Å forstå hverandre..

"Hvorfor blir noen mennesker happy for å få en diagnose?" ment da om en diagnose på en psykiatrisk lidelse, sykdom. Spørsmålet ble stillet meg av en undrende kamerat, og da om ei som var syk på jobben hans. Psykiatrien er et utrolig komplekst område fordi det jo omhandler oss menneskers sinn, sjel eller hva man vil, og ikke et beinbrudd. For vi mennesker er jo unike, ingen er helt like, så hvordan forholde seg til noe det slettes ikke finnes en ekte mal til?

Selv ordene som brukes omkring psykiatri er ofte såpass kompliserte at man nesten må sjekke alle for stavefeil hver gang man skriver et av de. Jeg kom litt på tanketur da jeg leste i Moonlights blogg om det hun har opplevd. Men dette jeg skriver her er ikke relatert direkte til noe som hun har skrevet om, bare så det er sagt.

Selv har jeg vært litt borti mennesker som sliter, ja til og med mennesker som flere ganger har prøvd å ta sitt liv, den ene var her på nettet, to andre i RL. Felles for de tre var at jeg prøvde å være der og støtte, på deres premisser. Jeg lærte mye av det, utrolig mye. Samtidig fikk jeg nok engang bekreftelser på hvor kompliserte og unike vi mennesker er. Selv de tre med i utgangspunktet samme ønsket om å dø, var totalt ulike som mennesker.

Årsakene om dette dødsønsket, bakgrunnene i dybden, var totalt forskjellige – eneste som hadde fellestegn var ønsket om å dø (og ja, det ble saktens ikke bare med snakket som mange uvitende bare fnyser av og mener det er kun for å få oppmerksomhet). Men allikevel hadde de fått felles diagnose. Og den var på alle tre kommet etter at de hadde hatt sine forsøk på selvmord – selv om jeg som totalt amatørpsykolog lett forstod at årsakene, og menneskene var totalt ulike. Men alle tre var happy for sine diagnoser..

I mitt liv har jeg ellers og møtt og kjent mange som sliter psykisk på forskjellige måter. Dvs de har fått diagnoser flertallet av de, og flertallet av disse igjen var uten tvil happy de og for å ha fått en diagnose. Egentlig kunne jeg tatt en lang diskusjon på dette med "psykiske diagnoser" dvs båssette unike mennesker på det nivået hvor selv mennesket ikke fatter alt – selv de som er såkalt lærde. Man kan ikke sette unikiteter ved siden av hverandre og påstå at de og de er like, og at da kaller vi den gruppen for KKKX334/c. Men det er typisk samfunnets måter å forenkle på for å samordne og økonomisere.

Jeg mener ikke at folk ikke er kanskje syke med sine diagnoser. MEN, skal man først sette en karakteristikk på et menneskes psykiske lidelse – så får en jammen og ha evner til å forstå menneskets uniktetspåvirkning på den forenklete teoretiske lærdommen. Der mangler det mye tror jeg. For slike evner kan ikke læres, de må være der naturlig. For slik vi er vil ofte mye som er fremmed for mange lett oppfattes som avvik – men ofte, og sikkert veldig ofte – er det kun snakk om endel av de unike forskjeller mellom oss. Og har ikke noe med noen "sykdom" å gjøre..

Men jeg må sette en strek på det temaet – for det var dette med happiness for en diagnose. Jeg tror jeg forstår hvorfor, og sikkert mange med meg. Det handler mye om å få et navn som viser at man er syk – og ikke "bare" noe man unnskylder seg med. Få en bekreftelse rett og slett på en sykdom. Ikke alltid ovenfor seg selv – nei vel heller rettet mot resten av verden, for en psykisk syk går jo ikke med foten i gips og får automedfølelse for krykkeperioden.

Så… hvorfor er vi skapt så ulikt på det utrolig viktige området? Det å forstå hverandre. Og dermed gjør bare den mangelen alene hverdagen mye verre for alle med "usynlige" lidelser som ikke uvanlig psykiske lidelser jo er i praksis. Svaret er jo at svar får man ikke – og man må uansett leve med våre forskjeller i det å forstå hverandre helt til mennesket dør ut. Og det er enorme forskjeller – man ser det jo og på det empatiske området, noen føler man at er ens tvilling – andre aner nesten ikke hva empati står for. Og dette kan ikke læres på skolen slik at det blir der naturlig og utvikles videre naturlig..

Så… jeg forstår godt de som blir happy av å få en diagnose, verden – vi mennesker, er dessverre bare slik at ofte må vi dokumentere før flertallet gir nødvendig aksept. Om den kompliserte diagnosen så er korrekt og virkelig da også hjelper den med lidelsen i å bli frisk – se det er en annen sak..

 

9 kommentar to “Å forstå hverandre..”

  1. bramaputra Says:

    psykiske sykdommer er blitt en folkesykdom de shisofrene og manisk depresive øker ikke men alle de andre og ny typene spretter fra-spesielt depresiv,depresjoner er heldigvis lett å kurere-så om folk er helt bak mål-så er hjelpen tilgjengelig- sjøl trodde jeg at diagnoser var noe man pleide å være tilbakeholden med-men ting skifter i helsevesenet-kansje det er mote nå?   det må være vanskelig å jobbe i dette helsevesenet her,psy….altså-  det er for mange hjelpetrengende og for få hjelpere- vi må heller ta oss av hverandre og gjøre det mer folkelig akseptert å ha psykiske problemer-  jeg gir blaffen i om folk er sånn eller sånn- det jeg krever er at jeg kan stole på dem- i virkeligheten altså- her på bloggen krever jeg ingen ting- men det er svært lærerikt-
    det er jul nå og høytid for selvmord desverre

  2. ft :) Says:

    er diagnosert når jeg endelig fikk en diagnose så fikk jeg samtidig bekreftelse på å aldri bli «frisk»
    Men det gav meg mange svar på hvordan mitt liv har utspillt seg og i dag står jeg sterkere i forhold til å kunne verne meg mot fremtidige kriser. jeg vet nå i større grad hva jeg må passe meg for og når. så jeg ble i allefall glad….

  3. trultemor- Says:

    selv om man får en diagnose så betyr det IKKE at man ikke kan blir frisk.
    Var på et sterkt foredrag, holdt av en som mistet den beste ungsomstida si fordi hun var alvorlig psykisk syk; schizofren mm.
    Men hun hadde det i seg hele tiden, at HUN skulle blir frisk, hun skulle ikke være sin diagnose.
    Og hun var virkelig skrull innimellom og bodde på psykiatrisk  og hun bodde på gamlehjem (som 17åring!!)i flere år…men møtte nesten ingen  som virkelig ville høre henne.
    Hennes far døde da hun var 4-5 år, og hun ble ikke sett, hun flyktet da inn i en egen verden.
    Hun er nå utdannet psykolog, og reiser landet rundt og holedr foredrag som er helt skremmende gode, men forteller hvor dårlig det psykiske helsevesen faktisk virker i Norge.
    Så mange ukompentente mennesker…som har flotte utannelser, men likevel ikke forstår menneskesinnet, eller de enkleste ting for den del.

    Jo, man blir som regel "happy" for å få en diagnose. Eller ikke selve diagnosen, men det å få et navn å henge alt på.
    Det gjelder jo ikke bare psykiske ting, men også fysisk.
    Det er godt å komme ut av det diffuse…vite hva man slåss mot.

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Min tanke her var at det er Min tanke her var at det er trist at menneskeheten totalt forstår så lite av hverandre at vi ikke forstår samlet når noen sliter, men som vanlig må se et "bevis" på at noen er syke – før det gis aksept. Diagnose i det tenkte her blir som på en måte deres gips, deres brukne fot som alle ser og da forstår.

    Samtidig er det ikke ukjent dessverre at det mange ikke forstår lett blir at det som er fremmed for de, f.eks adferd – blir stemplet som sykdom, mens det ofte kun er pga våre ulikheter – noe som altfor få forstår. Selv samfunnsmaskinen, det offentlig – har nulltoleranse dersom man ikke har et gyldig bevis.

    Tor

  5. m-l Says:

    selv om man får en selv om man får en diagnose
    Av trultemor- den 10 desember, 2009 – 08:30
    Så mange ukompentente mennesker…som har flotte utannelser, men likevel ikke forstår menneskesinnet, eller de enkleste ting for den del.

    Jasså, trultemor? Så DU vet altså det meste, og forstår det kompliserte menneskesinnet, ser jeg. Selv ikke «det enkleste», sier du. Du fremstår hvertfall slik her nå.
    Sier DU som har slengt ut av deg dritt til meg og til og med stigmatisert meg med dine helt personlige diagnoser av meg her på bloggen. Du som ikke kjenner meg, og har liten, muligens ingen, forutsetning for å i det hele tatt å mene, og det å trekke noen konklusjoner. Et skrekkeksempel på hvordan enkelte mennesker har et voldsomt behov for å sette «psykiatrisk merkelapp» på et annet menneske uten tanke for hva det gjør/kan gjøre med et menneske.
    Når det gjelder utsagnet ditt, trultemor, på mariee sin blogg, så har ikke jeg noe med det å gjøre. Det er synd at mariee har sluttet å være her på solbloggen. Hun er en av de få genuine.

  6. trultemor- Says:

    jeg har aldri påberopt meg denne forståelsen, har heller ingen utdannelsen eller jobber med psykisk syke.
    Aner ikke hva du mener ang mariee sin blogg.

  7. bramaputra Says:

    den komentaren til skalden her er usedvanlig flott- marie skulle ikke slutte å blogge her- bare prøve å få litt fred i juletiden- orket ikke annet en en koselig blogg akkurat nå- hun gav forøvrig besjed tidligere om at hun gjerne kom til å bli anderledes når julen nermet seg-det er nok gjerne fler som kjenner til dette fenomenet-
    med at det er ikke for alle det er fryd og gammen med høytider.

  8. Jærskalden Tor Vidle Says:

    m-l (selv om ikke m-l (selv om ikke kommentaren var til meg):

    I min tid her på nettet har jeg fått servert nok karakteristikker og diagnoser til å fylle et middels bokeksemplar i en leges faglitteratur. Selv om det aldri er akkurat noe man gledes av, preller dog det meste av siden jeg vet at de diagnoserende ikke kjenner meg – men samtidig ikke fatter omfanget i det de holder på med. Jeg tror det er viktig å tenke slik for å beskytte seg selv i lengden, enten det er på nettet eller i det såkalte RL.

    Men en gang skar slike ord rett inn i en naken sjel uten forsvar. Og ja – det tok lang tid å stoppe den smertefulle blødningen. Så jeg forstår godt det du nevner med hva det kan gjøre med et menneske..

    Det kommer altså an på hvem ordene kommer fra, ikke så mye hva de konkret omfatter, men hvem som serverer de.

    Men innerst inne, når det verste har blitt helet så tenker man kanskje at ordene ikke var ment slik, men sagt i affeksjon der og da. Vi mennesker kan si mye i affeksjon – også ord vi ellers aldri ville sagt, eller ment. Jeg er heller ikke noe unntak hvis noen tror jeg mener det. Men skjer det – og jeg er klar over det etterpå, angrer jeg sårt – for jeg mente det ikke, følelsene tok styringen og det hele ble irrasjonelle ord som var sterkt urettferdige og nesten utilgivelige av meg å si.

    Det er alltid vanskelig etterpå å beklage og unnskylde, for man føler at samme hvor mye man legger til av unnskyldninger så vipper balansevekten uansett fremdeles i den vonde retningen. Men tross alt er det bedre å ihvertfall prøve – hvis man da evner å forstå konsekvensene man har skapt.

    Det er vanskelig dette, ofte vanskelig for begge eller eventuelt flere innvolverte. Vanskelig å glemme, hele sår – men og forferdelig vanskelig å omgjøre med å unnskylde for det man ikke mente, men sa. Og selvfølgelig kan ingen utenfor bestemme at nå får noen bli ferdige og glemme, det må ta sin tid siden det er unikt følt.

    Kanskje burde jeg ikke sagt noe, for ord blir og lett misoppfattet når følelser er i sving. Men nå har jeg ihvertfall sagt noe så får det leses som man vil – meningen var vel å prøve å se det fra to sider, for det er mer enn en side i slike saker.

    Tor

  9. Lillesøster Says:

    Noen blir tvunget til å få Noen blir tvunget til å få en diagnose som de kunne ha klart seg uten, for det er ikke sikkert at den stemmer engang, som ADHD eller ADD, for hvis ikke får de ikke hjelp, rett og slett. De mister økomisk støtte og opplegg. Vet om en som er flink sjåfør, han kjører bil hver eneste dag og har gjort det i 11 år. Han ble tvunget til å få diagnose, ADD, for ingen forsto hvorfor opplegget NAV og forskjellige "skoler" prøvde å tilrettelegge for ham fungerte for ham. Jeg vet ikke om han egentlig bare har litt psykiske problemer på grunn av opplevelser i barndommen, men egentlig virker han relativt harmonisk, snill gutt, ikke noe problem med stoff eller noe. Når han kom og skulle kjøre opp til "vogntogskort", så hadde kjøreskolen bare slengt en lapp på vindusruta på det vogntoget han skulle kjøre, hvor det stod: "Du kan ikke kjøre opp allikevel, for du har ADD." De skulle ha vært anmeldt. Han ble helt knust. De skulle bare ha visst hvor frustrert han har vært over seg selv. Han hadde bare et par år tidligere sittet med et tau i hånden og fundert på om han skulle henge seg, men hans mor hadde funnet ham, og takk Gud, fikk snakket med ham, og siden da har det gått bra.

    Lillesøster


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: