Lenge leve staheten..

Jeg kan være ultramegabolsjevistiskaktig sta. Veldig sta med enkle ord. Men da i hovedsak mot meg selv. Ja, også pittelitt sta mot andre når jeg mener at jeg har rett, noe som av og til bør hevdes med strek under – men man kan balansere og uten å bli tatt for en meningsløs agurk.

Normalt er jeg meget tolmodig, men av og til grenseløs utolmodig, f.eks er man kosesyk og et koseemne er på eget ansvar innen rekkevidde, så blir armene lange og kjappe. Hvert sekunds kos er gull for sjelen og man bør ikke ødsle med sekundene dersom man har sjansen.

Men det var (dessverre) ikke kos dette gjaldt, nå var det kombinasjonen sta + utolmodig. Jeg skulle begynne på garasjetaket i går. Avgårde og kjøpe takpapp. "Takpapp" høres pappaktig lett ut, men straks man løfter i en rull aner man at dette er en jernpumpers drøm. Nå pumper ikke jeg hverken jern eller takpapp. Normalt fysisk liv har selv holdt de skjulte musklene passe store og nyttige.

Hjemme igjen med kjerren på felgen av pappens vekt. En kompis med hendig lastebil med krane skulle heise alle rullene opp klokka avtalt tid. Men, selvsagt skar det seg ved at en eller annen viktigper måtte ha lastebilen på besøk på overtid. Og jeg var meget annig på å komme i gang der oppe. Få på plass noen lengder før det meldte kveldsregnet ankom. Dermed ankom og en dose utolmodighet.

Opp med stigen til knops. Prøvløfter et av pappsvinene og kikker oppover stigen mot himmelen. Det er bare en måte å bære takpapp opp en stige på, nemlig å slenge den over skulderen og starte klatringen. Vekten og forholdet blir omtrent som om man tar 1 stk passe budeie og slenger over skulderen for deretter å klatre opp stigen til en kosetur i himmelen. Disse rullene var i tillegg av en art med litt ekstra lengde, og dermed og ekstra vekt.

Første rull gikk ok, sånn passe, stigen jamret. Og villmannens knær, de er velbrukte og passe slitne etter et langt liv hvor de aldri er spart på. I tillegg har hans altfor-vanskelig-å-lure-doktordame, nedlagt strengt forbund over lesebriller mot slike tåpelige øvelser (men hun er jo kvinne, så hva forstår de om slike manneting?). Rull nr 2 var midt på stigen da det ene kneet nektet mer og dermed laget et helvete ved å sette ild på seg selv.

Kort sagt ramlet da noe ned, heldigvis kun den forbanna papprullen, skulderen og dens eier kom en halvtime senere. #%¤###"¤##"ååfaa!!! – en neve paracet og en telefon til en ekte jernpumper. Etterpå måtte han og ta pause, dog uten paracet, så reiste han videre til Sats – hva rullene skulle brukes til er spansk for han, så han ville bare vært i veien.

Vel, jeg fikk måket meg opp igjen og lot staheten i det minste få litt utløp ved å få på plass noen av rullene før regnet kjølet det hele ned og fornuften vant frem. I morges banket fornuften på den sta skallen, dessuten svir de enda etter brannen, så jeg må visst ta det med ro noen timer, sorry dager. Ihvertfall gidder jeg ikke frivillig å besøke doktordamen for å måtte få div pekefingre og refs. Mulig skammekroken og? Eller, kanskje sitte igjen..

Av og til lurer jeg på hvor stort det berget hadde blitt dersom jeg la alt jeg i livet har løftet sammen i en stor haug. Og hele dette ubestigelige berget har 2 kneledd tatt vekten av, for det er slik det er når man løfter eller bærer. Før var en vanlig standard sementsekk 60 kg, peanuts, selv om det bare var 50 stk som skulle inn på utilgjengelige steder. En potetsekk var rundt 80 kg, og slike kjørte man rundt til hele slekten med hver høst, alle skulle selvsagt ha de ned i en eller annen kjeller som alltid lå 100m under jorden.

I dag er det meste i handy size, selv for kvinner. Før var det akseptabelt å bære sin egen vekt eller mer, det var standard. Nå klager mange på en ussel liten sekk gjødsel på 3 eller 5 kg, i tillegg har den håndtak, som en vanlig dameveske. Før var samme gjødselsekk sånn ca 60 kg – uten håndtak. For det var jo menns arbeide å ta de tunge løft. Så da var det ingen grunn til å sette puslete begrensninger..

2 kommentar to “Lenge leve staheten..”

  1. Anonym Says:

    Varsom;) Kan tenke meg at du kan være skånesløs med deg selv. Det straffer seg til slutt, du må spare på deg selv, ingen andre kan gjøre det for deg:)

  2. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Tja, prøver å bruke Tja, prøver å bruke vettet, men ikke alltid det er enig med de andre "delene", hehe
    Men takk for tanken..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: