jeg er for at vi skal lære det av dem – vi bor i jantelandet  – og det liker vi ikke.

  10. mirapisani Says:

    «Svelg…» Nå vasket du hodet mitt tomt for alt rusk og rask.
    Ord også. Jeg vet ikke hva jeg skal si nå…Tror
    dette må synke inn litt. Jeg har sikkert en rar glans
    i øya nå… Fint å lese.
    Mira  ;))

  11. Anonym Says:

    Bauta – rispe et menneskes Bauta – rispe et menneskes selvinsikt – epistler? og så videre?? Hva er meningen her egentlig??
    Skrev litt om hvordan ord kan virke å lese. Er jeg plutselig en bauta da – og hvorfor er jg det??

  12. Anonym Says:

    glemte no ? Bare pass deg så ikke den blir så tung av svartord at den en dag ramler ned over deg..

    Hva betyr det der?? Om jeg ikke visste bedre så ser d ut som en slags trussel?

  13. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Kjekt å få ord fra deg Kjekt å få ord fra deg Bagatella som alltid.

    Nå ble vel innlegget litt på siden av det som var tenkt, men innsikt i seg selv er så mangt og fra utallige vinkler. Man kan selvsagt spa frem det en selv mener er negative sider og forsøke å grave seg ned så ikke Jantene får tak i en – er alltid noen som vil fryde seg og trampe jorden godt fast oppå.

    Men, å mekke sin egen selvutslettelse går ikke jeg med på uten videre.

    Og du har så uendelig rett i det med at trøkkene vi får skaper ny selvinnsikt. Kanskje man får seg noen overraskelser der begge veier, men summen er en selv uansett, bare å innse og forstå det er nok en seier for å forstå mer av seg selv og sin uperfekthet som kun sier at man er menneskelig tross alt.

    Begrepet "selvinnsikt" er flytende og må uansett ha i seg alle ingridienser for å kunne nevnes som innsikt i seg selv og sine mange aspekter for vi er mer grenseløse enn vi selv nok tror.

    "Burde…" ja, det er den vanlige etterpåklokskapens egg man aldri går helt fri, men man lærer og samler biter av dette "burde" – problemet er vel mer at sjeldent er to "saker" like i dette livet.

    Samtidig er det godt å kjenne seg selv best mulig, og med åpne øyne, og som noe av poenget her: Man er ikke kun svart/hvitt – og antagelig er de lyse fargene dominerende, og hvorfor ikke innrømme de og som en naturlige deler av oss alle?

    Dyp er du som menneske, det vet jeg fra før, men jeg vet ikke om jeg var særlig dyp i dette svaret da halve hodet (den logiske delen) sover, hehe..

    Klem tilbake med ønske om sol for deg i livet på alle måter du ønsker..

    Tor

  14. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Er nok ikke så lett å si Er nok ikke så lett å si noe til dette mira, forstår det, hehe. Tror jeg hadde hatt samme problemer selv dersom det var en annen som hadde skrevet det samme, hehe

    Men ikke alltid lett å vite hva man skal si, og det er jo helt naturlig.

    Tor

  15. Jærskalden Tor Vidle Says:

    «Trussel» Anonym? I såfall "Trussel" Anonym? I såfall må du være din egen trussel, noe du vet best selv om du er..

    (Og studer dine egne svar, og se hvor mye (mangel på) selvinnsikt det oser av de – og la meg ha min i fred)

    Tor

  16. mirapisani Says:

    Nå har jeg kommet meg litt. Hehe..;)) Nei du sendte meg rett og slett inn i et univers jeg ikke var forberedt å havne. Når ordene blir så sterke/intense at innlevelsen tar helt overhånd så blir hvertfall jeg satt helt ut.
    Dette var bra skrevet. Og det føltes som om jeg gikk ved siden av deg i setningene. Undringen i meg fikk veldig store øyne når jeg så på omgivelsene, som du ikke skrev et ord om. Utseende til skoleveien og ellers hvor du beveget deg.
    Samtidig som jeg stadig tittet på deg og undret meg over den emosjonelle horisonten jeg så i deg.
    Og langt bak i bevistheten lå paraleller fra mitt eget liv og spøkte.

    Takk igjen for at du deler.
    Mira  ;))

  17. mirapisani Says:

    Og forresten… Den der søppla som sprees rundt om i bloggene her, har jeg laget en egen blogg om. Og når jeg kommer over slikt piss, så limer jeg det inn i den bloggen. Egentlig skulle de vært tiet ihjel, men siden det er mennesker her som biter på det svadaet der, så samler jeg det på et sted slik at det blir overtydelig for alle og en hver hva det egentlig dreier seg om det de driver med. Jeg hater å slette når jeg har åpene blogger, men da kan jeg slette dem fra mine egene blogger med god samvittighet.
    Mira

  18. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Tror jeg forstår mira, men Tror jeg forstår mira, men følte vel selv at jeg var rimelig overfladisk i ordene kanskje. Endel kan vi alle nok føle oss kjent i hos andre – jeg vet ikke, men antar det. Dog er oppvekster ofte milevidt fra hverandre, men paralleller finnes nok ofte dersom man evner å se eller føle de.

    Anonyme kommer og går i perioder, også hos meg. Jeg tror ikke det er "samme anonyme" hos alle, ihvertfall ikke hos meg den/de samme som hos andre. Skulle ønske de heller hoppet i sekken og skrev noe selv, og antar at innerst er det kanskje det de ønsker, men noe stopper de.

    Stort sett blir jeg lite sint eller annet av negative kommentarer, og noen ganger har jeg kanskje fortjent de og. Men ikke alltid, og da synes jeg det blir feil å bare kaste ut noe fordi et ønske om negativitet samme hva man skriver er der.

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: