Tanker i lyng og gulskjær..

Tanker i Lyngshei.

Mellom lyng og starr,

en mann ligger,

armene bak hodet,

han sover,

nei, han drømmer

Han drømmer om noe,

noe,

livet,

romantikken,

kjærligheten, livet.

Han er våken,

men drømmer,

tenker,

kikker på skyene,

er den der?

En heilo piper,

lokkerop, vemodige,

gir frysninger,

minner,

men og lengsler.

Akk..

mannen, meg, sukker stille,

hvor ble de alle av?

Hvorfor ligger jeg her?

Alene?

Kanskje er det bestemt,

bare jeg ikke vet?

Hvordan få vite?

Hvor må jeg se?

Gå?

Tiden går,

forsiktigheten rår,

mer og mer,

det blir bare slik,

usikkerheten..

Solen svir i ansiktet,

et ansikt ikke fra i går,

herdet,

utenpå herdet,

innvendig, sart..

Noe fanger blikket,

heiloen roper varsler,

en ravn,

sulten og på jakt,

den seiler alene der oppe.

Heiloen skriker på nytt,

sårt, den har unger,

ravnen sylskarpt blikk,

reiser meg opp,

ravnen blir skremt.

Det sviver i hodet,

svimmel,

prikker for øynene,

plukker opp sekken,

vandrer rolig videre innover..

……

Kuppelen.

Mørket har senket seg,

tungt og fuktig, rått.

Jeg går på våte stier nå,

alene i tanker.

Tankene er min følgesvenn,

det er de alltid.

Tankene kan ikke rømmes fra,

selv ikke i mørkt regnvær.

Siste dager,

tankene har fått mye å fundere på.

Tankene fikk det som de ville,

samvittigheten lettet litt.

Noen ganger,

da er det ikke lett å være menneske.

Tankene, følelser,

de bestemmer selv.

Det regner heftig nå,

kjenner det trenger litt inn.

Nakken blir våt, capsen lekker,

men, tankene lar seg ikke påvirke.

Vanntette sko,

det surkler for hvert skritt i våte stier.

Lyden varierer etter underlaget,

men, tankene hører det ikke.

Tankene er her…og der,

de sitter litt i magen og.

Tankene, følelsene,

de styrer meg mer enn jeg vet.

Et annet menneske i mørket,

det haster forbi med stivt blikk.

Jeg stopper, tankene flytter litt,

hvorfor er vi fremmede?

Vannet renner ned langs ryggen,

skaper frysninger.

Mørket blir mørkt,

verden føles mørk og kald.

Jeg vandrer på fuktige stier,

det er mørkt, jeg fryser.

Et menneske møtes igjen,

det smiler, regnet ble tørrere nå.

Sitter ned på en våt benk,

en gulfarget kuppel lyser over.

Den kjemper mot mørket,

en gul varme i den kalde verden.

Et gult håp i det kalde,

i mørket.

Selv regnet dreper ikke varmen,

synet som varmer.

Våt reiser jeg meg opp,

vandrer videre inn i mørket.

Videre, jeg og tankene,

på vei mot neste gule varme..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=»236″ height=»182″>

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: