Etegildet..

Viskergummien fjerner varsomt og hviskende bort dråper, lysstråler leker med asfaltdammer og våte gjerdestolper. Det er ekte mørkt og ingen lysstolper. Kursen er satt hjem. Fredlig svever bil og mann langs lange Jærsletter – tanketid med svak musikk bak og teatriske glimt fremme fra lysene.

Småtrøtt, men ikke sengetrøtt. Magen er som en ballong, den som alltid er flat som i ungdomstiden. Nå er den stappet til lukkemuskelen av spekemat og rømmegrøt. Rømmegraut lyder bedre. "Ein te" sa han stadig – og sannelig gikk ikke den og ned. Som alt annet.

Nå har han en sekk fremme som ligner på en av onkel H’s mange vindunker, de ploppet og pluppet stadig der nede i kjelleren. Og en liten lyshåret undret seg på fenomenet, og ikke minst lukta – og at noen virkelig kunne drikke saken. Hele fyren ser ut som en saccosekk, hvis jeg er snill med han.

Først beundret jeg haugen som ventet, digre fat med alt mulig i spekeform, han hadde navn på de alle, jeg ante ikke at utvalget var såpass. Ja så enormt ruvet alle fatene at delikatessen i butikken hjemme ville blitt flau dersom den ble nødt til å sammenlignes. Og alt tilbehøret – ante ikke at det var så mye tilbehør til spekemat jeg? Og jeg har da sannelig traktert noen lunsjbord i mitt liv.

Jeg gledet meg til rømmegrøten, årsaking, grauten. Men først skulle alt spekeforet oppvartes. Så satte vi oss og begynte mens tatlene gikk om gamle og nye dager – hele tiden hadde jeg en følelse av at noe manglet. Dvs flere mennesker, det matberget – og bare han og jeg. Og det skulle bare være han og meg, ikke 10 til.

Begynte forsiktig, min mage er som i størrelse av kun en liten svipptursekk innvendig, utvendig flat som Jæren selv. Og han strakk på fat, og strakk på fat, og strakk på fat, og… ja de kom som på samlebånd. Jeg tok kun 1 stk hver gang, men når det kom ny forsyning forbi hvert 10. sekund så ble det da en anseelig mengde. Ja og alt tilbehøret, velsigne tilbehørets mangfold.

Men det var koselig, vi drøste som vi sier her, lo og hadde det kjekt. I mens spiste vi. Og spiste, og spiste og spiste og.. ja vi spiste fra jeg kom til jeg gikk. Etter etpar timer måtte jeg løsne et hakk på beltet, et hakk ut fra innerste standardhullet. Jeg svelgte ned med pærecider, han med pils. Og vi drakk, og vi drakk, og vi drakk… og han drakk og drakk og drakk..

Etter ca 3 timer tok jeg overblikk over landskapet, jaggu min sant! Så og si bare tomhet å se – ja det var ca et halv kilo asparges og noe annet jeg enda er usikker på hva var som lå i en metersskål, men der tok han etpar never nedi så var jammen det og tomt, til slutt slikket han bunnen – og rapte siste pils ut slik at kjøkkendøren knirket opp og hønene i det ærverdige gamle hønsehuset på tunet verpet noen bonusegg.

"Åhh.. det var godt!" kom det, jeg samstemte, for det var godt, ikke det. Men volumet var noe uvanlig. Så reiste han seg opp, og huset vagget litt før det bølget i takt med korpuset som moverte seg mot kjøkkenet. Litt pilstrall der ute, og i mens klappet jeg på dog’en hans, en ekte fillebikkje som alltid skulle spise bildekkene mine, men merkelig nok bare når de beveget seg? Men den var visst flink til å samle sauene – også andres forstod jeg på den stolte eier.

Med en ny saluttrap fra kjøkkenet begynte sjøgangen igjen, og inn kommer han med en bøtte rømmegraut. Riktignok var den edle grauten i en vakker og sikkert arvet storskål med nydelige håndmalte blomster på kanten, men volumet tilsvarte omtrent en pøs, en hel sinkbøtte. Jeg hadde helt glemt av grauten, hadde nok med å få ned mine 2 prosent av det hele dyret som spekematen må ha kommet fra i mengde. Nå var der speke fra så mange slag dyr, både tamme og ville, men i volum som en hel sprengfort Jerseyokse.

For skams skyld skyld måtte jeg jo komme med normal jubel – og vanlig spising inntraff deretter. Eller vanlig, jeg småpirket rundt kanten, han slafset i seg og pilset det hele ned med sukk og småstønn i yr glede. I et øyeblikk da han var ute og lenset pilsen som nå kroppen hadde suget ut alkoholen av, lot jeg fillebikkja slurpe i seg resten av min graut, noe den tydeligvis kunne fra før av, eller var utsultet kanskje? Nei, den hadde jo mage den og.

Etterpå fikk fillebikkja slikke bånnskrapet i fatet, jaggu hadde han ikke fått plass til en pøs grøt og, for bikkja ble sur over dens lille porsjon.

Med undring kikket jeg på magen hans som nå hadde sprengt resten av skjorteknappene og truet med å velte bordet. "Åja! Eg har kaga og, det må me ha te kaffen!" Han rullet seg bort til kjøkkendøra som nå måtte og åpnes på venstre fløy for at korpuset skulle komme gjennom. Herregud, overlever jeg dette? – tenkte jeg i mitt stille sinn mens fillebikkja så sultent opp mot meg..

Og nå er det natt og leggetid, føles som om jeg har spist for resten av uka..

6 kommentar to “Etegildet..”

  1. davyen Says:

    Herlig lesning Herlig lesning før sengetid .Nå må jeg sove skal i studio i morgen tidlig.
    Davyen

  2. tante BØ Says:

    Ja det hørtes ut som ett Ja det hørtes ut som ett skikkelig etegilde : ))
    Skulle gjerne hatt en diger porsjon av den rømmegrauten jeg da.
    Det er jo bare nyyydelig. (Fjordlands duger)
    Har du sett den filmen som het : Det store etegilde.
    Jeg så den en gang på 70tallet.
    Den glemmer jeg aldri. De åt seg ihjæl.

  3. engodgrunn Says:

    det høres ut det høres ut som en middels normal julaften, hvor øynene farer over bordet og tallerkenen er altfor liten, så også magesekken…
    herlig… og så ta rømmegrøten til sist da… jovisst er det prikken over i’en, men…

  4. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk davyen, håper du fikk Takk davyen, håper du fikk sove godt, og at du ikke stresser deg ut med artister med primadonna tendenser.

    Det er kort sagt noe av det verste jeg har vært med på i den leia tante BØ, jeg er enda mett, hehe. På samme tid er det ufattelig hvilke mengder noen mennesker kan stappe i seg, men så ser de slik ut og ofte. Jeg hadde jo gledet meg til rømmegrauten, men det var ikke mer plass i min lille mage..

    Vanligvis er ikke jeg et matmenneske gode grunnen, jeg spiser vel helst bare fordi jeg må gi kroppen noe bensin, ellers kan jeg styre unna.

    Tor

  5. trultemor- Says:

    mat er godt:) Jeg liker ikke graut egentlig.
    Men på 17.mai måtte jeg bare smake…sammen med spekekjøtt og flatbrød. Mmmm, det var godt jo:)
    Og nå sitter jeg er på slutten av en arbeidsdag og er sulten.
    Ingen middag venter hjemme…så idag blir det en liten hamburger på ho mor;)

  6. Jærskalden Tor Vidle Says:

    (Da jeg skulle svare på den (Da jeg skulle svare på den siste kommentaren her så hang det slik at jeg ga opp, noe som vel er standard snart)

    Rømmegraut er da ikke som vanlig graut trultemor, den er selveste grauten over alle grauter, hehe

    Selv er jeg enda mett etter gildet, føler det slik, hehe

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: