Menneskelivet – skjebner..

Venter på harepus – "gå nå da" sier jeg rolig, pelsdyret sitter i ro. Kjører en meter til og den finner ut at livet er kjært og midt i veien utrygt. Vips er det borte i kveldsgrå omgivelser, timen da fargene viskes ut. Jærhimmelen lyser opp som teaterspotter bak gjennomsiktig slør. Veien er er atter min alene på vei hjem etter en dag ved elva.

.

Tankene svever omkring mens hjulene og musikken summer i bakgrunnen. En dag med mange inntrykk og gjennsyn, både i form av kjente mennesker og kjære omgivelser. En dag med skifte i vær og tankestrøm. En kveld på vei hjem med stor last i inntrykksform og tilhørende salig trøtthet som en påfølgende biltur i magisk lys gir – og følelsen av alene og ro.

Men og inntrykk av menneskeskjebner, mennesker man ikke vist noe nytt om siden sist før de plutselig dukket opp som fata morgana – man trykket hender og ord ble sagt – og de levde. Noen var ikke sett siden ifjor på samme tid og sted – det blir bare slik med noen, og av og til. Mennesker bygger venner, men mister og av naturlige grunner, noe flytter, noen får nytt liv med nye hender som holdes kjærlig, en var flyttet til India, men måtte ha med seg denne turen.

Et år. Tilsynelatende ser vi enda like ut, har jo gjort det i årtier. Men, i øynene leser jeg ofte før noe blir sagt at det er ikke ifjor, men nå. Mye kan skje siden i fjor, både godt og vondt. Etpar nye hender trykkes og, de kommer litt senere med store smil, nistekorg – og kysser på kinnet og ser kjærlig på den de ikke kjente i fjor, nå får de ikke øynene bort fra hverandre. De lyser noe jeg misunner, men gleder meg på deres vegne, øynene til den ene hadde vært triste lenge. Enda lenger enn i fjor.

Halvliggende i elvegress gikk praten som den gjør mellom kjente som liker samme selskap, med ørene fulgte jeg med, men øynene var mer hos den forvandlingen som var skjedd med han med de altfor lenge triste øynene. Nå leiet han på sin nye kjære rundt, hun var fortapt i blikket, han viste henne alt og pekte mot hav og blomster. To hender holdt kjærlig i hverandre som om de aldri ville slippe mer. Øynene lyste et lys bare kjærlighet kan gi, det var ekte vakkert å se på.

Mennesker, kjærligheten betyr uendelig mye, ja alt. Ihvertfall for noen, sikkert de fleste. Slitne visne mennesker blomstrer på nytt, en ny vår er kommet. Mennesker er ikke skapt for å være alene, men det er mange måter å være alene på, også når man ikke er. Å se den blomstrende store forskjellen fra i fjor var dagens opplevelse, den overgikk alt. Også han som plutselig var flyttet til India, eller han som plutselig ble millionær, eller han som endelig for første gang ikke drakk – og kjørt selv nå.

En dag full av inntrykk, en dag som skapte mange tanker om meg selv og, menneskelivet – skjebner..

2 kommentar to “Menneskelivet – skjebner..”

  1. mirapisani Says:

    Dette var godt å lese Tor. Får et tankefyllt og avslappet hodet.
    Mira  ;))

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk mira, og koselig å Takk mira, og koselig å høre at tankene ga deg noe..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: