«…vær så snill….?»

"Give me love!" – Hun nærmest skrek det etter meg. Ok, hun var delvis dritas, ihvertfall – eller? Jeg stoppet og smilte, mulig jeg ikke burde det, men jeg stoppet. "Give me love!" kom det nok en gang. Ikke så desperat denne gangen. Hun kikket opp på meg fra trappa hun satt på. Miniskjørtets kant var forskjøvet opp til navlens øvre del. Ikke akkurat et yndig hvilested for trøtte øyne. Trusa var lys med blonder på lårsiden.

"Give me love …. please..?" Nå angret jeg litt på at jeg stoppet. Hun var vel tidlig i førtiårene og hadde øreringer store som middels smijernstaffasje. Ved siden av stod et glass, antagelig fra baren rett ved siden av. Hun bøyde hodet og haken la seg pent tilrette i en formidabel kløft. Sovner hun? tenkte jeg. Kikket rundt meg, men ingen i nærheten, bare noen svake lyder fra baren.

Hva skal jeg gjøre? Gå videre? Var trøtt etter kveldsmøtet og skulle tidlig opp for å reise hjem igjen. Hun svaiet litt. Bøyde meg ned, øynene var igjen. Noen burde kanskje få henne hjem, eller inn? Reiste meg opp igjen og snudde meg for å gå inn i baren og gi beskjed. Et skritt: "Elsk meg…" kom det med en rolig stemme. Stoppet og snudde meg, hun kikket opp på meg, det var tårer i hennes øyne. Den brå overgangen fra engelsken til det mer følbare i det norske med en helt annen tone var markant – og sår..

"Hei, trenger du hjelp?" spurte jeg litt klosset. Hun kikket på meg… "Jeg mener, skal jeg ringe etter en taxi?" Tårestriper speilte seg i lampelyset. Hun svarte ikke. Hva pokker skal jeg gjøre? Det er sikkert minus 10 og hun ser ut til å kunne sovne halvnaken hvert øyeblikk. Snudde meg igjen for å gå inn i baren og få noen til å ta seg av henne. "Du…?" kom det. Snudde meg igjen; "Ja?" "Du… elsk meg… vær så snill?"

Nå var de våte øynene bedende. Hva pokker skulle jeg svare? Hva svarer en på slike ord? Som om hun leste tankene mine: "Ikke si noe.. bare elsk meg.." Kikket rolig ned på henne – hva venter hun egentlig at jeg skal svare? "Bare hold meg… litt" – kom det rolig. "Skal jeg hjelpe deg inn?" stemmen min virket usikker. "Etterpå.." ble svaret. Etterpå? Etterpå hva, tenkte jeg.

"Jeg er ikke farlig.." nå smilte hun svakt. Smilte usikkert tilbake, denne samtalen begynte å bli litt komplisert – mulig jeg bare burde gå? Men, det ble ikke rett heller sa den indre delen. Dessuten feigt og umenneskelig. En politibil kom sakte rullende og laget krampelyder i snøen.

Noe sa meg at hun ville fått en reis der dersom jeg ikke var her. Kjerra stoppet – en stemme i uniform spurte ut vinduet om alt var ok. Jeg kikket på kvinnen, hun smilte litt oppgitt opp til meg. "Alt ok, ikke noe problemer her" svarte jeg til uniformsgubben. Han nikket litt usikker, men lot bilen sige videre.

Øynene mine fulgte bilens lys mot den byskitne snøen. "Takk.." kom det. "Ikke noe å takke for, men jeg tror det er best at du kommer deg inn igjen før du blir syk." Hun ble plutselig klar over tilstanden og rullet skjørtet ned med et litt flaut blikk. "Du kommer fra baren?" "Ja og nei.." Ja og nei? Det var da et merkelig svar? "Du skjønner… Du.. jeg heter Else.." "Hei Else, Tor heter jeg." Jeg skjønner hva?

Hun tørket det ene øyet. "Du.. Tor?" "Ja..?" Hva nå? "Du skjønner det Tor…" Hun tørket litt på det andre øyet mens det enda kom noen tårer. "Vet hva du tenker, jeg er ikke full…" Neivel, men heller ikke edru tror jeg. "Fryser du ikke… Else?" "Fryser.. ja.." "Jeg kan følge deg inn igjen hvis du vil?" "Fryser.. jeg frøs før jeg gikk ut og" "Kanskje du burde hatt på deg mer klær? Ikke alltid det er varmt i barene heller?" "Klær kan ikke tine denne frosten… Tor."

Øynene bar sorg, en smerte. Jeg så den nå. "Jeg forstår.. Har du ikke noen kjente der inne i baren, eller hjemme? Jeg kan ringe etter en taxi?" Hun smilte forsiktig. "Takk, men jeg er alene. Kjenner ingen i denne byen. Er her på kurs og bor på hotellet her." "Men er det ingen arbeidskollegaer på samme kurset?" "Nei, bare meg". Hun virket forkommen og oppgitt. "Forstår, jeg er selv bare på møte her og skal reise hjem i morgen tidlig."

Hva skulle jeg nå gjøre? Hadde liten lyst til å bare følge henne rett innforbi døren i den tilstanden og si "hadet bra" – og stikke. "Hvis du vil Else så kan vi ta en kaffekopp sammen i baren…?" Hun smilte, men så ble hun alvorlig igjen. "Takk. Men det er sent… og du skal jo reise. Du er snill som…." Tårene kom, og hun snudde seg bort. "Kom, vi går inn, flyet går ikke før rett etter lunsj…" Det var en løgn, men jeg kunne ikke bare gå, ville ikke fått sove.

Hun smilte svakt og tørket tårer. Jeg tok henne i hånden og dro henne forsiktig opp. Hun var litt ustødig på de glatte skoene, og før jeg fikk reagert hang hun rundt meg, og klemte meg – lenge. Jeg holdt forsiktig rundt henne. Så slipper hun sakte taket og ser meg inn i øynene: "Takk, inderlig takk, nå føler jeg varmen kommer på besøk igjen…" Sakte går vi mot inngangsdøren og inn i baren.

To timer senere lå jeg i senga på hotellrommet mitt og fikk ikke sove. Tenkte på samtalen, alvoret i hennes liv – ensomheten som til slutt ikke lot seg stenge inne lenger, noen glass og som ensom på et hotell langt hjemmefra – det var nok til at følelsene tok overhånd og sprengte seg ut i det fri. Men hun smilte og lo ihvertfall da jeg tok farvel. Og det gjorde godt for meg og.

Jeg var glad for at jeg stoppet opp, på samme tid finnes det tusenvis av mennesker som Else. Ensomme mennesker – livets bakside..

.

.

Enigma – Between Mind and Heart

7 kommentar to “«…vær så snill….?»”

  1. May-Britt Says:

    det var fint fortalt Tor, mange hadde nok gått forbi med ett flir, og noen hadde benyttet sjangsen til andre ting, hjelp var nok det hun trengte stakkar=)
    God natt og sov godt=)
    [IMG]http://www.inglene.dk/billed.asp?PrivatBilled=7577685[/img][IMG]http://img17.imageshack.us/img17/8032/z4a205f9098e5f.gif[/IMG]

  2. angel_dame68 Says:

    Ensomhet 100 ulike definsjoner finnes sikkert……  Ja så viktig det er å gi rom for alle – stoppe opp – se dem – føle på dem litt- forsøke å forstå andre. Da har vi mye bedre mulighet til å se oss selv også tror jeg. 
    Hvis jeg går over brua mellom Oslo S og Buss terminal, så stopper jeg nesten alltid opp, for å snakke med den person som tigger på med koppen sin der. Men sitter ned ved siden av han/henne og gir dem pengen i hånden. Ser på dem og veksler noen ord før jeg haster vidre, det gir mye slike stopp.

    Ønsker deg en herlig dag !
    Må legge til et par ord også. Fordi ensomhet oppleves så ulikt fra person til person. Den har så mange definisjoner, men jeg er ganske enig den siste.
    . Arthur Schopenhauer
    Den som ikke elsker ensomheten, elsker heller ikke friheten – for bare når man er alene, er man fri.
     Barbra Ring
    Ensomhet er ikke å være alene. Det er å ikke ha noen å lengte til.

  3. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Er vel ofte slik det blir Er vel ofte slik det blir May-Britt, de fleste går forbi, vil ikke bli "innblandet" i noe. Og selvsagt, mange ganger er nok slike situasjoner "bare" preget av rusens øyeblikk. Men ikke alltid..

    En flott egenskap du har der angel. Tviler på at de aller fleste som er i slike situasjoner som de du nevner har det slik de ønsket seg her i livet.

    Ensomheten, den sjeletyngende, er nok en av de største og vanskeligste følelsene mennesker kan få kjenne på..

    Ha en fin dag begge dere..

    Tor

  4. davyen Says:

    Hei Tor Fantastisk følsomt og verdifullt innlegg.Som om jeg skulle skrevet det selv.
    Ha en god natt.
    davyen

  5. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk davyen..
    Ha en fin Takk davyen..

    Ha en fin helg..

    Tor

  6. Anonym Says:

    🙂 Hjertvarme gode Tor:) skulle ønske jeg møtte deg å fått sett deg i øyan,,, de stråle nok ut den godheta di:) Jeg har ein bror i Egersund og skal besøk han i feria, Han er godt kjent på høge jæren og lovte meg å ta å vise meg:) jeg vil nok se godt på de vi måtte møt der,,,,, tenk det kan kansje være Tor:)) Hvem vet:P du har ein god greie på musikk og den her var nydelig:)

  7. Jærskalden Tor Vidle Says:

    Takk anonym, vet ikke helt Takk anonym, vet ikke helt hva jeg skal svare, jeg har nok svake sider jeg og som alle andre, kanskje de ikke synes særlig her..

    Høgjæren er absolutt å anbefale, og din bror vet nok hvor du får best utsikt over det enestående landskapet, og utsynet som går like til uendelighetens horisont. Håper han tar deg med en dag det er klarvær så langt ut i havet øynene når..

    Ja den sangen her kryper inn i sjela, kan nesten ikke høre den for mye – liker den bare bedre for hver gang, den lager en spesiell stemning i sjelen..

    Tor


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: