Når Havlyktene tennes..

Trør med lange skritt utenom blomsterlyngen, den lever. August, jeg lever og – enda. Nok en august i vandringens ensomme mølle, målet – hvor er det? Kanskje neste august – kanskje. De før ga ingen svar, bare et sus som et vent lokkende drag fra fjellene, noe mål fant jeg aldri. Ingenting i fjerne sidedaler eller moer og enger hvor ingen spor fantes, bare jomfruelighet – og meg, den ensomme vandrer.

Høgjærens høstpels med grå flekker, steiner mellom blomsterlyng. Her på taket finnes knapt noe høyere enn vidjebusken som og er fåtallig. Klapper kjærlig på en oldefarstein, nei, du er ikke bare en stein. Mennesker ser ikke alltid det vakre. Det ekte. Hva var vel høsten uten lyngen? Den seige og trofaste sliter. Mennesket måtte jo temme deg og, nå finnes brødre og søstre i trange små potter – et fengsel for frihetens plante.

Sitter mykt på nutkanten, langt ned – men klippelyngen holder meg fast i selve fjellet. Høstbrisen svaler svett panne og løfter lys hårlugg som var tjukkere før. Hele verden for mine føtter – speider mot Taksdal langt der nede i nordvest. Hus ligner små mangefargete legoklosser, menneskene usynlige. Ser ned på Litlamos – høstbrisen lager sjatteringer i vannflaten langt der borte. Husker storauren på toogethalvt kilo. En juniaure med gullbuk og mesterlig utsmykket med røde og svarte penselprikker på sidene i perlemorglans. For perfekt til å spises – den fikk leve..

En gang, en annen august i heiene innenfor Matningsdal – nei nær Brusali var det jo. Kom fra Hagavatnet – smiler stille av tanken som kom flygende som jordugla før i dag – midt på en lyngflate på heia satt en kvinne. Helt alene som en statue bygget i gråstein av ravner og fjelltrollet. Men statuen var levende som høstvinden. Kakao fikk jeg, og hun fisk. Et merkelig møte midt i ingensteds. Litt eldre enn meg, men kloke skarpe fjellblå øyne som føltes trygge i godhetens tegn. Ordene smygende i visdom fra en fjelldronning, rolig og tankefulle. Hvorfor hun satt der midt i lyngen og – ja trallet, fikk jeg aldri vite med ord, følte det ikke var grunn å spørre, for jeg vet jo. Svaret lå i øynene..

1989 var det, eller 88? Fanden styrer klokka.

Matningsdal, en skjult hemmelighet ligger i dalen. Skjult for verden at nettopp der ligger en av de vakreste intime smådaler. Takk og pris – ikke la verden voldta Matningsdal og. Noe må få lov å forbli seg selv i en hastetid hvor mennesker kravler som maur over alt. Vandrer man i Matningsdal – venter en å høre budeiestemmer som lokker på dyra med sine bjeller rundt halsen – men selv der er de borte nå. Tror jeg.

Vekker en enkeltbekkasin på en liten tørrmyr, mekregauk kaller vi den der den mekrer med fjærene i lufta i vårdansen. Augustkvelden trekker frem skyggefolket, heialvene danser over lyngen – og i et skar strikker mor Kartatrodl en ny lue til gubben. Hilser med tankene, og vandrer videre mot havgleppet, utsynet mot vest. Ikke et menneske på hele Jærens tak – jo, et, meg. Tankene er min trofaste følgesvenn i ensomme spor. Men og fienden..

Venter for langt unna bilen, å snuble seg i svarte heifjellet er aldri særlig å trakte etter, men gir faen. Samme hvor en avslutter det hele uansett, og mørket er levende, myrull viser sti og huldra retningen for en ensom vandrer i høstnatten på endeløse vidder. Venter hvor utsynet hindres ei..

Havlyktene – venter på havlyktene. La de tennes for meg og. Og alle som behøver deres lys og håp. Venter og håper med øyne mot havet og uendeligheten langt der ute. Venter på lysene, fyrene – havlyktene. De behøver ikke bare havfolket – nei også en enslig vandrer på toppen av Jærens tak.

Og – en for en tennes Havlyktene – smiler i sjelen. Sveipende stråler fra Havlyktene når over hele verden. Min verden. Hva skal jeg med større verden – blir bare enda tommere, videre – og lengre turer på evig let for tankene. Vandrer rolig nedover sammen med augustmånen..

.

Når havlyktene tennes

Ensomme tanker brennes

Når havlyktene glitrer

Tunge tanker forvitrer

Når havlyktene tenner

Sjelen deg ei glemmer

Når havlyktene lyser

Brennes det som fryser

Når havlyktene tenner

Kjærlige tanker renner

Når havlyktene varmer

Tankene er i dine armer

Når havlyktene tennes

Mørket omsider vendes

Når havlyktene stråler

Livet for deg skåler

Når havlyktene tennes – tennes håp i tusen hjerter..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=»150″ height=»25″>

11 kommentar to “Når Havlyktene tennes..”

  1. Lise L. Says:

    Vakkert……………….fin Vakkert……………….fine ord.

    Lise L.

  2. tante BØ Says:

    Det skal få bli de siste Det skal få bli de siste ordene jeg leser før jeg kryper til køys.
    .
    Ønsker deg en god natt
    med gode drømmer : ))

  3. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk Lise, det var noe jeg Takk Lise, det var noe jeg hadde skrevet  for noen år siden, men ikke lagt ut tidligere, har liten tid til ferskvare akkurat nå..

    Tor

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk tante B, jeg var Takk tante B, jeg var såpass trøtt at jeg ikke klarte å trykke på knottene og svare, hehe..

    Tor

  5. mirapisani Says:

    Herlig lesning. ;)) Og jeg fikk lyst til å gå i fjellet.
    Mira  ;))

  6. Lappa Lappeteppe Says:

    Fjell på Jæren, du verden! Fjell på Jæren, du verden! Fine bilder, igjen!

    (Lillesøster)

  7. lille søster Says:

    Er jeg den gamle dama som Er jeg den gamle dama som sitter på fjellet i 1988 og forteller hva jeg ser? Synes du det er dumt at jeg forteller om ting jeg så i 1989-92 i Sverige? Man trenger vel ikke alltid å skrive om nåtiden? Går det ikke an å skrive om fortiden, om ting man så i et miljø som har gjort «varige intrykk» uten å bli gjort narr av? Jeg sier ikke at du gjør det av meg, jeg bare spør. Folk kan le så mye de vil av meg, jeg er vant til det av ikke-kristne. Kanskje var det verdt å skrive om damen som satt alene på fjellet? Kanskje hadde hun noe viktig å sI?

  8. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk mira, og ja, fjellet Takk mira, og ja, fjellet har sin dragning det og. Som det meste av naturen her i landet..

    Tor

  9. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Fjellet møter Jæren i øst Fjellet møter Jæren i øst Lillesøster. Jeg pleier å si at Jæren er et mininorge på et brett pga variasjonene, men i tillegg kommer det som Jæren har helt alene og ikke finnes noe sted.

    Tor

  10. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Er litt usikker på hva du Er litt usikker på hva du mener nå Lillesøster? Men jeg synes ikke noe er "dumt" av det du sier eller skriver. Jeg skriver mye fra fortiden, ja kanskje mer fra fortiden enn nåtiden. Fortiden er jo et hav å ta av, nåtiden er jo stort sett akkurat nå og tanker om fremtiden.

    Gjør noe narr av deg har de forstått lite, og mangler forståelse, så ikke la slike mennesker hindre deg i å være bare deg og den du er. Dessverre er verden bare slik at forståelse ikke er noe selvsagt.

    Jeg tror og det er viktig at vi som er tørre bak ørene skriver om fortiden f.eks unge ikke har fått oppleve. Den dagen de "gamle" slutter å snakke, fortelle, da blir verden mager og fattig.

    Tor

  11. Black and White Music Says:

    Takk skal du ha, Tor. Da jeg Takk skal du ha, Tor. Da jeg leste det syntes jeg du skrev noe om en dame som var litt eldre enn deg med spesielle øyne som du møtte oppå fjellet, og du mente det var i 1988… Da tenkte jeg på hva jeg selv skriver om… Det er jo litt komisk å skrive om ting som skjedde så langt tilbake…

    Lillesøster


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: