På stedet hvil..

Rydder i filer – hva skal jeg legge ut nå, eller ren ferskvare? "Oberst Vidle" – nei den blir for lang tror jeg. Må flire litt av minnene om Oberst Vidle, stakkars sersjanten, gikk fem på igjen foran alle på paradeplassen i halvmørket. Takk og pris for "forståelsesfull" sjef for hele suppen. Men jeg passet meget bra oberstuniformen til bestefaren til en av de andre gutta, og den stilige pinnen som fulgte med. Og løsbart, hehe

Flirer igjen av sersjanten, stakkars hissige fyren. Uff, jeg var nok det vanskeligste tilfellet i hans karriere. Tror han ble sjeleglad når jeg ble dimma, før tiden – veldig lenge før tiden, ja før han fikk neste månedslønn, hehe. Egentlig hadde han gitt meg opp, han fikk jo bare refs tilbake av meg. Takke for at sjefen var så mild, og så på meg med faderlig blikk. Ellers ville det vel blitt mer dager i kakebua enn ikke.

Ikke en dag fikk jeg. Ufattelig. Stakkars serjanten, gud bedre så sinna han ble ved første oppstilling når de andre stod der i sine nye grimme uniformer, og midt inni rekkene satt den unge Vidle på en stol med shorts, caps, joggesko og solbriller og med stresskoffert på siden av og leste dokumenter fra jobben, hehe.

Da han hadde frest ferdig så kikket jeg opp over dokumentet og spurte  rolig den fresende fyren: "Svar meg på en ting, om du eier meg?" Han kokte bare mer, men ble svarløs og de andre rundt begynte å småfnise. "Hva med å være høflig, si hei mitt navn er og håndhilse, spørre om jeg har fått sove komfertabelt i de jævla sengene på dette nedslitte hotellet?" fortsatte jeg videre før jeg avsluttet med: "Men du må unnskylde meg, jeg må lese ferdig denne rapporten, imens har du jo en hel haug med andre du kan hilse på, jeg har i grunnen ikke tid å være her særlig lenge."

Selvsagt ble jeg da båret av noen MP’er inn til sjefen noen hakk opp. I stolen – to bar meg og stolen, den tredje stresskofferten. Leirsjefen var heldigvis en mann med en teskje humoristisk sans, hehe. Også når jeg satt i toppen av den største bjørka utenfor brakkene og nektet å komme ned til den sinna sersjanten. Eller når.. 

Vel, det blir for langt her nå.

Uansett gjorde jeg stort sett som jeg ville, og ikke en dag hadde jeg alle de rette klærene på, en dag overdelen og sivile bukser, joggesko, neste dag buksa og kanskje en t-skjorte og sandaler, hehe. Men, jeg løp i fra sersjanten gjennom hinderløypa, der ble han slått mye. Og jeg skjøt 9ere og 10ere med en gang, hvis jeg "hadde tid til å skyte akkurat nå", hehe. På en måte ble det som leirsjefen sa, nemlig at jeg gjorde det viktigste bedre enn de fleste, men det formelle og disiplinen "skrantet litt", minst er vel rett å si.

Jeg har alltid hatt et "spesielt" forhold til autoriteter. Og særlig de ekte autoritære. Merkelig hva en arbeidsbekledning som en eller annen slags stupid uniform eller en tittel gjør med enkelte mennesker. Vanlig respekt man gir alle er jo normalt, men når det skal liksom i tillegg gis autoritær respekt av nærmest kun autoritære grunner, da kan noen få et lite problem hvis den kreves blindt av meg. Finnes idioter både i uniform og med tittel.

Selvsagt må man jo avvæpne med lovlige midler, det er jo nettopp det som er kunsten – og som gir fornøyelsen etterpå. Historien er jo full av autoritære idioter, men og skruppeløse maktmennesker.

Hm.. ble ikke et vakkert kveldsdikt dette som det burde blitt. Det får bli en annen gang.

Synd ingen filmet sersjanten når han stod stram givakt med hånden til lua og øynene til himmels når Oberst Vidle uanmeldt kom kjørende for å inspisere i en knabbet jeep, og der stod han mens obersten i halvmørket inspiserte rekkene frem og tilbake, og der stod han stram enda da obersten satte seg i kjøretøyet for å dra igjen, men så kom leirsjefen på en grønn kamuflert sykkel for å spørre sersjanten om han hadde sett jeepen hans, hehe..

2 dager etterpå ble Oberst Vidle dimmitert av en smilende leirsjef, mer korrekt, bedt om å søke seg til Sivilforsvaret, noe obersten tygde en stund på før han ofret seg..

Og jeg som søkte meg opprinnelig til jegerkompaniet – men der var der dessverre fullbooket første gangen jeg skulle inn, så ble det noen utsettelser osv før jeg noe sent burnet ned den kamuflerte parkeringsplassen første gangen. Dvs sammen med en fra Arendal, det var han som yppet seg med den jålete Cortinaen, så jeg måtte jo forsvare Skaldelands ære, hehe.

Nei, jeg tror jeg lar være å legge ut hele den historien, folk kan jo tror jeg er ekte vill og rar. Hm.. men det er jeg jo…?

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0%26ap=%2526fmt=18″ width=»425″ pluginspage=»http://www.macromedia.com/go/getflashplayer» play=»true» loop=»true»>

7 kommentar to “På stedet hvil..”

  1. seterjenta Says:

    *** tung men endog lystig lesing🙂 Ser du på stakken som uniform også..?😉

  2. Penselsvingeren Says:

    Å…
    det var et langt innlegg sent på natta. Litt utfordrende for en stakkars.
    Jeg er litt sliten i dag
    Jeg har malt med Manchester United i bakgrunnen, og det er et strev.:-) Det ble tre mål for dem, et annullert på grunn av offside.
    Nei, jeg er ikke fotballinteressert, men min bedre halvdel er, så jeg hørte på kampen i dag. Til tider er jeg ganske oppdatert på fotball, selv om det interesserer meg midt i ryggen.

    Ønsker deg en god kveld
    Penselsvingeren

  3. Mona-Lisa Says:

    Gamle innlegg kan da bli som nye? For du må huske at vi er mange nye bloggere her som ikke har lest dine gamle ting, så for oss er alt nytt! Og dette om "Oberst Vilde" her var nok i lengste laget, ja, men det var likevel fornøyelig lesning!

    Mona-Lisa.

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jeg har ikke fortalt om Jeg har ikke fortalt om dette før, det blir for langt å ta hele saken. Og jeg ser at det jeg skrev her ble noe utav proporsjoner og for oppstykket. Det var selvfølgelig en rimelig gyldig grunn for min noe "egne" oppførsel foruten det iboende mot tullete autoritetsregler osv.

    Da jeg skulle inn første gangen til jegerkompaniet så hadde de gjort en feil og jeg fikk kontrabeskjed, de hadde kallet inn for mange på en gang. Så gikk tiden, og ingen ny innkallelse kom, ja år gikk. Og mitt liv fortsatt og jeg tenkte ikke mer på militæret. Etter rimelig mange år kom plutselig innkallelse igjen, de hadde altså glemt meg, men ikke helt.

    Problemet var da at akkurat når den kom så var jeg i ferd med å skulle starte egen bedrift, så det ble veldig vanskelig. Jeg sendte en lang klage, men hadde ikke fått noe endelig svar da dagen kom og måtte møte, for møter man ikke blir man hentet og kan riskere sivil straff dersom man setter seg helt på bakbeina.

    Leirsjefen fikk en kopi av min "klage" så han visste om dette, og mente personlig at det var en såpass graverende feil at jeg burde dimmiteres. Men det var ikke opptil han, men noe høye herrer et annet sted. Så det drog ut selv om han purret opp. I mens kjørte jeg mitt løp, men passet på å ligge akkurat på en grense for når jeg kunne risikere alvorlige følger.

    Men inntil jeg fikk ene godtatt en eventuell dimmitering så var jeg i praksis som "vanlig", dvs likestillet med alle andre. Den siste tiden var det stille godtatt at det var like greit at jeg "helst ikke" stillet opp med min måte å blande uniform og privat, for sersjanten var redd for påvirkningene på de andre, hehe

    Det var en kortversjon av den bakenforliggende årsaken. Selvsagt hadde der vært en krissituasjon for landet så ville jeg nok stått først i køen for å melde meg frivillig, men det var det jo ikke, og hele vaset med all eksersis osv føltes totalt unyttig for min del. I utgangspunktet mente jeg at pliktiden var altfor lang, tok man bort alt unødvendig dilldall så burde den kunne komprimeres til maks 3 måneder, det var altfor mye dødtid som kun ble brukt til irrelevant "vas"..

    Men jeg tok da hele plikttjensten i Sivilforvaret, det var ok, der kom vi om morgenen og kjørt hjem om ettermiddagen, og hadde veldig mye frihet. Displinen var heller ikke noe tema med avdanket militærpersonell hvor f.eks vår sjef likte best å praktisere ute npr det var pent vær, og da i hans yndlingsskog hvor vi så nær dro på picknick og satt og bandasjerte og spjelket hverandre, så hadde vi med "fantomer" dvs kunstige armer som vi satte sprøyter og intrevenøst i, hehe.

    Men den tiden var mer morro og man lærte alt om førstehjlep skadevurderinger ved katastrofer osv osv, jeg ble til slutt skadestedsleder for vi laget til store liksom katastrofer hvor en haug med folk lå da rundt alle veier med diverse påsminka skader, og lapp på hva skade de hadde. Så var det å "sortere", på en måte "nei deg er det ikke håp for, du får den prioriteteten, han den osv osv.

    Men det er en annen historie..

    Tor

  5. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Ja ble nok noe rotete Ja ble nok noe rotete seterjenta, etter at jeg hadde logget meg ut tenkte jeg at jeg skulle slette det igjen, men så gadd jeg ikke gå inn igjen. Stakken? Nei den er jo motsatt, hehe

    Tor

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Forstår det Forstår det penselsvingeren, ble helst slitsomt for meg og å lese det på nytt, hehe

    Sliten du og? Vel er mange småsyke, og mange småslitne for tiden føler jeg. Fotball, huff, ikke rart du ble sliten av det, hehe

    Ha en fin kveld..

    Tor

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Jeg har ikke lagt ut noe Jeg har ikke lagt ut noe før om det "Mona-Lisa", og tror neppe jeg gjør det heller..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: