Frihet..

Drar glidelåsen opp til under haka og rusler videre, høstlufta er her, 9 grader da jeg gikk ut, men nordavinden ønsker å minne på at den finnes også i år. Skarpt er virkelig ordet, en skarp kontrastrik mørk himmelblå med nesten full måne og stjerner i milliarder. Under velvet rusler et lite ubetydelig fnugg – et menneske som undrer seg over alt det ukjente der oppe.

Få mennesker på kjente stier, kanskje er det tvdag for mange, jeg har ingen slike dager. Kanskje er jeg utypisk der og, vet ikke. En herreløs spraglete kjøter jager forbi og vil fange sin egen skygge fra månelys på grussti, tunga er ute og den lyser frihet. Grus – blir aldri lei av grus, synet og lydene, asfalt er for kaldt, upersonlig. Unge dager var preget av grus og ikke asfalt. Eller bare tråkkestier, stier holdt vedlike ved at noen brukte de..

Pressen kan være et nådeløst maskineri, de er som hyener som ikke gir seg før offeret er slukt med bein og hår. Nå er det Ari Behn’s tur til å føle faenskapet. Fyren er visst ulykkelig, deprimert. Det som glemmes er at selv Ari Behn er bare et menneske, og ingen evig lykke finnes som garanti selv med en ekte prinsesse. Føler at verden har mistet grepet mange ganger, og det hele er den kjente melodien til media om at lykke finnes i glitter og fjas, i berømmelse og annet overfladisk – nå har Ari sviktet pressen, og de ønsker hevn..

Hvis det stemmer at Ari er ulykkelig så er det ingen bombe. Livet har lært meg såpass at det finnes ufattelig mange kjente mennesker som tappert holder på en maske de ikke våger avdekke. Man skal være tøff som faen å stå frem og si man er ulykkelig i dagens nådeløse samfunn. Ikke bare for mennesker som Ari. Hvorfor er det enda såpass tabu å si at man ikke har det bra, at man ikke er så lykkelig som plastikksmilet man tappert har limt på og som andre tror er ekte?

En andpusten dame i joggedress stopper og spør om jeg har sett kjøteren. Hun dufter et eller annet deilig og friskt – men det dør av hvitløksånden hennes. Jeg svarer, uten hvitløk. Hun jogger videre og kaller på kjøteren, kan høre grusskrittene hennes lang vei i den skarpe kvelden. I horisonten rammer en svart rand inn den vakre mørke blå himmelen. Havskyer. Kikker lenge fra en høyde, det er vakkert og jeg lagrer inntrykket før jeg rusler rolig videre i egne tanker..

Av og til lurer jeg på hvor mange som lyver når de lyser lykke – og hvor lett det er å bli lurt. En ting er å lyve for andre, verden, men hvor mange lyver for seg selv? Er det mulig å fortrenge? Sin egen sannhet? Hva er sannhet i den settingen? Er det rett å si at noen krever for mye? For mye lykke. Hvordan kan vi utenifra dømme det? Lykke vet man selv når man har, den ekte. Ingen andre vet det. Selv ikke det fuckings media. Media har mange liv på samvittigheten som de ikke eier..

"Mjau" kommer det fra en busk, kikker ned, to øyne kikker tilbake, og ut kommer en svær skogkatt, må være en slik. Den vil kose litt. Klapper kosedyret og snakker litt med den. Månen som nå har fått rosa skyslør på seg, er noen grader videre i sitt evige kretsløp når jeg skimter kåken igjen, trekker noen dype drag, føler pusten er mer fri nå, mennesker behøver å få puste, puste fritt i deres eneste liv..

.

 

%26hl=en%26fs=1%26rel=0%26ap=%2526fmt=18″ width=»480″ height=»25″>

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: