Onkel Blå..

"Heisann-kneisann" hilser Onkel Blå – og alle onkelbarna jubler. Han er deres favoritt – Onkel Blå. Det er alltid stas når han kommer på besøk. Han hilser kort og vant til de voksne før han parkerer seg på gulvet mellom alle barna og lekene. Ingen barn krangler eller gråter når Onkel Blå er på besøk.

Voksne som ikke kjenner Onkel Blå, vil lett kunne se at det har bodd en staslig herremann i den nå litt lutende og alderspregete kroppen. Han er alltid høflig og smilende bak alle livsrynkene og den store lilla portvinsnesen som har gitt han navnet Onkel Blå av barna. For de voksne heter han det helt ordinære Alf.

Onkel Blå er snill som en ekte nisse, og har alltid lommene fulle av små treleker som han selv har laget, rene kunstverkene sirlig ustskjært, pusset og malt. Og Onkel Blå er virkelig snill, og ekte. Men livet har ikke fart med kjærlig hånd over han, noe de som vet og er årsaken til hans nese. For onkel blå "drikker" som det kalles i den voksne verden. Men han drikker kun i skjul hjemme hos seg selv alene. I selskap drikker han ikke – og aldri har noen noen gang sett han full.

Det var i 1976 verden falt sammen for Alf. Den våren skulle bli den han skulle få sin drøm oppfyllt. Hele vinteren hadde han kjærlig passet på henne så hun ikke overanstrengte seg. Husarbeide fikk hun slettes ikke gjøre, knapt ta på støvfillen. Og han hadde pusset opp det ene ekstra soverommet, satt inn dør mellom det og deres. I mørke kvelder satt han ved ovnen og slipte ømt på voggen han hadde laget selv, den ble nesten aldri glatt og fin nok. Og de begge vekslet kjærlige blikk mens vintervinden gav knirk i det gamle huset.

En dag på jobben hans i møbelfabrikken kom en alvorlig sjef og hentet Alf inn til sitt kontor. Der stod en politimann – og viste det seg, en prest. I løpet  av 1 minutt falt hele verden sammen. Irene var død, påkjørt av en bil på vei til butikken, barnet var og dødt – det var en liten jente hun hadde båret på i syv måneder fikk han vite nå. En kvelende krampe tok bo i brystet – da han han våknet igjen lå han på sykehuset og øynene kikket opp på fremmede i hvite klær. Hjertet hadde stoppet, selv for en ung og sprek Alf var det grenser.

I de første årene etterpå prøvde han å drukne sorgen i arbeide, tok og alle ekstrajobber han fikk tak i, hjemme klarte han knapt være – det lille huset som før var eventyrverden ble kvelende i alle minnene. Til slutt orket han ikke lenger og solgte det lille huset med den vakre lille hagen i Solåsen og flyttet inn i et vertikaltdelt hus nærmere jobben. Og han hadde begynt å smådrikke. Sjefen hans, som satte umåtelig pris på den dyktige og alltid imøtekommende Alf, prøvde å hjelpe og støtte som best mulig, men det gikk bare ikke.

Etter 6 og et halvt år ble han innvilget uføretrygd, den indre sorgen slapp aldri taket helt. Men for utenverden skjulte han best som han kunne. Og han søkte trøst i flasken som ble hans venn i mørke kvelders ensomhet. Men få visste egentlig, for han passet seg for å la noen få vite. Selv om de nærmeste visste så tok de hensyn – og selv om de prøvde å hjelpe han så visste alle at ingen kunne erstatte hans kjære Irene og det lille barnet han elsket så uendelig selv før det var kommet til verden.

Men to ganger i uka kommer det alltid nye blomster på de to gravene som om sommeren lyser slik Edens have må ha gjort. Om noen ser at han vanner med tårer, er en annen sak..

Hvorfor Jeppe drakk er kanskje tilforlatelig, men hvor Alf – Onkel Blå drikker, er menneskelig å forstå – hvis man evner å forstå, noe som aldri blir selvsagt i en verden full av perfekte speiløyne..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0%26ap=%2526fmt=18″ height=»184″ width=»252″>

4 kommentar to “Onkel Blå..”

  1. Black and White Music Says:

    Ja… om vi bare visste hva Ja… om vi bare visste hva "vi" bærer på, så ville vi være mer forsiktige når vi snakket til hverandre, kanskje?

    Lillesøster

  2. Jade Says:

    Din blogg minner meg om
    Din blogg minner meg om mennesker fra min barndom. Mennesker som møtte en så tung skjebne en gang i livet at de aldri kom helt over det.

    Tror de fleste i deres nærmiljø forsto og lot dem i fred.

    Vet ikke om det er like enkelt nå, sorg skal vel nå diagnostiseres, behandles og medisineres til mennesket det gjelder er helt er ødelagt.

    Er ikke sikker på om det er det rette da men.

    Men takk for en meningsfull blogg.

  3. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Kanskje det Lillesøster, og Kanskje det Lillesøster, og kanskje vi alle kjenner noen som "Onkel Blå"? Ofte er det menneskelige veldig forståelige årsaker bak eksemplet som jeg skrev om her. Men ofte er også resultat ganske uakseptabelt for mange i samfunnet vårt..

    Tor

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Er nok flere enn vi tror som Er nok flere enn vi tror som skjuler på en livssorg Jade. Og neppe færre i dag, men det er kanskje vanskeligere å få forståelse i dag hvor liksom det perfekte er målet for mennesker, og alt som avviker fra normer forkastes og kanskje atpåtil sykliggjøres, noe som kan forsterke byrdene for de som bærer slike.

    Er mye i det du antyder om diagnoser, alt utenom en nesten vedtatt norm for "normal" forventes å ha en diagnose under samlebegrepet "unormal". Mens det rette er jo at ingen av oss passer i en standard, takk og pris..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: