Ingen grenser..

Livet – noen ganger som om en sitter på en limstift og ikke klarer å bestemme seg for om en ønsker at limet er sterkt eller ikke. Eller man vet ikke om styrken holder, ei heller om fallet blir mykt eller hardt. Dersom man faller.

Kjærlighet, hvor mye? Hvor mye klarer man seg med – eller hvor lite. Man er glad i så mange, men kjærlighet er noe annet. Er det ikke? For meg er det noe annet, kjærlighet er det største som to mennesker kan dele.

Jeg møtte en gammel kamerat sist jeg var i elva. Han er noen få år yngre enn meg. Hadde ikke sett han på flere år. Nå hadde han og kona skilt lagt, nå nettopp. De har slitt i flere tiår, velkjent for oss andre, ulikheter bare forsterker seg med årene, og særlig når det er to sterke personligheter. "Det var nok nå, nok sløsing med livet" – var hans korte kommentar. Jeg forstod han godt..

Etter han var gått, sier samboeren til en annen kamerat som satt ved siden av meg: "Vi mennesker er dumme og lurer oss selv til å tro at vi lever evig, og alt blir bedre neste århundre…" Klokt sagt, og en stor grad av sannhet i mange henseende..

Lille menneske, hvorfor gråter du i skjul?

Lille menneske, hvorfor gråter du når du sover?

Lille menneske, hvorfor gråter du alene når du ikke er?

Lille menneske, hvorfor gråter du når sønnavinden omfavner deg?

Lille menneske, hvorfor gråter du når du smiler av kjæresteparet i parken?

Lille menneske, svar ei, gråt ei mer – jeg forstår – kom la meg varme deg..

En dag jeg var en tur og kikket i en ukjent liten dal, noen rester av tufter stakk frem mellom lyng og starr. Kanskje en gammel uteløe, kanskje en gammel lavlandseter, avstander før var jo mye større. Men en eller gang var det mennesker her, de var spart for vårt moderne stressliv hvor vi er blitt overmenneskelige på det å verne fasadene våre.

Tankene vandret bakover, lenger enn meg selv mens jeg undrende lette etter flere tegn. Utviklingen fra da til nå er så enorm at man forstår ikke alt, men industrialiseringen startet det hele. Jeg satt meg på en liten høyde over flaten tuften lå på og suget inntrykk. Freden, roen. Det vakre landskapet, en bekk sildret, fugler sang, solen varmet. Kontrastene til det jeg kom fra var som natt og dag – en helt annen verden i den lille glemte dalen, en verden for sjeler..

De hadde nok sine problemer den gangen og, fysisk slit og strev for maten og livsnødvendige ting. Men, mange av de tingene vi har, ja de fleste, er ikke livsnødvendige. Og alt kavet det fører med seg skaper uro i sjelen, den er jo den samme som fra tidenes morgen. Behovene for harmoni og kjærlighet, fred og ro i sinnet. Og ikke nye jag etter flere ting, stadig flere..

Roen og freden omfavnet meg der jeg satt. Harmonien fra glade barneår med uskyldig sjel dukket opp – alt som manglet var bare en varm myk hånd å holde i, leke med fingrene.. Lenge satt jeg der og nøt freden, plutselig ble alt brudt, mobilen ringte..

Kyss meg sakte…

Kyss meg sååå sakte og ømt..

Kyss meg mens solen renner, kyss meg i månelys..

Kyss meg og se mine øyne elsker deg..

Kyss meg inn i evighetens verden..

Livet – som menneske, en vandring av føtter på jorden, og en svevende sjel som ingen grenser har i hele universet på jakt etter kjærligheten. Nå som i evig tid..

Svetter du?

Nei..

Det er jo varmt?

Nei..

Ser du svetter..

Nei, fryser..

Du er jo varm?

Kroppen er varm – men sjelen fryser..

.

.

.

%26hl=en%26fs=1%26rel=0″ width=»300″ height=»220″>

8 kommentar to “Ingen grenser..”

  1. luxcat Says:

    Mange sannhetens ord her Nå er ikke jeg en av dem som forherliger "gamle dager". Jeg tror oppriktig a vi som lever nå er av de heldigste generasjonene. Jeg tror nok at f.eks. mine besteforeldre hadde mindre sjeleuro, men kanskje det var fordi de ikke hadde tida? Lediggang er roten til alt vondt heter det, og det er ved lediggang man får tid til å tenke på alt det der rundt om dette er alt, om man passer på å leve "nok" osv.

    Folk var fattige før, materielt sett. Min bestemor begynte som tjenestejente da hun var 6 år, som voksen giftet hun seg med en utro mann og hun døde da hun var 54 av en tilstand som enkelt kunne vært kurert i dag.
    Gode, gamle dager? Nei, jeg tror ikke det. Ikke for den jevne kvinne. Kanskje ikke for den jevne mann heller.

    Men så var det våre dager da, de moderne dager…
    Vi har alt vi trenger, men vil gjerne ha mer (enn naboen) og går rett i veggen i jakten på selvrealiseringen, som om en ny sofa eller nye pupper hjelper på det. Vi har helt glemt selvet i realiseringen og det virker å være det ytre, staffasjen, det "de andre" ser som viser (også for en selv) om man har realisert seg eller ikke.

    Og så: Hjernen er der! Man kan i stor grad selv velge om man skal være med på kjøret eller ikke. Bestemor kunne ikke velge, men jeg kan…

    Så alt i alt foretrekker jeg å leve nå og sørge for min egen ro og fred.

  2. seterjenta Says:

    sove nå… stryker ømt over kinnet og brer dynen godt over..*

  3. Tante Sofie, avlogget igjen Says:

    Jeg tror – alle tider har sine plusser og minuser. Vi trenger alle en slik liten stille attgløymedal, vi trenger alle å samle tankene og få litt sinnsro – før mobilen ringer oss tilbake til hverdagen.

  4. Anonym Says:

    Jeg vet at man ensomhet blir Jeg vet at man ensomhet blir EKSTRA vanskelig under alle ferier og høytider. Slik som feks sommerferien. Men tror på at en skald greier seg gjennom unansett. Alle tar sine valg og må leve med de, men å se tilbake med det evige det spørsmålet om hvorfor/hvordan – skal man ikke gjør for MYE av, tenker nå jeg da hvertfall. Fortsatt god sommer Tor og setter på et ekte smile, som ikke er påklistret.
    Hilsen /AMK

  5. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Joda luxcat, vi har nok Joda luxcat, vi har nok flere valg på en måte. På samme tid kaver vi mye og for ikke særlig livsnødvendige ting. For all del, jeg kjøper og bruker i stort monn jeg og, endel saker gir jo en viss tilfredstillelse, men kan aldri erstatte for eksempel ekte kjærlighet og nærhet til et annet menneske.

    I riktig gamle dager tror jeg nok slit var jevnt fordelt mellom kjønnene, man var avhengige av hverandre på en annen måte enn i dag. Tror mange får deres selvrealisering midt i fleisen i en eller annen form til slutt. Det er lett å bli oppslukt i sin egen navle, men til slutt sitter man gjerne der alene dersom man alltid beskuet kun seg selv.

    For mange unge er det ikke så lett å si til seg selv at man ikke behøver å bli påvirket, tror vi i eldre generasjoner ikke helt fatter det presset som er på unge i dagens moderne samfunn.

    Tor

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Hm.. der var den mystiske Hm.. der var den mystiske nattvandrende seterjenta igjen, men takk for godheten som ligger i ordene..

    Tor

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Ja, det er nok rett sagt Ja, det er nok rett sagt Tante Sofie. Men jeg føler mennesket, individet, taper sakte kampen i materialismens kremtid.

    Tor

  8. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Det stemmer nok AMK, mange Det stemmer nok AMK, mange blir enda mer ensomme i ferier og høytider som f.eks Jul. Alle skal liksom være skyhøye happy da, og mange føler seg nok ekstra utenfor i all jubelen.

    Nei, jeg dykker ikke søkende bevisst etter negative følelser i fortiden, men hvem kan stenge av automatikken i tankene? Rømme kan man ikke ihvertfall.

    Ha en god sommer videre du og..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: